Biologi i 1000 år

1700-tallet

Carl von Linné (1707-1778)

Oljemaleri av A. Stenbäck etter original av Scheffel.

Det er sagt om Carl von Linné at han er blomsten i knapphullet på svensk naturvitenskap. Hans liv og virke falt helt innen opplysningstida, ei generell blomstringstid for naturvitenskapene. Og 1700-tallet kan på mange måter kalles "nyttighetens" tidsalder - alt skulle helst ha et praktisk formål. Samtidig ble verden "mindre og mindre" etter som skutene ble mer og mer sjødyktige. Europeerne oppdaget nye land og kulturer, og tok med seg fremmede planter og dyr hjem. Dette brakte også et sterkt behov for å navnsette og bringe orden i eksotiske såvel som hjemlige planter og dyr. Linné var rett mann på rett sted - og til rett tid.

Han ble født 1707 i søndre Småland, som eldste sønn. Opprinnelig het han Carl Linnaeus (et navn som de engelsktalende ennå bruker om ham). (Linnaeus er forresten etter den store linden hjemme på tunet.) Faren, Niels Ingemarson, var prest - og en svært ivrig hagedyrker, men han hadde dessverre ingen høye tanker om sønnens leseevner. Unge Carl vantrivdes på skolen og var ikke noe skolelys! "Gossens nöje var endast, att få gå ibland Blomstren." Han viste en tidlig interesse for samling og navnsetting, og det var det vakre i naturen som tiltalte ham. Både faren og mora, Christina, så helst at han hadde studert til prest i samsvar med slektstradisjonen. Derfor var det under tvil at han i 1727 ble sendt til Lunds universitet for å studere medisin. Året etter, 1728, flyttet han imidlertid til Uppsala siden universitetet der kunne by på en større medisinsk faglig tyngde. Uppsala var da et av Europas kraftsentre innen naturvitenskap. Her fikk han kontakt med den lærde domprosten Olof Celsius (1670-1756), som også var en dyktig botaniker. Linné fikk snart sjøl lov til å undervise botanikk ved universitetets botaniske hage. Sitt første lille arbeid "Praeludia sponsaliorum plantarum" ("Växternas bröllop") fra 1729 dedikerte han til Celsius - og det var preludiet til hans seinere storverk "Systema naturae". I dette arbeidet forundrer han seg over likheten mellom plantene og menneskenes kjønnsliv. Og allerede i 1731 hadde han skissen til sitt berømte plantesystem noenlunde ferdig.

Dette at plantene hadde sex var på Linnés uhørt, man visste riktignok at de formerte seg, men man trodde ikke de hadde noe seksualliv – de var rene! Det hadde iallfall Aristoteles ment. Men det mente ikke Linné, og han ordla seg på en måte som ikke levnet noen tvil: "Själva bladen uti blomman (petala) kontribuera til generationen ingenting, utan allenast göra tjänst av Brudesenger som den stora Skaparen så härliga innrettat, med så ädla Sparlakan utstofferat och med så många ljuva lukter parfymerat, på den att Brudgommen med sin brud där må fira sina Nautias med så mycket större solennitet. När sängen nu bliver så tillagad, är tid att Brudgommen omfamnar sin kära Brud, och sine gåvor uppoffrar; jag menar, då ser man hur testiculi öppna sig och effundera pulverem gentilem, som faller på tuba, och foecuderar ovarium." Nå var folk på Linnés tid ikke så pripne på det seksuelle området – det kom i neste århundre. Det man heller reagerte på var, som nevnt, at de uskyldige plantene hadde sex lik dyr og mennesker. Og ikke nok med det, hvordan plantene hadde sex var enda verre å forsone seg med. Hos planter er det jo slik at det nesten alltid er flere hannlige pollenbærere enn hunnlige grifler i en blomst. Eller som Linné yndet å skrive, f.eks. for en blomst som har ni pollenbærere og én griffel: "nio män i samma brudkammare med en kvinna". Nei, den slags perversiteter ville man ha seg frabedt!

LINNÉS EKSPEDISJONER: I 1732 sørget botanikeren Olof Rudbeck d.y. og astronomen Anders Celsius (han med termometeret) for at Linné fikk et stipendium til en stor botanisk ekspedisjon i Lappland. Dette var en ganske strabasiøs reise, vegløse som disse fjerne traktene da var. Her beskrev han ei rekke nye planter, utvidet sine naturhistoriske horisonter og fikk erfaringer og impulser som skulle vare livet ut. Han kom i kontakt med samene og framholdt deres enkle liv som et forbilde for nasjonen: "O du helige oskuld, har du ej din tron bland faunerna i högan nord, i detta det mest ringaktade land?" I 1734 ledet han en ekspedisjon for å studere naturforekomster og -ressurser i Dalarna. Som seinere professor i Uppsala reiste han til Öland og Gotland i 1741, til Västergötland i 1745 og til Skåne i 1749. I opplysningstidas ånd hadde disse ekspedisjonene alltid et nytteformål, man skulle kartlegge naturressurser og studere hvordan de best mulig kunne tjene nasjonen. - Særlig i et Sverige som nesten var ruinert etter de krigerske eventyrene til Karl XII.

Linné i samedrakt. Maleri av Martin Hoffman (1737). Hatten er ingen samelue, men Linnés hollandske doktorgradslue.

LINNÉ I NEDERLAND: I 1735 dro Linné til Nederland, hvor han tok sin medisinske doktorgrad ved universitetet i Hardewijk - på en avhandling om malaria (men han kjente ikke til malariaparasitten). Han ble der i tre år, blant annet fordi Nederland var et viktig sentrum for vitenskap, bokpublisering og internasjonale kontakter. Her publiserte han "Flora lapponica" (basert på lapplandsreisen). Enda viktigere var den første utgaven av "Systema naturae", utgitt i 1735, da på bare 14 sider. Dette var den store oversikten over naturen som Linné arbeidet på helt til sin død. Da 12. og siste utgave kom i 1766-1768 var den vokst til 2300 sider! Da hadde han beskrevet nesten 8000 planter og 6000 dyr. Arbeidet ble aldri helt ferdig, og kan selvfølgelig aldri bli det. Andre bøker som han ga ut i Nederland var "Fundamenta botanica", "Critica botanica" og "Genera plantarum".

Tittelbladet til 2. utgave av "Systema naturae", ett av Linnés mest sentrale verk.

LINNÉ I UPPSALA: Til tross for at Linné ble tilbudt flere stillinger i Nederland, bestemte han seg for å reise tilbake til Sverige. I 1738 slo han seg ned i Stockholm som praktiserende lege. Ved siden av legegjerningen, var han aktiv i byens vitenskapelige liv og var med på å stifte Det svenske vitenskapsakademiet. I 1741 ble han utnevnt til professor i medisin i Uppsala, og reiste lenger aldri utafor Sverige. Han flyttet inn i prefekthuset i den akademiske hagen. Linné reparerte og ombygde huset (som nå er blitt museum). Han endret hagen og grupperte plantene i 24 klasser etter sitt seksualsystem (se seinere) - og den ble ei levende lærebok i botanikk. I drivhuset (oransjeriet) ble alle slags eksotiske vekster dyrka. I 1758 kjøpte han et landsted i Hammarby sørøst for Uppsala. Her kunne han trekke seg tilbake, samle krefter og bruke tid og energi på sine bøker og forelesningsforberedelser.

Over (eller til venstre): Linnés bolig i Uppsala. Under (eller til høyre) Linnés landsted i Hammarby - treet til høyre er planta av Linné.

Linnéträdgården i Uppsala. Den ble nedlagt i 1802, men ble restaurert i 1978 da Uppsala universitet overtok ansvaret. Her er plantene fortsatt ordnet etter Linnés opprinnelige system. I bakgrunnen til venstre sees Linnés bolig og tårnet på Uppsala domkirke (hvor Linné er begravet).

Som professor var Linné en brilliant lærer. Studentene flokket seg rundt ham: Carl Peter Thunberg, Daniel Solander, Pehr Kalm, Pehr Löfling, Peter Forsskål. Hans såkalte "lärjungar" ble alle kjente botanikere. Linnés såkalte "apostler", tilsammen 17, ble sendt rundt om i verden for å samle planter (Linné reiste jo ikke lenger) både til herbariet og til dyrking (Linné ville f.eks. forsøke eksotiske planter i svensk jord). Dessuten skulle de lære bort mesterens kunnskaper. Fem av apostlene kom dessverre aldri hjem. Forsskål f.eks. døde på en dansk ekspedisjon i Arabia.

Linné omgitt av sine elever. Romantisert litografi av Gustav Henrik Brusewitz (1860-tallet) i Svenska Familj-Journalen.

Det sto oftest en spesiell glans over Linnés botaniseringsturer. Deltakerne, som kunne telle et par hundre, var kledd i hvite linklær og utstyrt med botaniseringskasse. Etter en lang utflukt i naturen marsjerte de tilbake til byen, læreren først, deretter ungdommen med valthorn, pauker og faner. Et flerfoldig "Vivat Linnæus!" avsluttet dagen. - Barokktidas utpregete sans for det pompøse fornektet seg ikke!

Barokktida preger dessuten mange av Linnés plantebeskrivelser. I "Flora lapponica" beskriver han kvitlyng Andromeda polifolia, som i sin fagre blomstring på ei tue i vannet får sin parallell i det greske sagnet om den vakre Andromeda. "Denne är bunden mitt uti vattnet, hon står alltid på en tuva i våta kärret, såsom på en klippa i havet, bunden, hon står i vattnet til knäs, över roten. Stadigt är hon omgiven med förgiftade drakar og djur, i.e. stygga paddor och grodor, vilka om våren här blåsa, då de paras, vattnet på henne. Hon står och lutar med sitt hovud av sorg..."

Svenskene setter Linné blant sine fremste landsmenn. Og viser ham sin respekt ved å portrettere ham på 100-kronerseddelen. På denne seddelen (med nesten mikroskopiske bokstaver) står hans valgspråk: "Omnia mirari etiam tritissima", hvilket betyr: "Undre deg over alt, til og med det hverdagslige".

Linné hadde en utrolig evne til å systematisere sin vitenskap, arbeide effektivt og få publisert det han gjorde. I løpet av sin tid som professor i Uppsala skrev han flere bøker: "Flora svecica" (1745), "Fauna svecica" (1746), "Curiosatas naturalis" (1748), "Materia medica" (1749), "Philosophia botanica" (1751), "Species plantarum" (1753), "Politia naturae" (1760), "Clavius medicinae" (1766), "Mantissa plantarum" (1767-1771), samt flere nye utgaver av "Systema naturae" (siste i 1766-1768). Både sine egne funn og de plantene hans elever brakte hjem fra sine ulike reiser presset han til sitt store herbarium. Da Linné døde i 1778, solgte kona, Sara Elisabeth, mesteparten herbariet, biblioteket, manuskriptene og brevsamlingen til den unge engelske botanikeren James Edward Smith, som seinere grunnla Linnean Society i London. Ryktet vil ha det til at svenskekongen (Gustav III) sendte et krigsskip etter det fartøyet som brakte samlingene til England!

Linnés våpenskjold. Han ble adlet i 1762. I de tre feltene står grønt for planteriket, rødt for dyreriket og svart for mineralriket. Linné kom lengst i botanikken, med zoologien kom han ikke fullt så langt. Han forsøkte også å klassifisere mineralriket, men mislykkes med det. På mange måter levde Linné i den gamle troen på Aristoteles' system (men han inkluderte menneskene i dyreriket), og han hevdet at verdensaltet besto av de fire elementene jord, vann, luft og ild. - Men kanskje mer betydningsfullt enn adelskapet var tildelingen av Nordstjerneordenen i 1751. Linné var den første vitenskapsmann som noen sinne fikk denne høythengende utmerkelsen.

Sjøl om Linné med rette kan betraktes som en moderne vitenskapsmann, var han fast forankret i kristendommen. Han trodde fullt og helt på en allmektig og rettferdig Gud. Han skrev f.eks.: "Du ser at gå confust, som inget såget, hördet. Du ser de wackraste Lilier qwäfjas av ogräs. Men här bor en rättwis Gud, som giör hwario rätt. Innocue vivito; numen adest!/Lev oförvitlig, gudomen är nära!/... Tror du ej af S/criptura/S/acra/, så tro av experiencen. Jag har upsatt dessa få casus jag mins. Spegla dig i dem och acta dig."

Ofte ble det sagt: "Gud skapte, Linné ordnet." - En ikke helt dum metafor. Linné hevdet at Skaperen ikke bare har etterlatt uttallige bevis på sin fullkommenhet gjennom en sinnrikt integrert natur, han har også villet noe med naturen, og har innsatt mennesket som tolk. Vår primære oppgave er å forstå naturen. Linné mente ved flere anledninger at det var nettopp ham Gud hadde valgt ut til denne oppgaven. (Beskjedenhet var ikke en dyd som plaget Linné i særlig grad!)


LINNÉS VITENSKAPELIGE INNSATS

Linné bør huskes for minst to ting: navnsetting og klassifikasjon. Han grunnla det systematiske fundament biologien fortsatt bygger på.

NAVNSETTING: Linné "oppfant" den binære nomenklaturen. Dette vil si at hver eneste art av de levende organismene skal ha et latinsk slektsnavn og artsnavn (på Linnés tid snakket alle vitenskapspersoner latin). Slektsnavnet står først, artsnavnet etterpå. Opprinnelig avledet Linné slektsnavnet fra gresk og artsnavnet fra latin, f.eks. afrikansk elefant Elephas (gresk) maximus (latin), eller begge fra latin, f.eks. hest Equus caballus. Egentlig var ikke Linné først ute her. Den sveitsiske legen og botanikeren Caspar Bauhin (1550-1624) hadde vært inne på tanken. Imidlertid skilte han ikke klart mellom slekt og art. Et eksempel på nytten av latinske navn framgår av framstillingen under:


   NORSK NAVN                           VITENSKAPELIG NAVN
                                        Slektsnavn artsepitet
   hvitveis, kvitsymre                  Anemone nemorosa
   gulveis, gulsymre                    Anemone ranunculoides
   issoleie, reinblom                   Ranunculus glacialis
   engsoleie, smørblomst                Ranunculus acris

Disse fire plantene (i soleiefamilien) har to alternative navn på norsk, men bare ett gyldig latinsk navn. Disse latinske navna kaller vi vitenskapelige navn og forstås av vitenskapsfolk over hele verden - noe som letter den internasjonale kommunikasjonen mellom biologene enormt! Linné kalte mennesket Homo sapiens ("det tenkende vesen"). Han var overraskende moderne når det gjaldt menneskets systematiske plassering nær apene, og tilregnet det orden primater (Primates). For dette fikk han naturlig nok motbør. Men Linné ga tydelig uttrykk for at han egentlig ikke likte det han så: "Non placet, quod Hominem inter antropomorpha collocaverim, sed homo noscit se ipsum." "Det er ikke med glede at jeg må plassere mennesker blant primatene, men mennesket er intimt i slekt med seg sjøl." Han argumenter deretter at han har lett etter en generell forskjell mellom mennesker og aper som kunne forsvares etter prinsippene i naturhistorien, men fant ingen. (Om det er spøk, vet jeg ikke, men jeg er blitt fortalt at Linné sjøl representerer typeeksemplaret for arten Homo sapiens.)

Linné innførte de astrologiske tegnene for han, hun og hermafroditt

To av Linnés bøker er regelgivende for all biologisk navnsetting: "Species plantarum" fra 1753 er startpunktet for all botanisk nomenklatur, 10. opplaget av "Systema naturae" fra 1758 er det tilsvarende startpunktet for zoologien. Alle latinske navn som etterfølges av L. er laget av Linné: F.eks. Canis lupus L. (ulv), Mus musculus L. (husmus), Epilobium angustifolium L. (geitrams) og Juniperus communis L. (einer). (Forkortelsen L. er det vi kaller autornavnet, dvs. navnet til hun eller han som første gang beskrev arten vitenskapelig.)

La oss se litt på filosofien bak navnsettingen i ”Species plantarum”: Vi kan ta utgangspunkt i Linnés beskrivelse av potet (se faksimilen over): ”8. SOLANUM caule inermi herbaceo, foliis pinnatis integerrimis”. Dette var hva Linné ville ha kalt potetens vitenskapelige navn – en frase på latin som gir en kortfattet beskrivelse av arten. Slik ordla de lærde botanikere og zoologer seg på den tida. Oversatt betyr det: ”Den 8. søtvieren, urteaktig, ugreinet stengel og finnete blad med hel kant”. Unektelig tungvint når navn skulle kommuniseres blant lærde folk, enn si til allmuen. Derfor tilføyde Linné ’tuberosum’ – hvilket betyr knoll. Dette var hva han brukte når han ville uttrykke seg i korthet, når han ville kommunisere med allmuen, dvs. den opplyste allmennheten. Alle folk med utdannelse i 1700-tallets Europa kunne som nevnt både lese, skrive og tale på latin. Solanum tuberosum var derfor hva Linné betraktet som artens trivialnavn. Og det er dette som er blitt til det binære latinske navnet, som alle levende organismer nå skal ha. Linnés omstendelige vitenskapelige navn ville vi nå kalle originalbeskrivelsen eller protologen. De andre elementene i omtalen av potet i ”Species plantarum” er følgende: ”Vir. Cliff. 15. …” betyr i hvilke av Linnés tidligere publikasjoner arten er beskrevet; ”Solanum tuberosum esculentum. Bauh. pin, 167. prodr. 89. t. 89.” betyr at han refererer til en beskrivelse av ”søtvieren med spiselige knoller” gjort av den før omtalte Caspar Bauhin på side 167 i boka ”Pinax theatri botanici” (1623), og på side 89, bilde 89 i den samme forfatters ”Prodromus theatri botanici” (1620); ”Habitat in Peru.” betyr at planten vokser i Peru; de rare tegnene til slutt er opprinnelig astrologiske symboler som her betyr at det er en ettårig til flerårig urt.

"Min blomma" kalte Linné den planten som både på norsk og latin bærer hans navn, linnea, Linnaea borealis. Om dette skriver Linné: "Linnea fick sitt namn bestämt av den berömde Gronovius och är en växt i Lappland, lågvuxen, obetydelig, förbisedd, blommande endast en kort tid; växten er uppkallad efter Linnæus, som liknar den." - Uvanlig beskjedent til Linné å være! - For øvrig fikk han laget et eget teservise i porselen prydet med linnea.

KLASSIFIKASJON: Linné var den første som laget et vitenskapelig og stringent klassifikasjonssystem for planter. Og han skilte klart mellom hva som var et kunstig og hva som var et naturlig system. Dette gir han uttrykk for i avhandlingen "Philosophia botanica".

1) Det kunstige systemet legger hovedvekta på de karakterene som tjener til å identifisere planten sikkert og hurtig.

2) Det naturlige systemet er det systematikeren bør tilstrebe. Det må ta hensyn til all likhet mellom plantene, ikke bare ytre likhet, men også atferd, forekomst og opptreden i naturen.

Linnés berømte seksualsystem for planter er imidlertid kunstig, noe han sjøl var klar over. Han hevdet at vi likevel fikk nøye oss med det beste kunstige systemet som var for hånden.


LINNÉS SYSTEM FOR PLANTER

KLASSE - basert på antall og plassering av pollenbærere (24 klasser)

ORDEN - basert på antall grifler (hos medlemmer innen hver klasse)

SLEKT - basert på felles likhet i bygning hos ulike arter (grunnlag for latinsk slektsnavn)

ART - gruppa av individer som har like bygningstrekk (grunnlag for latinsk artsnavn)


Linnés 24 klasser av planter, seksualsystemet:


I. MONANDRIA - En ståndare i en hermafroditisk blomma.
II. DIANDRIA - Två ståndare i en hermafroditisk blomma.
III. TRIANDRIA - Tre ståndare i en hermafroditisk blomma.
IV. TETRANDRIA - Fyra ståndare i samma blomma med frukten.
V. PENTANDRIA - Fem ståndare i en hermafroditisk blomma.
VI. HEXANDRIA - Sex ståndare i en hermafroditisk blomma.
VII. HEPTANDRIA - Sju ståndare i samma blomma med pistillen.
VIII. OCTANDRIA - Åtta ståndare i samma blomma med pistillen.
IX. ENNEANDRIA - Nio ståndare i en hermafroditisk blomma.
X. DECANDRIA - Tio ståndare i samma blomma med pistillen.
XI. DODECANDRIA - Tolv ståndare i en hermafroditisk blomma.
XII. ICOSANDRIA - Ståndare fästa (ej vid blombotten) vid kalkens insida.
XIII. POLYANDRIA - 15 till 1.000 ståndare i samma blomma med pistillen.
XIV. DIDYNAMIA - Fyra ståndare, varav två närskilda är längre.
XV. TETRADYNAMIA - Sex ståndare, av vilka fyra längre, två motställda
    kortare.
XVI. MONADELPHIA - Ståndarna med strängarna förenade till en kropp.
XVII. DIDELPHIA - Ståndarna med strängarna förenade till två kroppar.
XVIII. POLYDELPHIA - Ståndarna med strängarna förenade till tre eller 
   flera kroppar.
XIX. SYNGENESIA - Ståndarna är med sina knappar (sällan med strängarna) 
   förenade till et rör.
XX. GYNANDRIA - Ståndarna är fästade på pistillen (ej på blombottnen).
XXI. MONOECIA - Han- och honblommor finns på samma växt.
XXII. DIOECIA - Hankönade blommor på skilda växter föds av de honkönade.
XXIII. POLYGAMIA - Hermafroditer och hankönade eller honkönade i samma art.
XXIV. CRYPTOGAMIA - De blomstrar inuti frukten, eljest undflyr de 
   genom sin litenhet våra ögon.

Når det gjaldt dyr, var han derimot mindre nøyaktig, faktisk var hovedinndelingen dårligere enn den Aristoteles brukte 2000 år tidligere. Linné delte dyra inn i seks klasser:


I. MAMMALIA (PATTEDYR) - Rødt, varmt blod. Hjertet har 2 forkammer
og 2 hjertekammer. Levendefødende, har melkekjertler. Dette var den mest nyskapende
av Linnés zoologiske grupper. Han puttet nemlig hvaler og flaggermus
i klassen pattedyr, nettopp fordi de hadde melkekjertler. Tidligere ble de
klassifisert som henholdsvis fisker og fugler!

II. AVES (FUGLER) - Rødt, varmt blod. Hjertet har 2 forkammer og 2
hjertekammer. Eggleggende.

III. AMPHIBIA (PADDER) - Rødt, kaldt blod. Hjertet har 2
forkammer, men bare ett hjertekammer. Til denne klassen regnet han
også krypdyr (Reptilia).

IV. PISCES (FISKER) - Rødt, kaldt blod. Ånder ved hjelp av
gjeller. Hjertet har ett forkammer og ett hjertekammer.

V. INSECTA (INSEKTER) - Hvitt, kaldt blod. Enkelt rørformet
hjerte. Leddete antenner.

VI. VERMES (ORMER) - Hvitt, kaldt blod. Enkelt bygd hjerte.

Den siste klassen, Vermes, ble etterhvert en samlesekk for alt mulig, særlig organismer Linné brydde seg lite om. Og akkurat her rotet Linné fælt!

I sin 12. utgave av "Systema naturae" plasserte Linné soppene i slekta Chaos i klassen Vermes. Slekta Chaos hadde seks arter. Idéen hadde han fått fra en viss baron Otto von Münchausen (ikke han med røverhistoriene vi hørte om som barn) som mente å ha sett at når sporer fra røyksopper eller sotsopper fløt på vann, ville de svulme opp til dyreliknende baller, animalculi, som igjen utvikla seg til muggsopp. Linné, som mildt sagt ikke var begeistret for sopp, svelget påstandene ukritisk og plasserte derfor soppene til slutt i dyreriket. Uheldigvis ga han en av sine studenter i oppdrag å forsvare en doktorgrad over emnet "Mundus invisibilus" ("Den usynlige verden") på basis av Münchausens skrifter. (Moderne molekylære studier av slektskapet mellom sopp og dyr, viser at Linné faktisk var inne på noe, men selvsagt uten å vite det sjøl.)

ØKOLOGEN LINNÉ: "Finis Creationis telluris est gloria Dei ex opere Naturæ per Homninum solum", hvilket betyr "Formålet med Jordas skapelse er Guds ære, åpenbart gjennom naturens verk og tolket av mennesket." Dette er på mange måter kvintessensen i datidas natur-teologi og samtidig det bærende prinsippet for det økologiske trekket ved Linnés naturoppfatning.

Linné hadde som nevnt svært mange studenter. Alle fikk til oppgave å forsvare en doktorgrad (lik den som er nevnt ovafor). Men på 1700-tallet var det vanlig at veilederen skrev mesteparten av avhandlingen, som studenten etterpå forsvarte under den akademiske disputasen. Så var også tilfelle med Linné. Mellom 1743 og 1776 skrev han mer enn 180 slike akademiske avhandlinger. En av de viktigste for ettertida het: "Oeconomia Naturae". Den ble forsvart 1749 av den 24 årige Isac Isacsson Biberg. Arbeidet representerer kulminasjonen av den middelalderske kristne natur-teologien og begynnelsen på et nytt fag som først fikk sitt navn i 1869 av Ernst Haeckel - økologi. Linné med sin rot i natur-teologien definerte "naturens økonomi" som "Skaperens vise arrangement og plassering av alle ting på en slik måte at de oppfylte deres hensikt for Guds ære og menneskenes lykke". "Oeconomia Naturae" omhandler skjebnen til individene, dvs. de fundamentale stadiene i livssyklus: skapelse/fødsel, oppholdsdrift, død/destruksjon - både for dyr, planter og stein. Det utmales et levende bilde av hvordan disse prosessene lager en flyt av materiale gjennom naturen slik at alle ting henger sammen og ingen ting egentlig blir tapt. Og sjøl om individene forsvinner, opprettholdes deres roller (en metafor fra barokken - "naturens store teater" ("Theatrum Mundi"), der rollene består om de enkelte skuespillerne dør). Linnés "roller" er hva dagens økologer kaller nisjer.

TRODDE LINNÉ PÅ EVOLUSJONEN? Et interessant spørsmål. Linné konstruerte et nesten "evolusjonært" system over dyreriket der de seks klassene ble satt i trinnvis stigende rekkefølge fra de enkle formene til de kompliserte. Men mye av dette hadde jo Aristoteles allerede vært inne på, og kanskje til og med bedre formulert. Men Linné var overraskende moderne med hensyn til mennesket. Han hevdet bestemt at det hørte hjemme i naturens system og derfor skal klassifiseres som et dyr med sitt eget vitenskapelige navn. (Han gjorde Aristoteles' "menneskerike" overflødig.) I "Systema naturae" topper mennesket tabellen nærmest fulgt av apene! Linné måtte også innrømme at planter kunne produsere nye planter som var annerledes enn foreldrene. Han kalte disse arvelige variasjonene for mutasjoner. Det er nok mulig at han egentlig siktet til levedyktige hybrider mellom ulike arter. Imidlertid, Linné forble urokket i sin tro på Guds skaperverk, og hadde en slags panteistisk gudsoppfatning: "... ty allting hänger på hans finger, vill man kalla honom natur, så feler man ock icke, ty av honom är allting kommet, vil man kalla honom försyn så sägar man ock rätt, ty efter hans vink och vilja går allt." Linné ville ikke hatt noe til overs for evolusjonstanken - sjøl om hans system unektelig banet veg for den.

Linné skjønte at apene sto nær menneskene, men han trodde neppe at menneskene hadde oppstått fra apeliknende forfedre. Tegningen viser hvordan han ville ha sett for seg klassifiseringen av mennesket og menneskeapene: Mennesket øverst som kronen på skaperverket, de mest like apene, gorilla og sjimpanse, plassert under, nærmest mennesket, og de noe fjernere slektningene, orangutang og gibbon nederst. Alle artene var atskilt i klare båser uten noen evolusjonær forbindelse. Mennesket var skapt av Gud i en "form" som liknet på de mer ufullkomne menneskeapene; noe ytterligere slektskap eksisterte ikke.

Kilder
Asimov, I. 1966. Biologiens utvikling. Oversatt av Brynjulf Valum.
   - Cappelens realbøker, J.W. Cappelens Forlag A/S, Oslo.
Bergersen, B. 1966. Liv og utvikling. - U-bøkene, Universitetsforlaget, Oslo.
Broberg, G., Ellenius, A. & Jonsell, B. 1982. Linnéminnen i Uppsala.
   - Svenska Linnésällskapet, Uppsala.
Eckblad, F.-E. 1996. Mykologiens historie i Norge. - Soppkonsulenten A/S, Ås.
Hessen, D. 2000. Carl von Linné. - Ariadne-serien, Gyldendal Norsk
   Forlag AS, Oslo.
Hestmark, G. 2000. Oeconomia Naturae L. - Nature 405: 19.
Stafleu, F.A. 1971. Linnaeus and the Linnaeans. - A. Oosthoek's uitgeversmaatschappij n.v.,
   Utrecht.
Sømme, L. 2002. Carl von Linné og insektene. - Biolog 20, 2: 2-5.
http://www.linnaeus.uu.se/online/
http://www.its.uu.se/sightsandsounds/linne.html
http://www.botany.utoronto.ca/courses/BOT307/B_How/307b1Linn.html
   (Seksualsystemet for planter online.)