Da den romerske keiseren Konstantin den Store i 330 gjorde Konstantinopel (Bysants) til rikshovedstad, la han grunnen til Det bysantinske riket. I 395 delte keiser Theodosius den Store Romerriket mellom sine to sønner, Arcadius og Honorius, i et østlig og et vestlig rike. Arcadius overtok alle de asiatiske provinsene og Balkan nord til Donau, med en del av Illyrika i vest. Dette utgjorde Det østromerske eller Det bysantinske riket. Det vestromerske riket tilfalt Honorius. På sett og vis ble Det østromerske, bysantinske riket mer stabilt enn Det vestromerske riket, som hele tida ble utsatt for de germanske hordene og som truet selve Italia. Det bysantinske riket fjernet seg etterhvert fra Vesten og ble et sterkt øst-europeisk sentrum, samtidig som det beholdt mye av romersk tradisjon og styreform lenge etter at Det vestromerske riket hadde gått til grunne (det skjedde i år 476). Det bysantiske riket skulle derimot vare i mer enn tusen år, inntil tyrkerne erobret Konstaninopel i 1453. Derfor overlevet en god del tradisjonell gresk-romersk kultur relativt uforandret i Det bysantinske riket under den urolige folkevandringstida. Kristendommen gjennomsyret hele samfunnet, og Den ortodokse kirke har sin rot her (den ble endelig atskilt fra Den romersk katolske i 1054). Nyskapende var den bysantinske naturvitenskapen neppe, men den fortsatte den encyklopediske tradisjonen og holdt ved like arven fra Hellas og det opprinnelige Romerriket.

Et navn fra tidlig bysantinsk tid er Oribasius (Oreibasios). Han var opprinnelig greker, lik Galenos født i Pergamon (ca. 325). Han ble ansatt i 355 som livlegen til keiser Julian den frafalne (Romerrikets andre "filosofkeiser" etter Marcus Aurelius) og fikk stor innflytelse. Han ble også ansatt som dommer i Konstantinopel, men fikk avskjed da han forsøkte å gjeninnføre Oraklet i Delfi. De kristne etterfølgerne til Julian den frafalne fordømte Oribasius som hedning og sendte ham til barbarene i Tyskland. Der gjorde han imidlertid en svært fortjenestefull innsats som lege. Han ble siden tilbakekalt til "sivilisasjonen" og fortsatte legegjerningen. Dessuten skrev han en omfattende medisinsk encyklopedi, "Medical Compilations", 70 bind. Videre var han regnet som en flink hjernekirurg (som sin forgjenger Galenos). (At legene på den tida turde å begi seg inn i hjernekirurgi, er forbløffende. Skulle likt å vite hvor mange de egentlig helbredet!)

Kilder
Skard, E. 1966. Filosofien i oldtiden. En historisk oversikt. 4. utgave.
   - H. Aschehoug & Co (W. Nygaard), Oslo.
http://www.brain-surgery.com/history.html
http://www.rmhiherbal.org/a/f.ahr1.hist.html
http://getnet.com/~labores/romans.html
http://ccat.sas.upenn.edu/bmcr/1998/98.6.22.html