I følge en kinesisk legende prøvde Shen Nung hundrevis av potensielle medisinplanter på seg sjøl. Og gjennom de følgende årtusener testet kineserne ut plantene ved egen erfaring, og lærte seg å skille de giftige fra de spiselige, de virksomme fra de uvirksomme. De virksomme plantene ble klassifisert i dem som forårsaket sterk kulde, sterk varme, mild kulde og mild varme. For eksempel, mynte Mentha virker mildt avkjølende og kan brukes mot sjukdommer som kjennetegnes ved varme (feber). Bark av Cassia virker derimot mildt varmende og kan brukes mot sjukdommer som er forårsaket av avkjøling (f.eks. forkjølelse). Kineserne regnet med at sjukdom skyldtes ubalanse i kroppens energistrømmer. De forskjellige medisinplantene kunne gjenopprette balansen (ikke ulikt seinere europeisk antikk og middelaldersk medisin).
Shen Nung gis også æren for å ha oppdaget te. Historien blir ofte fortalt slik: "Shen Nung drakk alltid kokt vann for å beskytte seg mot sjukdommer. En dag, på utflukt til en av sine provinser, ba han en tjener om å koke noe drikkevann. Ilden ble laget av greiner fra noen Camellia-busker som vokste i nærheten. Et par greintopper stakk opp av flammene, vinden tok noen blad som deretter havnet i det kokende vannet. Keiseren syntes vannet fikk en meget god smak, og han følte seg oppkvikket etterpå. Han skjønte straks at han hadde gjort en stor oppdagelse."
Kilder Nielsen, H. 1976. Lægeplanter og trolddomsurter. 3. udg. - Politikens Forlag A/S, København. Nielsen, H. 1980. Eksotiske Lægeplanter og Trolddomsurter. - Politikens Forlag A/S, Copenhagen. http://hanwei.com/culture/medic.htm http://fp.premier1.net/butler/jeanne/tea_history.htm
