SOPPENES POLITISKE SYSTEM

Forskning kan føre til de merkeligste resultater. Hvem skulle for eksempel tro at sopp kan ha noe med politiske partier å gjøre? Det forbauset ikke minst den kjente soppforskeren professor dr. S.O.O. Waldsterben som etter flere års nitide studier i Norge nå har framlagt resultatet av sin forskning. Her presenteres et utdrag av avhandlingen, opprinnelig tiltenkt som et innlegg under den 12. Europeiske Mykologiske Kongress i Nederland i år. Dette ble det dessverre umulig for S.O.O. Waldsterben å gjennomføre fordi han var blitt syk etter å ha prøvespist en blandingsrett av blå ridderhatt, kantarell og grå blekksopp, ispedd alt for mye brunkjøtt-bukkesopp.

Dette utdraget er oversatt og ført i pennen av Klaus Høiland og Leif Ryvarden med professor dr. S.O.O. Waldsterbens tillatelse. Interesserte henvises til boka hans: "Kurze Einführung in das politische System der Pilze Norwegens, mit besondere Berücksichtigen über ihre Fähigkeit um vorauszusagen welches poltisches System sich in ein spezielles Land etwiklen will." Fliegenpilze Verlag, Wurtzelschwamm, Deutschland, 1995.

Følgende partier er representert fra venstre til høyre: Norges kommunistiske parti, Rød valgallianse, Sosialistisk venstreparti, Arbeiderpartiet, Miljøpartiet - De Grønne, Senterpartiet, Venstre, Kristelig Folkeparti, Kystpartiet, Høyre, Fremskrittspartiet, Hvit valgallianse.

Blodrød kanelslørsopp: Liten og mørkerød, men fargen vaskes lett av ved berøring eller etter kraftig regn. Ingen matsopp, men den norske arten er ufarlig i motsetning til sin østlige slektning, butt giftslørsopp som i 1950 og -60 åra forårsaket stygge forgiftninger i Polen, Ungarn og Tsjekkoslovakia. På grunn av det moderne skogbruket er dette en sopp det blir stadig mindre av!

Skarlagen vårbeger: Knallrød! Sjøl en enkelt liten sopp kan lyse opp i skogbunnen med sin blennende farge. Den dukker opp de første dagene i mai og forsvinner raskt etter en kort, men hektisk sesong. Sjelden og lokalt forekommende - vanligst på næringsrik grunn og oftest nær bebygde strøk hvor den skyter opp på rekke og rad i bekkeløp og liknende steder. Har soppen først slått seg til på en lokalitet, blir den vanligvis årviss hver vår!

Skjeggriske: Har røde soner og ofte skjegg. Skarp smak. Blir imidlertid etter forvelling påfallende slapp. En enslig, frisk sopp kan derimot sette preg på en hel rett, og bør da brukes med en viss forsiktighet i blandingsretter. Skjeggrisken vokser på de samme stedene som rødskrubb, men er mindre vanlig og kommer gjerne etter denne i soppsesongen. Vanligst nordpå og oppviser store sesongmessige variasjoner.

Rødskrubb: Svært vanlig og utbredt over hele landet, før i tida hyppig i fattigere strøk, nå utbredt de fleste steder. Som ung er den friskt rød på hatten og med fast kjøtt. Men som eldre blir rødfargen ofte avbleket og kjøttet bløtere. Blåner ved gjennomskjæring eller alder. Egner seg best alene, sjøl om retten med fordel kan krydres med skjeggriskens skarpe smak.

Grønn vokssopp: Bitte liten, både rød og grønn, gjerne samtidig. Hver enkelt sopp har oftest sin spesielle grønnfarge. Foretrekker det gamle kulturlandskapet og tåler ikke det moderne teknifiserte landbruket. Vi finner den oftest på gammeldagse beiter med mye grønt gras og utegående kyr. På grunn av grønnfargen er soppen vanskelig å få øye på i graset, men den er uansett sjelden

Fåresopp: Poresopp med midtsentrert stilk, som imidlertid kan sitte skeivt litt til høyre eller venstre alt etter hvordan man ser soppen. Som ung er den blek med mykt, mildt kjøtt. Som eldre blir den ofte grønnaktig, seig og besk, og slike eksemplarer må for all del unngås i blandingsretter. Ellers skjærer retten seg og medfører kvalme. Fåresopp er vanlig bare utover landsbygda og skyr prinsipielt bymessige strøk.

Kantarell: Liten sopp med ribber som slingrer hit og dit. Den vokser hist og her i all slags terreng og kan dukke opp på de merkeligste steder, men også mangle i skog hvor man burde vente den. Har en pikant smak, ja, noen sier at hver enkelt kantarell har sin helt spesielle smak. Men til tross for dette og det faktum at kantarellen er en matsopp med gamle tradisjoner i Norge, er det lite av den. Dette skyldes den økende urbaniseringen som ødelegger voksestedene, men også den sure nedbøren må ta sin del av skylda. Kantarell er systematisk nærmest i slekt med fåresopp.

Grå blekksopp: Nøytralt grå som ung, men blir mørkere og mørkere med alderen, til slutt helt svart. Stilken er sprø - knekker for ingenting. Går ikke sammen med alkohol! Dette vil medføre en meget smertefull tilstand, noe vi må være oppmerksomme på ved nytelse av blandingsretter hvor grå blekksopp inngår. Soppen kommer klyngevis etter kraftig regn, særlig på Vestlandet. Smaken er mild - noen synes den er himmelsk!

Fjære-mosekantarell: Liten og tykkfallen. Spretter opp på arktiske strandenger etter mye pålandsvind. Krever salt vann og kaldt klima for å trives og derfor bare utbredt langs kysten fra Nordland til Svalbard. Uviss systematikk på grunn av at soppen har utviklet mange sære spesialiseringer for å greie seg under så vidt barske forhold. Relativt nyoppdaget i soppfloraen.

Blå ridderhatt: Blå tvers igjennom og med blå skiver. Vanlig over store deler av landet, men først og fremst i byene i det sørligste Norge hvor den trives nær bebygde strøk. Den er hyppig på næringsrik grunn. Vokser ofte på komposthauger i villastrøk, men da folk flest ikke lenger har råd til å bo slik, er det blitt mindre av den! Det er en aristokratisk sopp med gamle tradisjoner i Norge. Smaken er temmelig parfymert, og det er ikke alle som setter pris på den. Går prinsipelt godt sammen med alkohol. Skjønnere foretrekker den sammen med en god cognac. På grunn av den parfymerte smaken foretrekker sjøl elskere av blå ridderhatt soppen blandet med kantarell og grå blekksopp slik at smaken ikke skal bli for påfallende!

Bukkesopp: Likner på blå ridderhatt, men fargen er enda kraftigere blå eller nærmest fiolett. Lukta er gjennomtrengende som av gammel bukk. Soppen vokser langt inne i granskauen, gjerne på de dypeste partiene av skogbunnen hvor det ofte kan være overraskende mye av den. Uerfarne sopplukkere forveksler den lett med blå ridderhatt, ja, faktisk også med rødskrubb (utrolig nok!). Alle soppelskere er av forstålige grunner svært redde for at folk kan komme til å plukke bukkesopp, særlig fordi bukkesoppen er atskillig mer fargerik enn noen av de andre. Men husk: Bare et par bukkesopper er nok til å skjemme en hel sopprett! I den seinere tid er det oppdaget at det egentlig er to bukkesopper: Blåkjøtt bukkesopp og brunkjøtt bukkesopp. Førstnevnte er blå ved gjennomskjæring, sistnevnte brun. De er i virkeligheten temmelig ulike, hvilket gjør at bukkesopp ikke framstår som noen enhetlig sopp, men som en blanding av to motstridende arter.

Ekte hussopp: Denne soppen er etter krigen bare påvist innendørs og tilhører egentlig ikke Norges naturlige soppflora! Den førte lenge en bortgjemt tilværelse i gamle kjellere hvor de brune, formløse fruktlegemene kommer til syne. Sender hvite forgreinete utløpere inn i ved og mur og kan usynlig bre seg fra rom til rom. Soppen er først reint hvit, deretter brun. Fryktet råtesopp som dessverre år om annet fortsatt viser seg å opptre i gamle hus i Oslo og Drammens indre bystrøk. Forårsaker brunråte. Har vi først fått den i hus må alt infisert virke rives og tilintetgjøres. Sjøl de minste biter av soppen kan gi opphav til nye angrep.