Nå brøt ulykkene inn over Romerriket. Marcus Aurelius døde i 180, og "de gode keiserne" ble avløst av "soldatkeisere". Farlige fiender angrep, germanske folk fra nord, det nypersiske riket fra øst. Byenes økonomi ble ødelagt, det frie borgerliv syknet hen og derved også det frie åndsliv. Mundus senescit, het det - "verden eldes". Dessuten begynte kristendommen å gjøre seg gjeldende som maktfaktor i det romerske imperiet. Denne hadde jo sine røtter fjernt fra den gresk-romerske kulturen og derved også fra det tankegodset den representerte. At kristendommen var hovedårsaken til den allmenne stagnasjonen, er derimot ikke riktig. Snarere var den en kulturell drivkraft, men da på det åndelige, ikke det vitenskapelige området.

Derfor er det fullstendig tørke på biologifronten! Det lar seg simpelthen ikke gjøre å finne noen historisk person som har befattet seg med biologi, enn si legekunst på 200-tallet. Det må gjøres et kunstgrep! Derfor velges en person som iallfall indirekte har betydd noe for biologien/medisinen.

St. Anonius var født i Egypt i år 251 og døde i 356, 105 år gammel. Da han var rundt 20 år, ble han så grepet av å høre evangeliet om den rike yngling (Matt. 19), at han ga sitt gods til de fattige og gikk ut i ørkenen. Samtidig ble han beskyttet mot romernes kristendomsforfølgelser (som var spesielt heftige under den samtidige keiser Diokletian). Her levde han i årevis som eremitt med apostolisk fattigdom som ideal og foretok ensomme ørkenvandringer. Han gikk kledd i ei stikkende skjorte av hestehår, spiste ikke kjøtt og badet aldri. Hele den ytre verden var bare forfengelighet som truet med å forstyrre sjelen og hindre fordypelsen. Etter hvert samlet han om seg tallrike disipler, som han lærte å sky eiendom og kvinner. Han er grunnleggeren av munkevesenet i kirken. Han regnes også som dyras, særlig grisens beskytter! St. Antonius er spesielt viktig for den koptiske ortodokse kirken i Egypt.

Eiendommelig er St. Antonius' tilknytning til meldrøye Claviceps purpurea - en giftig parasittsopp på korn (og andre gras-arter). Oldtidas og middelalderens mennesker la merke til at det enkelte år dannet seg mørke, hornaktige utvekster på kornaksene i regnfulle somrer. Særlig rug er utsatt. Men den alminnelige, fattige bonde trodde ikke dette var farlig. Tvert imot, disse utvekstene, som jo er større en kornene, ble sett på som gunstige - noe som økte melmengden. Denne villfarelsen går da også igjen i soppens norske navn. Utvekstene er soppens overvintringsorgan. De inneholder sterke giftstoffer, ergotoksiner. De to viktigste er ergotamin og ergometrin. Alle ergotoksinene har kraftig virkning på sentralnervesystemet, og de forårsaker så vidt forskjellige ting som kramper, hallusinasjoner og kvalme alt etter hvilke avsnitt av sentralnervesystemet som påvirkes.

Livssyklusen til meldrøye Claviceps purpurea er like kompisert som dens historie. Om våren lander en spore på et blomstrende kornaks. Sporen spirer inn i fruktemnet på grasblomsten som derved begynner å produsere sukkerholdig saft (nektar, honningdogg), samtidig som soppen danner massevis av ukjønnete sporer som blandes med nektaren. Insekter lokkes til nektaren og sprer de ukjønnete sporene fra aks til aks. Kornet blir i sin tur infisert av soppen, og om høsten kommer de dannelsene som er de egentlige meldrøyene. Opp fra grasblomsten vokser et hornaktig, fiolettsvart legeme (et sklerotium). Dette består av tett sammenpakkete sopphyfer og er soppens overvintringsorgan. Det faller ned på bakken, og neste vår spirer det opp sporebærende organer som etter en kjønnsprosess danner sporer som kan spire på nye grasblomster. Livssyklusen er fullført.

Rett som det var kunne hele landsbyer i oltidas og middelalderens Europa bli rammet av uhyggelige epidemier nettopp på grunn av meldrøyeinfisert mel. Folk fikk plutselig kraftige og smertefulle kramper og hetetokter som kunne være så sterke at det kjentes som ild som brant. Typisk ble sjukdommen ofte fulgt av sinnsforvirring og hallusinasjoner. Folk løp skrikende rundt i gatene og på jordene, og mange kastet seg i brønner eller elver for å lindre plagene. Flertallet døde av kramper i åndedrettet eller hjertet, oftest etter et langt og smertefullt sjukeleie. Fra gamle opptegnelsen vet vi f.eks. at 40000 mennesker døde i Sør-Frankrike i år 994. Siste gang en epidemi opptrådte i Europa er ikke lengre siden enn 1951. Det skjedde i den lille franske byen Pont St. Esprit, men det var heldigvis ikke mer enn fire dødsfall.

Folk som overlevde, gikk imidlertid ofte en ublid skjebne i møte: I bein og armer fikk de en vedvarende, prikkende følelse (som om lemmene sover), og denne kunne være så kraftig at man hadde vansker med å gå. Det verste var at det etterhvert utviklet seg en slags "tørr" koldbrann som gjorde at armer og bein rett og slett kunne falle av (heldigvis - uten særlig smerte). De som overlevde det akutte forløpet av sjukdommen, ble derfor langsomt, men sikkert gjort til lemlestete krøplinger.

Folk flest så på epidemiene som Herrens straffedom, og derav stammer navnet helvetesild - ignis sacer (hellig ild) - som forklaring på den brennende følelsen i kroppen. (For ordens skyld må det nevnes at navnet helvetesild i dag brukes om en helt annen og ubeslektet sjukdom.)

Noen vil ha det til at St. Antonius på grunn av langvarig faste fikk fæle hungershallusinasjoner, i den nære ettertid utlagt som djevelens fristelser (f.eks. en forførerisk kvinne) eller djevelens trusler (hyener, slanger og allskens skumle ørkendemoner). Men St. Antonius fordrev dem alle ved bønner, salmesang, faste og botsøvelser. Da meldrøyeforgiftning blant annet også arter seg ved hallusinasjoner, het det seg at St. Antonius' relikvier helbredet helvetesild. Men en annen og mer sannsynlig tolkning kan være hans seier over djevelen og helvetet, seierherren over ilden (den "brennende ilden" hos meldrøyeofferne). Helgenens jordiske levninger ble i 1070 sendt fra Konstantinopel til Frankrike. Det er imidlertid en lang og kronglet historie hvordan de ble brakt fra den egyptiske ørkenen via Alexandria og så til Konstantinopel og deretter til Frankrike. Historien vil ha det til at en fransk adelsmann hvis sønn led av meldrøyeforgiftning i en åpenbaring hadde sett St. Antonius som lovet at sønnen skulle helbredes ved hans relikvier. Byen adelsmannen bodde i fikk deretter navnet Saint-Antoine-de-Viennois. Her ble antonitter-ordenen opprettet i 1093, og i 1095 ble det første antonitterklosteret grunnlagt. For å symbolisere helvetesilden var veggene til antonitterklostrene rødmalte. I Norge hadde ordenen kloster i Bergen fra 1507 til 1528 (overtatt fra cisterciencerinnenes St. Mariæ eller Nonneseter kloster). Andre navn på helvetesild er derfor St. Antonius' ild (ikke St. Elms ild!) eller anteld. Bak klostrenes murer ble det dyrka korn, og munkene sørget for omhyggelig å rense ut de giftige meldrøyene. Samtidig ble det naturligvis utført alskens kristendomsritualer. På den måten ble folk helbredet samtidig som man aldri tvilte på at det var bønner til den hellige Antonius som hadde hjulpet.

På avbildninger utstyres St. Antonius oftest med fire attributter: Bjeller, en due, en gris (dyret han skulle beskytte) og det T-formete Antonius-korset. Noen påstår at ranglen som den dag i dag henges over spebarna, er en reminisens fra den gang man i katolske land festet bjeller over barna for å gi dem St. Antonius' beskyttelse mot helvetesild.

Kilder
de Bruyn, I.G. 1986. Moederkoren, heilig vuur en de Antonietenorde. - Lunteren.
Grimberg, C. 1956. Menneskenes liv og historie. Bind. 7. Folkevandringene.
   - J.W. Cappelens Forlag, Oslo.
Kierulf, H. 1983. Ergotismen og kunsten (Paul Hindemith, "Mathis der Maler",
   St. Antonius, ergotismen, Bosch og vi). - SANDOZ-Informasjon fra forskning
   og praksis 4 1983: 1-8.
Ryvarden, L. & Høiland, K. 1998. Er det liv, er det sopp. - Landbruksforlaget, Oslo.
Schmitt, P. 1976. Le retable d'Isenheim. - Société française du Livre
   - Paris, Hallwag SA, Berne/Suisse.
Skard, E. 1966. Filosofien i oldtiden. En historisk oversikt. 4. utgave.
   - H. Aschehoug & Co (W. Nygaard), Oslo.
http://www.stgeorgesporting.org/church/copts/monastic.htm
http://www.studentgroups.ucla.edu/coptic/writings/history/monasticism.html
http://www.nla.no/ojj/kirkehistorie/tabell/kloster.htm