Tørråten, eller hvorfor annenhver politimann i New York eller London har et irsk navn

Ørsmå ting kan forandre historien. - I 1840-åra var en mikroskopisk parasittsopp årsaken til en av våre største folkevandringer i Europas moderne historie og la samtidig grunnen til problemer som Storbritannia fremdeles sliter med.

Et halvt århundre etter at Columbus gjenoppdaget Amerika, ble poteten innført til Europa. Det var opprinnelig indianerne i Sør-Amerika som dyrka poteter, først og fremst inkaene i området fra Chile til Colombia.

Til å begynne med ble poteten bare holdt som en raritet i botaniske hager eller dyrka som prydplante. Svært få, om noen, europeere turde å spise de underjordiske knollene. Det faktum at alt på potetplanten unntatt knollene er giftig, var nok hovedårsaken til skepsisen mot poteten til å begynne med. Men uår og matmangel i 1700-tallets Europa gjorde at den etterhvert ble akseptert som føde. Poteten er mye mindre følsom overfor klimaet enn korn, og selv i en regnfull, kald sommer kan den gi brukbar avkastning. Dessuten er den lett å dyrke og krever ikke så mye arbeid og omsorg som korn. Ja, noen historikere mener at poteten var med på å legge grunnen til den industrielle revolusjonen på 1700-tallet. Først og fremst fordi potetdyrking krever mindre folk på åkrene enn korn. Derfor kunne mange forlate landsbygda og ta arbeid i byene.

Et av de landene i Europa som egner seg best til potetdyrking, er Irland. Da poteten trenger relativt mye fuktighet og greier seg med kjølige somrer, er det irske klimaet svært velegnet. Dessuten var Irland stadig plaget av uår og matmangel nettopp fordi klimaet er så ustabilt og lunefullt når det gjelder å modne brødkorn som hvete og rug. I løpet av 1700- og 1800-åra ble storparten av landarealet i Irland lagt om til potetåkre. Det ble selvfølgelig også dyrka korn, men dette var helst på gårder som ble eid av engelske storgodsbønder og som den alminnelige ire hadde lite glede av.

Hovedføden i Irland på 1700-1800-tallet var derfor poteter, og ikke noe annet land i Europa ble så avhengige av denne matplanten som Irland. Men som det så ofte viser seg i historien, er det svært uheldig at en nasjon på denne måten overgir sin skjebne til bare én nyttevekst. Hva om avlingen plutselig svikter?

Alt gikk bra fram til 1845. Rundt 1840 fulgte imidlertid en mikroskopisk parasittsopp med noen poteter fra Amerika til Europa, visstnok fra Mexico. Denne parasittsoppen hvis latinske navn er Phytophthora infestans, kalles for potettørråte og angriper potet, tomat og andre vekster i søtvierfamilien. Dersom sporer av tørråtesoppen lander på et potetblad, spirer de gjennom bladvevet og forårsaker brune flekker hvor soppen produserer sporer. I varme, tørre somrer sprer sporene seg fra blad til blad og kan forårsake at store deler av potetplantene visner. Dette gir reduserte avlinger. Men det er først i kalde, regnfulle somrer at tilstanden kan bli katastrofal. Da vaskes sporene med regnvannet ned i jorda hvor de finner veg til potetknollene og spirer på disse. Samtidig spres mange sporer fra blad til blad som i tørre somrer. Derved blir ikke bare avlingen redusert, men de potetene som blir igjen er også infisert. Resultatet er at de tørker inn og råtner og blir uegnet som menneskeføde. Og ikke nok med det, men tilsynelatende friske poteter har oftest sporer på seg. Disse vil spire mens potetene lagres utover vinteren og ødelegge dem.

Tørråtesoppen kom først til Europas fastland hvor den gjorde betydelig, men ikke katastrofal skade, og man innså ikke at dette var noe en burde gjøre noe med - ikke før den nådde Irland! Da soppen kom dit, kom den på det verst tenkelige tidspunktet; den kalde, regnfulle sommeren 1845. Parasitten fikk alle mulige sjanser: Store ubeskyttete potetåkre og mye regn, og den lot ikke muligheten gå fra seg. Resultatet ble katastrofalt - mildt sagt! Øyevitner kunne berette om potetåkre som lå brune og visne over hele landet, og fortvilte mennesker som grov i jorda etter de få uskadde potetene som måtte være levnet. I mange distrikter var det ikke en eneste potet igjen. På toppen av det hele nektet de engelske storgodsbøndene irene å bruke av det kornet som ble dyrka på deres eiendommer i Irland, for uten at de satte høy toll på importert korn.

Én million irer sultet i hjel i løpet av åra 1845-1851, og grunnlaget for Irlands økonomi ble også revet bort i samme tidsrom. Derfor utvandret omtrent 1,5 millioner irer til U.S.A., England og Skottland hvor de måtte ta til takke med de dårligste jobbene. Mange kjente irske familienavn i U.S.A. har nettopp sin rot i denne utvandringen. Det er nok å minne om Kennedy-navnet. Og det er tørråtesoppen vi kan takke for at det ved annethvert gatekryss i New York eller London står en konstabel med et irsk navn.

Til å begynne med tok man tørråten for å være Guds straffedom. Men det er likevel en prest vi kan takke for at årsaken ble oppdaget, engelskmannen M.J. Berkeley. Han var samtidig en fremragende soppforsker og beskrev tørråtesoppen og hvordan den angriper potetplantene. I 1882 ble botemidlet funnet. Det er en blanding av koppersulfat og lesket kalk; den såkalte bordeaux-væske, oppkalt etter det kjente vindistriktet i Frankrike hvor bøndene sprøytet druene med denne blandingen for å gjøre dem lite tiltrekkende for gutter på drueslang - men det er en annen historie - og et annet kapittel.