svartrust (Puccinia graminis)

Karakteristisk for klassen Urediniomycetes er: Mannose som hovedkarbohydrat, mens xylose mangler, hyfene har skillevegger med enkle porer og uten bøyler, teliosporer eller teliosporeliknende dannelser forekommer i noen av representantene (Swann & Taylor 1993, 1995a). Fruktlegemer mangler hos noen grupper, men er tilstede hos andre.

Den viktigste gruppa er rustsoppordenen (Uredinales) som omfatter viktige planteparasitter. Sannsynligvis er de gamle og fantes kanskje allerede på bregner i karbon (Gjærum 1974), noe som støttes av molekylære data (Berbee & Taylor 1993).

Men til klassen slutter seg også ei rekke andre sopp som ikke umiddelbart likner rustsopp. Nærmest rustsoppordenen finner vi Septobasidiales som lever i symbiose med skjoldlus (se Høiland & Ryvarden 1990) og Platygloeales med slekter som tidligere ble regnet som gelésopp (Tremellales): Achroomyces (f.eks. lindeknapp), Helicogloea, Helicobasidium (f.eks. rotfiltsopp) og Herpobasidium (bregnespinn). Noe fjernere står orden Sporidiales med mange av stilkspore-gjærsoppene, f.eks. speilgjærsoppene (Sporobolomyces og Rhodotorula), og veldig overraskende, nelliksot (Microbotryum violaceum) (jf. Swann & Taylor 1995a,b). Denne danner sot i støvbærerne til arter i nellikfamilien og har helt opp til nå vært sett på som et klart medlem av sotsoppene - et fascinerende eksempel på evolusjonær konvergens.

Enda fjernere står ei rekke "smårusk"-grupper med merkelige slekter som f.eks. Agaricostilbum, Mycogloea, Bensingtonia og Noahidea (Swann & Taylor 1995 a,b). Nær bunnen av klassen står trolig det merkelige levende fossilet Mixia.

Mixia osmundae med "basidier"

Klassen rustsopp er trolig søstergruppe til resten av stilksporesoppene (Swann & Taylor 1995a,b), men den basale fylogenien er usikker (Berbee & Taylor 1993, Swann & Taylor 1993). Det kan derfor kanskje være like greit å se på de tre stilksporesopp-klassene som tre likestilte søstergrupper (jf. Taylor 1995). Men klassen rustsopp er uten tvil meget gammel, noe som framgår av hyfene med enkle porer, uten bøyler og evnen til å danne teliosporer. De mest primitive representantene står evolusjonært på samme arkaiske nivå som de mest primitive ursekksporesoppene (Mixia har faktisk vært regnet til Taphrina, jf. Nishida et al. 1995). Sannsynligvis var de opprinnelige stilksporesoppene Mixia-liknende planteparasitter.

Berbee, M.L. & Taylor, J.W. 1993. Dating the evolutionary radiations of the true fungi. - Can. J. Bot. 71: 1114-1127.

Gjærum, H.B. 1974. Nordens rustsopper. - Fungiflora, Oslo.

Høiland, K. & Ryvarden, L. 1990. Er det liv, er det sopp. - Fungiflora, Oslo.

Nishida, H., Ando, K., Ando, Y., Hirata, A. & Sugiyama, J. 1995. Mixia osmundae: transfer from the Ascomycota to the Basidiomycota based on evidence from molecules and morphology. - Can. J. Bot. 73 (Suppl. 1): S660-S666.

Swann, E.C. & Taylor, J.W. 1993. Higher taxa of basidiomycetes: an 18S rRNA gene perspective. - Mycologia 85: 923-936.

Swann, E.C. & Taylor, J.W. 1995a. Phylogenetic diversity of yeastproducing basidiomycetes. - Mycol. Res. 99: 1205-1210.

Swann, E.C. & Taylor, J.W. 1995b. Phylogenetic perspectives on basidiomycete systematiccs: evidence from the 18S rRNA gene. - Can. J. Bot. 73 (Suppl. 1): S862-S868.

Taylor, J.W. 1995. Making the Deuteromycota redundant: a practical integration of mitosporic and meiosporic fungi. - Can. J. Bot. 73 (Suppl. 1): S754-S759.