Biologi i 1000 år

1900-tallet

James Dewey Watson (1928-)

Francis Harry Compton Crick (1916-2004)

Mens 1800-tallet ga oss biologiens viktigste teori, ga 1900-tallet oss dens viktigste oppdagelse. En oppdagelse så banebrytende og gjennomgripende at den på mange måter overskygger de deltakende personene. Det er den genetiske koden, strukturen på deoksiribosenukleinsyre, DNA. Oppdagelsen med alle dens forspill og etterspill var selvfølgelig gjort av flere personer, men to navn er blitt uløselig knyttet til DNA-molekylet, James Dewey Watson og Francis Harry Compton Crick. Urettmessig, sier noen; høyst fortjent sier andre...

Oppdagelsen av DNA feiret på svenske frimerker. Legg merke til at frimerket til venstre avbilder Rosalin Franklins røntgendiffraksjonsbilde av DNA i B-formen, noe som vektlegger hennes innsats!

GENER OG NUKLEINSYRER

Verken Charles Darwin (som ikke kjente til arvelovene) eller Johann Gregor Mendel (som oppdaget arvelovene) brukte ordet gen (ft. gener). Mendels banebrytende arbeid fra 1865 gikk dessverre i glemmeboka, og ble først tatt til heder og verdighet i 1900 samtidig av tre botanikere: nederlenderen Hugo de Vries (1848-1935), tyskeren Carl Correns (1864-1933) og østerrikeren Erich Tschermak von Seysenegg (1871-1962). I mellomtida hadde den tyske celleforskeren (cytologen) Walther Flemming (1843-1905) oppdaget at det inni cellekjernen fins flekker av en substans som i langt sterkere grad enn resten av kjernen tok til seg det fargestoffet han brukte når han studerte cellene i mikroskopet. Disse "flekkene" kalte han "kromatin" (etter et gresk ord for "farge"). - Seinere ble de kalt kromosomer. - Flemming fant ut at kromatin-flekkene spilte stor rolle ved celledelingen. Belgieren Eduard van Beneden (1846-1910) påviste at antallet kromosomer var konstant i de forskjellige cellene i én og samme organisme, og at hver art hadde sitt bestemte kromosomtall (mennesket har 46 kromosomer). Kromosomene ble tidlig ansett å spille hovedrollen ved nedarving av egenskaper. Problemet var at det var langt færre kromosomer enn arvelige kjennetegn. Man trakk derfor den slutningen at hvert kromosom er sammensatt av mange enheter, som hver kontrollerte sine spesielle kjennetegn. I 1909 brukte den danske botanikeren Wilhelm Ludvig Johannesen (1857-1927) for første gang betegnelsen gener (etter et gresk ord som betyr "å føde") om disse enhetene på kromosomene. Den som virkelig skulle endre vår oppfatning av kromosomer og gener var imidlertid amerikaneren Thomas Hunt Morgan (1866-1945) og hans medarbeidere. Det var dem som gjorde bananflua til genetikernes yndlingsdyr. De kartla hvordan de ulike egenskapene var knyttet til gener og genenes plassering på kromosomene. For dette arbeidet fikk bananfluenes herre, Morgan, Nobelprisen i 1933. - Men ennå visste ingen hva genene besto av, ei heller hvordan de kunne kode for de høyst forskjellige arvelige egenskapene.

Nukleinsyrene ble oppdaget i 1869 av den sveitsiske kjemikeren Friedrich Miesner (1844-1895). Da de først ble påvist i cellekjerner, fikk de navnet etter "nucleus" som betyr "kjerne". Tyskeren Albrecht Kossel (1853-1927) spaltet i 1880-åra nukleinsyrene i byggesteinene fosforsyre og pentoser (en type sukker med fem karbonatomer), samt fem organiske baser. To av disse basene tilhører stoffgruppa puriner og ble kalt adenin og guanin. De tre andre er pyrimidiner og ble kalt cytosin, thymin og uracil. Den russisk-amerikanske kjemikeren Phoebus Aaron Theodor Levene (1869-1940) fant at i nukleinsyremolekylet danner ett fosforsyremolekyl, ett pentosemolekyl og én av basene en tredelt enhet som han kalte et nukleotid. Selve nukleinsyremolekylet er dannet ved at fosforsyra i ett nukleotid er koplet til pentosegruppa i neste nukleotid. Slik blir det bygget opp en pentose-fosfat-ryggrad. Levene oppdaget dessuten at det fins to typer nukleinsyrer, avhengig om sukkeret er ribose eller deoksiribose. Den første ble kalt ribosenukleinsyre (RNA) og inneholder basene adenin, guanin, cytosin og uracil; den andre deoksiribosenukleinsyre (DNA) med basene adenin, guanin, cytosin og thymin. - Merk at uracil i RNA er byttet ut med thymin i DNA.

Etter Den 2. verdenskrig fant den østerrikske biokjemikeren Erwin Chargaff (1929-1992) en merkelig egenskap hos DNA-molekylet. Etter møysommelige analyser konstaterte han at det var like mange adenin- som thyminmolekyler og like mange guanin- som cytosin-molekyler pr. DNA-molekyl. Og ikke nok med det: DNA fra visse organismer hadde et overskudd av adenin og thymin, mens andre arter hadde et overskudd av guanin og cytosin.

Men til å begynne med var det ingen som koplet nukleinsyrene med genene. Man trodde fullt og fast på at arvestoffet besto av proteiner - de mest kompliserte organiske forbindelsene man kjente til. Nukleinsyrene ble antatt å være en slags støttesubstans i cellekjernen. De var altfor enkelt oppbygd til å fungere som noe arvestoff. I høyden spilte de bare en birolle. Men i 1944 ble protein-hypotesen rokket: En viss type pneumokokker (lungebetennelses-bakterier) fins i to former. Én har ei glatt hinne over cellen - S(mooth) stamme. Den andre mangler denne hinna og kalles ru - R(ough) stamme. Tre biokjemikere ved Rockefeller-instituttet (Oswald T. Avery, Colin M. MacLeod og Maclyn McCarty) tilsatte ekstrakt av døde S-pneumokokker til levende R-pneumokokker, og, vips, ble de sistnevnte omgjort til levende S-pneumokokker. Hva inneholdt denne ekstrakten som tydeligvis representerte "genet" til egenskapen S (glatt)? Ikke spor av protein, bare nukleinsyre!

Nådestøtet mot proteinhypotesen kom i 1952: Da utførte amerikanerne Alfred D. Hershey og Martha Chase et eksperiment hvor de lot bakteriofager (bakterie-virus) ta opp radioaktivt merket svovel og fosfor. Svovelet inkorporeres i proteinene som danner kappen til bakteriofagen, mens fosforet inkorporeres i nukleinsyra som fins inni bakteriofagen. Disse merkete bakteriofagene fikk infisere umerkete bakterier. Det viste seg da at bare det radioaktive fosforet trengte inn i bakteriene! Det radioaktive svovelet ble sittende igjen utapå. Av den radioaktive nukleinsyra ble det dannet nye bakteriofag-replikater med nye proteinkapper. Disse bakteriofagene hadde nukleinsyre med radioaktivt fosfor, men proteinkappe uten radioaktivt svovel. Konklusjon: Genet består utelukkende av nukleinsyre! - Men hvordan var strukturen til denne viktige forbindelsen ut over det man til da visste om pentose-fosfat-ryggraden og de organiske basene?

Skjematisk framstilling av forsøket til Alfred D. Hershey og Martha Chase som én gang for alle beviste at nukleinsyrene var arvestoffet. Tegningen viser radioaktivt merkete bakteriofager som angriper umerkete bakterier.

DOBBELTSPIRALEN

WATSON & CRICK: James Dewey Watson karakteriserer seg sjøl som en person som levde i håpet om at genenes natur skulle bli avslørt uten at han behøvde å lære noe om kjemi. Han er født 1928 i Chicago (Illinois). Han fikk sin lavere grad i 1947 ved Universitetet i Chicago og Ph.D. i 1950 ved Indiana-universitet, begge gradene i zoologi/mikrobiologi. Da han studerte ved universitetet i Chicago, var han mest interessert i fugler og unngikk et hvert kurs i kjemi eller fysikk som forekom ham over middels vanskelighetsgrad! Etter utdannelsen i USA, fikk han et forskningsstipend til København for å arbeide med bakteriofager og deres DNA. Oppholdet i København var ikke spesielt vellykket, og etter mye fram og tilbake kom han til Cambridge-universitetet hvor han i 1951 fikk kontakt med Francis Crick ved Cavendish-laboratoriet.

Om Francis Crick skriver Watson at han er en mann som aldri setter sitt lys under ei skjeppe. Visse av hans kollegaer sa rett utt at han hadde allerede snakket uavbrutt i 35 år, og det hadde nesten ikke resultert i noe som kunne sies å være av fundamental verdi. Francis Crick er født 1916 i Northampton i England, og fikk grunnutdannelsen ved Northampton Grammar School og Mill Hill School i London. Han studerte fysikk ved University College i London hvor han i 1937 oppnådde lavere grad. Han hadde begynt på hovedfag da Den 2. verdenskrig brøt ut i 1939. Som de fleste britiske forskere stilte han seg til rådighet for forsvaret og arbeidet ved Admiralitetets forskningsapparat, hovedsakelig med å framstille magnetiske og akustiske miner. Han forlot Admiralitetet i 1947, og hadde samtidig mistet lysten på å studere fysikk. Han begynte istedenfor å studere biologi ved Cambridge-universitetet, først Strangeways-laboratoriet, siden, i 1949, flyttet han over til Cavendish-laboratoriet, med tanke på at han endelig ville prøve å ta doktorgrad. Han sluttet seg blant annet til Max Perutz (1914-2002) som arbeidet med røntgenstrålenes diffraksjon i hemoglobin-krystaller. Leder av Cavendish-laboratoriet var Sir Lawrence Bragg (1890-1971) som hadde fått Nobelprisen for sin innsats for krystallografien. I nesten 40 år hadde han sett hvordan røntgendiffraksjons-metodene hadde hjulpet med å klarlegge sjøl de mest innviklete strukturer. Crick ble i 1950 innrullert ved Caius College, hvor han skulle jobbe under ledelse av Max Perutz. I 1954 fikk han sin Ph.D.-grad på avhandlingen: "X-ray diffraction: polypeptides and proteins". - Det er verd å nevne at før 1947 visste Crick ingen ting verken om biologi, organisk kjemi eller krystallografi!

Det var slett ikke meningen at Watson og Crick skulle jobbe med strukturen til DNA-molekylet. For det første skulle Watson egentlig fullføre sitt stipendium og studere bakteriofager i København. Noe sidesprang til Cambridge ville ikke stipendiatrådet vite noe av, ei heller anbefale. For det andre burde Francis Crick bli ferdig med den planlagte doktorgraden om hvordan hemoglobinkrystaller skrumper inn når de utsettes for saltløsninger av ulik konsentrasjon. For det tredje gikk ryktene om at den berømte amerikanske kjemikeren ved Cal Tech, Linus Pauling (1901-1994), arbeidet med DNA-strukturen. Han hadde jo tidligere høstet ære ved avsløringen av proteinmolekylenes alfa-spiral, og burde være mer enn kompetent til å jobbe med andre kompliserte, organiske kjede-molekyler. For det fjerde - og det var viktigst - eksisterte det ei forskergruppe i England som allerede var godt i gang med den molekylære utforskningen av DNA. Dette var Maurice Wilkins og Rosalind Franklin ved King's College i London. Den engelske sansen for "fair play" gjorde det utillatelig for andre å blande seg inn i deres problem. Særlig fordi Wilkins og Crick var jevngamle og kjente hverandre personlig.

FORSKERGRUPPA VED KING'S COLLEGE: Maurice Wilkins (1916-2004) og Rosalind Franklin (1920-1958) var begge ansatt som forskninsgassistenter under James Randall (1905-1984) ved King's College. Wilkins (som opprinnelig er fra New Zealand) arbeidet med fysikk og brukte først og fremst røntgendiffraksjons-metoder i forskningen sin. Han hadde jobbet med krystallinsk DNA i flere år. Rosalind Franklin, utdannet i kjemi ved Cambridge-universitetet i 1951, var ekspert på røntgenkrystallografi. Hun hadde allerede gjort fortjenestefulle studier av strukturen til grafitt og andre karbonforbindelser før hun ankom King's College. Det var hun som laget de fleste røntgendiffraksjons-bildene av DNA-preparatene. Det var hun som antok at pentose-fosfat-ryggraden ligger utapå DNA-molekylet (mens både Watson og Crick, og Pauling fremdeles trodde ryggraden var i sentrum). I 1952 tok hun også det avgjørende bildet (av DNA i B-formen) som viste at DNA-molekylet danner en spiral.

Rosalind Franklin (1920-1958)

PRØVING OG FEILING: Trass de nevnte hindringene, fortsatte Watson og Crick å tenke på hvordan DNA-mysteriet kunne løses. Og mot Cavendish-laboratoriets ønsker begynte de å legge slagplaner hvordan de skulle komme i mål før kollegaene ved King's College og Linus Pauling. Personkjemi er en viktig faktor her: Watson var full av idéer og pågangsmot overfor de ulike løsningene av problemet. Hans egen teoretiske bakgrunn var kanskje ikke på topp, men han hadde en fabelaktig evne til å suge til seg de siste forskningsresultatene (f.eks. dem til Chargaff og Hershey og Chase) og bygge videre på dem. I tillegg hadde han en viss porsjon intuisjon - f.eks. da han besluttet å bygge DNA-modellen med to istedenfor tre kjeder fordi biologiske objekter alltid opptrer parvis. Crick var utadvendt og så entusiastisk overfor det han i et hvert øyeblikk jobbet med at han drev sine kollegaer ved Cavendish-laboratoriet til vanvidd med høyrøstet prat. Dessuten var han atskillig bedre skolert i teoretisk fysikk enn Watson, og kunne tolke og forstå sammenhengene som framkommer ved røntgendiffraksjons-krystallografi. Problemet til Watson og Crick var imidlertid at de ikke hadde tilgang til det empiriske DNA-materialet. Dette satt kollegaene ved King's College på, i form av praktfulle røntgendiffraksjons-fotografier. Og samarbeidsviljen derfra var så som så. Særlig Rosalind Franklin var skeptisk. Hun var også en diamentralt motsatt personlighetstype og mislikte sterkt de lettvinte løsningene og generaliseringene uten bakgrunn i harde fakta, som Watson og Crick hele tida gjorde seg til talsmenn for. Hun betvilte f.eks. DNA-molekylets spiralstruktur helt til hun endelig hadde de ugjendrivelige røntgendiffraksjons-bevisene.

At Watson og Crick mange ganger var på "bærtur", er ingen hemmelighet! Noe av dette er jo ledd i den naturlige prosessen mot et hvert vitenskapelig mål. Men med sitt felles utadvendte gemytt var de ofte sine egne fiender og greide rett som det var å rote det skikkelig til for seg. En av de tidlige DNA-modellene til Watson og Crick var tre kjeder som snodde seg om hverandre med pentose-fosfat-ryggradene i midten. Kjedene var holdt sammen ved at positive magnesium-ioner (Mg++) bandt sammen de negativt ladede fosfatgruppene i sentrum av den tredobbelte spiralstrukturen. Denne modellen vakte utelukkende hoderysting hos kollegaene ved King's College. Spesielt Rosalind Franklin var oppgitt over en så til de grader forenklet modell uten noen som helst empiri. Spiralstrukturen lot seg heller ikke forsvare ved å komme trekkende med Mg++-ionene. Disse ville være omgitt av tette skall av vannmolekyler, noe som umuliggjorde at de kunne være bærende deler i en fast struktur. Da Sir Lawrence Bragg, som allerede hadde fått nok av Cricks eskapisme uti DNA, ble meddelt dette, bestemte han seg for at det ikke var noen vits i å la ham og denne amerikaneren dublere den store innsatsen King's College hadde ofret på DNA. Han sa fra til Max Perutz at begge måtte gi opp sine framstøt mot DNA. - Uten at han lykkes med det (heldigvis).

LINUS PAULINGS MODELL: I februar 1953 kom sjokkmeldingen at Linus Pauling hadde funnet fram til løsningen på DNA-molekylet. Modellen var en spiral med tre kjeder og med pentose-fosfat-ryggraden i sentrum. Umiddelbart ville ingen bestride modellen til Pauling. Men Watson fant snart ut at noe ikke stemte. Fosfatgruppene i Paulings struktur var ikke ionisert, hver av dem inneholdt et bundet hydrogenatom og hadde dermed ingen nettoladning. Paulings nukleinsyre var ingen syre! - Og nukleinsyrene har klart sure egenskaper! - Enda verre var at de fatale hydrogenatomene inngikk i de hydrogenbindingene som holdt sammen de tre kjedene. Uten disse bindingene ville Paulings modell falle fra hverandre som et korthus. En kjempe som Linus Pauling hadde altså glemt sin elementære skolekjemi! - Historien forteller at Watson og Crick feiret Paulings nederlag med whisky på deres stampub, Eagle.

Det berømte røntgendiffraksjons-fotografiet av DNA i B-formen som beviste at molekylet danner en spiral. B-formen opptrer når DNA-molekylene er omgitt av en stor vannmengde. De opprinnelige bildene Franklin og Wilkins arbeidet med, var A-formen hvor DNA-molekylene danner en mer kompakt krystallinsk struktur, og hvor spiralmønsteret ikke framkommer i synlig grad. Dette var hovedgrunnen til at Franklin opprinnelig hevdet at det ikke fantes fnugg av bevis for at DNA var spiralformet.

ET BERØMT FOTOGRAFI: I 1952 tok Rosalind Franklin et av biologiens mest berømte bilder. Dette er det omtalte røntgendiffraksjonsbildet som viser DNA i B-formen, dvs. den tredimensjonale strukturen molekylet har når det er omgitt av en stor vannmengde. Franklin viste dette bildet til Watson, som umiddelbart skjønte at DNA-molekylet dannet en spiral. Både Wilkins og Franklin mente at basene måtte være i midten og ryggraden på yttersida. Etter å ha sett dette skjellsettende bildet begynte Watson å sysle med modeller med to kjeder med ryggraden ytterst og basene i sentrum. Problemet var basene. De opptrer jo i fire ulike typer og med to fundamentalt forskjellige størrelser - puriner og pyrimidiner. Så lenge de kunne plasseres på yttersida av spiralen, behøvde ingen å bekymre seg med dem. Hvis de derimot ble anbrakt i midten, så forelå nesten uoverstigelige problemer å få pakket sammen to (eller flere) kjeder med uregelmessige basesekvenser. Dessuten manglet Watson og Crick ei rekke viktige eksperimentelle data fra King's College. Disse tilegnet de seg på en heller ufin måte! Det forholdt seg nemlig slik at Max Perutz var medlem av en komité oppnevnt av Det medisinske forskningsråd for å inspisere aktivitetene ved James Randalls laboratorium. Randall hadde derfor bedt sine underordnete, blant annet Wilkins og Franklin, om å lage omfattende oversikter over hva de hadde prestert. Perutz, som medlem av komitéen, hadde fått kopi av oversiktene. Så snart han fant avsnittene skrevet av Wilkins og Franklin, viste han dem til konkurrentene Watson og Crick. Det var imidlertid ikke meningen at de skulle anvende dem uten videre til sin egen forskning!

"LIKT MED LIKT"-PRINSIPPET: Ved hjelp av Wilkins og Franklins empiriske data kunne Watson og Crick starte på ny frisk igjen. Nå hadde de alle målingene som skulle til for å kunne justere den endelige DNA-modellen. Først forsøkte Watson en tokjede-modell hvor baseparene var koblet sammen etter "likt med likt"-prinsippet, dvs. adenin mot adenin, thymin mot thymin osv. Men dessverre, da den amerikanske krystallografen Jerry Donohue (1920-1985) dagen etter konfronterte Watson med at han hadde anvendt de gale tautomere formene av basene (enol- istendefor keto-formen), måtte han innse at "likt med likt"-modellen falt like fullstendig i grus som Paulings trekjede-modell.

Watson oppdaget at det kunne dannes hydrogenbindinger som er særegne for de to baseparene adenin/thymin og guanin/cytosin. Adenin og guanin er puriner, thymin og cytosin pyrimidiner. Baseparene passer som nøkkel i lås, og de kan ikke byttes om. Den stiplete hydrogenbindingen mellom guanin og cytosin ble opprinnelig forkastet av Watson og Crick, men seinere undersøkelser viser at dette baseparet har tre sterke hydrogenbindinger.

PURIN MED PYRIMIDIN-PRINSIPPET: Etter "likt med likt"-nederlaget, startet Watson neste dag med nytt mot. Plutselig ble han oppmerksom på at et adenin/thymin-par som ble holdt sammen av to hydrogenbindinger, hadde samme form som et guanin/cytosin-par med minst to hydrogenbindinger mellom basene. Alle hydrogenbindingene så ut til å danne seg naturlig, det var ikke nødvendig med noen fiksfakserier for å gjøre de to typene basepar identiske i form! Han ante at de nå hadde svaret på gåten hvorfor antallet purinkomponenter alltid var nøyaktig likt antallet pyrimidinkomponenter. Dermed framsto Chargaffs observasjon som en konsekvens av at DNA har natur av en dobbeltspiral! Da Crick ble konfrontert med dette resultatet, varte det ikke lenger enn til lunsj før han flakset inn på puben Eagle og ropte at nå hadde de funnet livets hemmelighet!

Til venstre: Skjematisk framstilling av DNA-dobbeltspiralen. De to pentose-fosfat-ryggradene snor seg omkring hverandre på molekylets ytterside, mens de hydrogenbundne basene danner kjernen. A = adenin, T = thymin, G = guanin, C = cytosin. Til høyre: Skjematisk framstilling av hvordan DNA-molekylet kopierer seg sjøl (replikasjonen), på grunnlag av de komplementære basesekvensene i de to kjedene.

AKSEPTEN: Kollegaene ved King's College aksepterte umiddelbart den nye modellen med alle dens fortrinn og implikasjoner. Sjøl den skeptiske Rosalind Franklin var fornøyd, og hun brydde seg ikke om at hennes egne data var blitt brukt uten hennes vitende. Den 2. april 1953 ble artikkelen til Watson og Crick sendt til tidsskriftet Nature, hvor den ble publisert 25. april under tittelen "Molecular structure of nucleic acids. A Structure for Deoxyribose Nucleic Acid.". Den åpner med følgende: "We wish to suggest a structure for the salt of deoxyribose nucleic acid (D.N.A.). This structure has novel features which are of considerable biological interest." – I denne berømte artikkelen fins en referanse til til en nordmann: ”... each chain loosely resembles Furberg’s model No 1; that is, the bases are on the inside of the helix and the phosphate on the outside.” Sven Verner Furberg (1920-1982) var professor ved Kjemisk institutt, Universitetet i Oslo og hadde gjort vesentlige studier av DNA et par år før Watson & Crick, som på sin side bygget på hans arbeid publisert i 1952 i Acta Chem. Scand. 6: 634.

DNA-modellen slik den første gang framkom i artikkelen til Watson og Crick i Nature i 1953. Tegnet av Cricks kone, Odile Crick.

I 1962 delte James Watson, Francis Crick og Maurice Wilkins Nobelprisen i fysiologi og medisin for deres felles oppdagelse av DNA-strukturen. Dessverre døde Rosalind Franklin i 1958, bare 37 år gammel. Hadde hun fått leve, ville hun uten tvil ha vært med på å dele Nobelprisen. Watson skriver om henne: "Mange år for seint forsto vi hvilken kamp en intelligent kvinne må igjennom for å bli godtatt i en vitenskapelig verden der kvinner ofte bare blir betraktet som en slags avkopling fra alvorlig tenkning. Rosalinds forbilledlige mot og integritet ble tydelig for alle til slutt. Hun visste at hun var uhelbredelig sjuk, men uten å klage fortsatte hun å arbeide på et høyt vitenskapelig plan helt til noen få uker før sin død."

DNA-spiralen er for lengst blitt et ikon, som ved siden av E=mc2 symboliserer moderne vitenskap. Den gjenfinnes i logoer til biologiske institusjoner og bioteknologiske firmaer, i moderne kunst, på CD-covere, ja, til og med på graffiti. Crick skrev i 1974: ”Det er molekylet som har stil, like mye som de menneskene som driver vitenskap.”

Fra utdelingen av Nobelprisene i Stockholm i desember 1962. Fra venstre: Maurice Wilkins, John Steinbeck, John Kendrew, Max Perutz, Francis Crick og James D. Watson.

Vi kan lure, ville DNA-forskningen, slik den framsto i begynnelsen av 50-åra fått offisiell forskningsstøtte i dag? Watson skriver sjøl: "... en stor del av vår suksess skyldtes de lange periodene da ingenting hendte, mens vi spaserte omkring på universitetsområdet eller i all beskjedenhet leste de nye bøkene som kom til Heffers bokhandel." DNA-forskningen til Watson og Crick framstår som et typisk "rote og lete"-prosjekt (unnskyld uttrykket) hvor nysgjerrigheten var ei viktigere drivkraft enn målstyringen. Statsminister Kjell Magne Bondevik sa i sin nyttårstale 1/1-2000: "Vi må ligge i front som kunnskapssamfunn, utvikle skolen, satse på forskning og utvikling. Er vi en nyskapende nasjon, har vi også noe å gi til andre. I møtet med det nye hundreåret må vi sette nye mål." Jeg håper dette ikke bare er tomme ord. Å "satse på forskning" er rett nok ikke bare å delegere den over i storstilte, kostbare strategiske forskningsprogram der prestisjen, dessverre oftere enn målet, blir hovedsaken. I disse politikerstyrte programmene er svaret ofte gitt på forhånd - det mangler bare å forske... Det er heller ikke til å komme bort fra at hovedmengden av økonomisk støtte fra Norges forskningsråd i dag nettopp går til slike strategiske program. Vi må i mye større grad satse på den fordomsfrie grunnforskningen der svaret ikke er gitt på forhånd og målet heller ikke er umiddelbart "nyttig". Ja, der det også er plass til det mislykkete. Historien om DNA står som et godt eksempel.

Kilder
Asimow, I. 1964. Den genetiske koden. Oversatt av Torild Alnæs.
   - Cappelens realbøker, J.W. Cappelens Forlag A/S, Oslo.
Asimov, I. 1966. Biologiens utvikling. Oversatt av Brynjulf Valum.
   - Cappelens realbøker, J.W. Cappelens Forlag A/S, Oslo.
Scientific American 2003. Celebrating the genetic jubilee: A Conversation
   with James D. Watson. - Sci. Am. 288, 4: 48-51.
Watson, J.D. 1968. Dobbeltspiralen. Hvordan DNA-molekylets
   struktur ble avslørt. Oversatt av Brynjulf Valum. - J.W. Cappelens
   Forlag A.S., Oslo.
Watson, J.D. & Crick, F.H.C. 1953. Molecular structure of nucleic
   acids. A Structure for Deoxyribose Nucleic Acid. - Nature (Lond.) 171: 737-738.
http://biocrs.biomed.brown.edu/Books/Chapters/Ch%208/DH-Paper.html
   (Artikkelen i Nature online.)
http://www.clear-creek.isd.tenet.edu/ccweb/instruction/TIFTech/genetics/watcrick.html
http://www.time.com/time/time100/scientist/profile/watsoncrick.html
http://edtech.morehouse.edu/biology/courses/BIO_312L/html/watson___crick.html
http://www.accessexcellence.org/AB/BC/Rosalind_Franklin.html
http://www.forskning.no/Artikler/2002/august/1030006881.68