I det siste har vi i massemedia blitt overøst med dommedagsprofetier – enten så kommer klimaendringene til å få vannet til å stige over hodene våre, eller så kommer LHC-eksperimentet på CERN til å lage sorte hull som sluker jorda vår. Sier forskere.
På forsiden i en av landets største aviser kunne vi på onsdag 10. september se et stort bilde av en av maskinene fra LHC på CERN under overskriften «dommedagsmaskinen». Hvorpå de hadde intervjuet en av de som jobber med eksperimentet, som selvsagt beroliget med at dette kom til å gå helt fint. Men hvorfor i alle dager skal vi tro på ham? Prof. Steinar Stapnes har jo viet store deler av livet sitt til å utføre dette eksperimentet, og det er derfor en rimelig antagelse at han er villig til å ta en litt større risiko enn de fleste andre for å se om teoriene han og mange andre i samme miljø har jobbet med i årevis holder stikk. Andre forskere har jo sagt at jorda kommer til å gå under når de skrur på bryteren – og disse har jo ikke så mye å vinne på at eksperimentet blir utført!
Ettersom du leser denne artikkelen, og folk på CERN er i full gang med å teste ut det nye leketøyet sitt, gikk tydeligvis ikke verden under denne onsdagen heller. Men hvordan kan det stemme – forskere sa jo at verden kom til å gå under? Om man går litt dypere inn i det, så er det snakk om en håndfull personer – hvorav en av lederskikkelsene til daglig ikke forsker på partikkelfysikk, men på biokjemi. (Merk: jeg har ingenting i mot biokjemikere generelt. Forøvrig er Norges mest uttalte «evolusjonsskeptiker» vist nok professor på fysisk...) Videre er påstandene deres blitt grundig diskreditert i flere uavhengige rapporter, og om man går tilbake i tid, ser man at tilsvarende påstander har blitt reist ved tidligere akseleratorer, f.eks. RHIC (år 2000), og LEP (1989). Men det er er altså denne håndfull personers frykt (eller kanskje det er mediekåtskap?) som hovedsakelig har blitt skrevet om i media, ikke tusenvis av andre forskere og legfolks glede over at vi snart kanskje kan vite veldig mye mer om hvordan naturen vi lever i til daglig fungerer.
Men hvorfor velger da massemedia å skrive en masse tull om at CERN kommer til å medføre jordens undergang? Svaret er enkelt: Selv om vi mennesker er svært forskjellige, så har vi alle en del felles «interesseområder», f.eks. sex eller død. Dommedag faller definitivt inn i den siste kategorien, på en spektakulær måte sådan – og selger dermed en mengde aviser.
Nå høres dette kanskje ganske alt dette styret ganske så uskyldig ut, da en skulle tro at de aller fleste vil se tvers igjennom dette og se at det er tull fra ende til annen. Dessverre er det ikke slik – de fleste har egentlig ikke peiling på hva et sort hull egentlig er for noe (men det var fryktelig skummelt når kaptein Kirk og Enterprise nesten ble spist av et sort hull), artiklene er så proppfulle av faktafeil at de nesten er mer underholdende enn selv Husbjørnen (og gjør slik ingenting for å opplyse folk), og kvantefeltteori er nok dessverre ikke Ola og Kari Nordmanns sterkeste side. De tror derfor på det journalistene skriver, og blir redde. Svært redde.
Faktisk gikk det så langt at en 16 år gammel indisk jente valgte å ta sitt eget liv i redsel for sorte hull og andre uhumskheter. Mer lokalt har svært mange barn kommet gråtende hjem fra skolen etter å ha hørt at alt var slutt i morgen – men på den muntre siden har jeg hørt opptil flere rapporter om at andre har gledet seg over å slippe unna matteprøven de skulle ha på onsdagen (er det virkelig så ille, at man foretrekker jordens undergang?). Og om man titter innom diverse diskusjonsforum på nettet, ser man fort at skrekken ikke stopper ved utgangen av puberteten (ikke at man kan vite hvor gamle folk er på nettet).
Det er derfor på tide at våre massemedia får ut finger'n og bedriver litt kildekritikk. Det er ærlig talt ikke bare flaut å lese, det har også konsekvenser. Ikke bare når folk bestemmer seg for å avslutte livet i frykt for sorte hull, men også når man trykker svenske sveiseeksperter til sitt bryst som sannhetsvitner for at klimaendringene ikke er menneskeskapte – og det derfor er nytteløst å prøve å hindre dem. Men verden vil bedras, og de profesjonelle journalistene gjør det så gjerne.
For andre, mer realistiske måter å destruere vår kjære planet
Merk: Denne artikkelen skulle egentlig vært publisert i Husbjørnen ca. september 2008, men ble av ulike grunner ikke med i dette nummeret. På grunn av en masse rot og annen fram-og-tilbake endte det med at den ble for gammel til å være særlig aktuell. Men det er ikke grunn god nok til å la en god artikkel gå til spille, så da valgte jeg å stede den til hvile her.