For bare noen tiår tilbake var fysikere flest overbevist om at
naturen ikke gjorde forskjell på høyre og venstre. Med dette noe
upresise utsagn menes at det var en vanlig oppfatning at dersom man
betraktet en gitt prosess, skulle speilbildet av prosessen også kunne
opptre, og det med samme sannsynlighet.
Imidlertid har det vist seg at dette
ikke er tilfelle: De svake vekselvirkninger bryter denne
speilbildesymmetrien som går under navnet paritet. (Noe mer teknisk
kan vi si at et kvantemekanisk systems paritet er egenverdien til
paritetsoperatoren. Paritetsoperatoren foretar en
speilbilde-transformasjon ved å endre koordinatsystemet ved
.)
Det var Lee og Yang som først foreslo at paritet ikke var
bevart. Dette
gjorde de for å kunne forklare at tilsynelatende samme partikkel
kunne henfalle til to slutt-tilstander av motsatt paritet
(
). Allerede året etter
ble det vist eksperimentelt at speilbildesymmetrien ikke var
respektert av de svake vekselvirkninger. Dette ble etablert ved
Wu sitt berømte kobolt-60 eksperiment. Ved paritets-transformasjonen vil vektorer (polarvektorer) som
posisjon
og impuls
skifte fortegn.
Imidlertid vil komponentene til
en spinnvektor
bestå av produkter av posisjons- og impulskomponenter som begge skifter
fortegn, og derfor selv ikke skifte fortegn. Slike kalles
aksialvektorer. Skalarproduktet av en aksialvektor og en vektor,
for eksempel
, vil skifte fortegn
under paritetsoperasjonen og kalles en pseudoskalar.
En forutsetning for at pariteten er bevart i en gitt
prosess, det vil si at
prosessen og dens speilbilde er like sannsynlige,
er derfor at alle observerbare pseudoskalarer
har forventningsverdi null. Det Wu og samarbeidspartnere gjorde
var nettopp å vise at forventningsverdien til en
pseudoskalar ikke var null, nemlig
der
er hastighetsvektoren
til elektroner fra
-henfall, og
-kjernenes spinnvektor. Elektronene viste altså en asymmetrisk
intensitetsfordeling i forhold til kjernenes polarisasjonsakse.
Det bør imidlertid nevnes at nesten 30 år tidligere, i 1928,
rapporterte R. T. Cox og medarbeidere at de under
studier av
-henfall
hadde observert en annen pseudoskalar som ikke
var null, nemlig
, der
er elektronets spinnvektor, det vil si
at elektroner i
-henfall var polarisert. Imidlertid ble ikke
dette resultatet tatt alvorlig av samtidens fysikere [6].
Vi skal kort nevne en annen type
-prosess der paritetsbrudd
avsløres ved eksistensen av en pseudoskalar som ikke er null.
Figur 4 viser hvordan SM beskriver pionhenfall til myon pluss
antinøytrino:
Figure: (a): Pimeson henfall til myon og anti-myonnøytrino.
(b): Henfallet i pimesonets hvilesystem. Åpne piler viser
partiklenes spinnkomponent langs impulsaksen.
Vi kaller her nøytrinoet
. At dette faktisk er forskjellig
fra elektronnøytrinoet
ble eksperimentelt påvist
i 1962. Det ble vist at nøytrinoer fra
-meson
henfall (som er helt dominert av henfall til myon pluss (anti-)nøytrino) kun
produserte myoner når de vekselvirket med materie. I motsetning til dette
var det kjent at nøytrinoer fra
-henfall bare
produserer elektroner, noe man kunne
studere ved kjernereaktorer der det er en stor fluks av elektronnøytrinoer.
I figur 4(b) er prosessen 6 skissert slik den
tar seg ut
i pimesonets hvilesystem. Pimesonet har spinn null. Derfor må
myonets og nøytrinoets spinnkomponenter langs bevegelsesretningen være
motsatt rettet. Målinger viser at spinnenes retninger alltid er som
på figuren, det vil si peker i bevegelsesretningen. Vi sier at
det negative myonet og antinøytrinoet har positiv helisitet.
I MSM har nøytrinoet masse null.
Da er det umulig å tenke seg et koordinatsystem med en Lorentz-boost
langs antinøytrinoets retning som 'tar igjen' antinøytrinoet
og derfor gir et antinøytrino med negativ helisitet. Men dette må
da bety at antinøytrinoetalltid har positiv helisitet. Dette ville også kunne
forklare utfallet av kobolt-60 eksperimentet.