Astrid Alsaker:

Den Andre – mitt ansvar?

Utvikling av empati gjennom berøring

 


Praksisrelatert hjemmeoppgave i ”Kan dialog læres?”, høsten 2003


Innledning:

 

I denne oppgaven vil jeg først gjengi to fortellinger der vi får et innblikk i hvordan to klasser på 2. klassenivå bruker massasje og berøring som en integrert metode i sin skolehverdag. Det er lærerne i de to klassene som er mine informanter og de uttrykker begge sine erfaringer og intensjoner i bruken av massasje og berøring. Disse fortellingene vil danne utgangspunktet for en videre diskusjon rundt spørsmålet om hvorvidt berøring eller massasje i skolen kan være med på å utvikle elevers empati. I diskusjonsdelen av oppgaven vil dette belyses ved at jeg setter sentrale momenter for KRL faget i området etikk, i forbindelse med hvilken betydning berøring og massasje kan ha i denne sammenhengen. Etter hvert vil mitt fokus bli plassert mer på det ansvaret jeget er pålagt overfor den andre og her kommer jeg til å trekke inn nærhetsetikeren Emmanuel Levinas og se på om hans etikk kan belyse dette forholdet jeget har til den andre. Denne etikken vil da settes i sammenheng med utfordringer som oppstår i skolen, som vold og mobbing der spørsmålet om mulighetene for å utvikle empati gjennom berøring blir diskutert Helt til slutt kommer enkelte refleksjoner om det å bruke massasje i undervisningen hvor også eventuelle farer ved både nærhetsetikken og berøring blir skissert.

 

Introduksjon til praksisfortellingene:

 

Praksis fortellingene er hentet fra to klasser som har sin virkelighet på to ulike skoler i Oslo øst. Begge klassene har elever med ulik etnisk tilhørighet og har kvinnelig lærere. Både praksisfortelling 1 og 2 er laget etter flere samtaler med lærerne. Praksisfortelling 2 har også bakgrunn i observasjon gjort gjennom TV-innslag i programmet Puls på NRK.

 

Praksisfortelling 1:

 

Det er morgen i klasserommet. Læreren står ved døren og mottar elevene med å håndhilse på hver enkelt før de entrer rommet. Så er tiden kommet for ”snille hender” som innebærer at eleven skal gjøre godt mot hverandre gjennom berøring. Læreren forteller at hun bevisst har unngått å bruke massasje betegnelsen da hun syntes det ville virke mer diffust på elevene. ”Snille hender” er noe elevene som går i 2 klasse er blitt fortrolig med. Gjennom hele fjoråret var ”snille hender” på timeplanen hver morgen, mens det i år er blitt redusert til kun 3 morgener i uken til tross for at både lærer og elever ønsker å ha det hver dag noe dessverre andre krav gjør vanskelig.

 

Under ”snille hender” toner rolig musikk ut fra høyttaleren, gjerne klassisk. Elevene velger selv om de vil sitte eller ligge og læreren er opptatt av at elevene veksler på hvem de er sammen med slik at både kjønn og ”kompis” spørsmålet blir likestilt. Så dempes lyset i rommet og noen velger kanskje å lukke øynene mens læreren gir veiledning etter værets ulike brytninger. ”Først trommer regnet i ørsmå mengder og elevene lar da forsiktige fingrene berøre hodet og nedover ryggen.

 

Og så regner det kraftigere og da bruker eleven litt mer styrke mens de avtegner regnets struktur gjennom sine fingre”, forteller læreren når hun beskriver ”snille henders” prinsipper for metoden. Både regn, vind i ulike styrker og solens varme blir brukt som metaforer for instruksjon av prinsippene som elevene berører hverandre etter. Avslutningsvis gir de hverandre en klem og ønsker hverandre god morgen.

 

Læreren understreker at målet hun ønsker å oppnå er å gi elevene en god start på dagen hvor de kan hente styrke og ny energi ut ifra. Samtidig er hun opptatt av at eleven skal bli fortrolig med kroppskontakt, både det å berøre andre og bli berørt. Hun tror at dette tiltaket kan bidra til at elevene blir trygg på hverandre og sist men ikke minst til å bli trygg på seg selv. Samtidig ønsker hun selvsagt at ”snille hender” kan bidra til at elevene utvikler empatiske evner som kan strekke seg lengre enn klasserommet og at elevene kan lære at dette handler om å se hverandres behov og ta ansvar for hverandre.

 

I spørsmål om forebyggende effekt er hun imidlertid forsiktig fordi dette er vanskelig å måle eller forutsi. Ennå våger hun ikke å si at ”snille hender” er utslagsgivende til tross for det faktum at det ikke er registrert mobbing i klassen.

 

Praksisfortelling 2

 

I denne fortellingen er det også en 2 klasse som har praktisert massasje siden de startet i 1 klasse. Her er teknikken noe annerledes og kalles ”fredelig berøring” og står på timeplanen to dager i uken, men ofte blir det flere ganger da dette er svært populært blant elevene. Læreren vektlegger det forebyggende aspektet med berøringen som det mest sentrale. Hun påpeker at elevene får ansvar for hverandre gjennom ordløs massasje ved at de må tolke signaler den andre sender og sier: ”I en klasse som er massert sammen er det mindre sjanse for at man mobber hverandre”.

 

Læreren ser også at elevene bruker kroppsspråket på en annen måte. ”Er man borti hverandre så er det ofte med slag eller at man dulter borti hverandre. Men jeg ser at når vi masserer hverandre her så tar de det også med seg ut” . Likevel understreker hun at ”fredelig berøring” innebærer en langsom prosess og at elevene i begynnelsen ikke var vant til kroppskontakt på denne måten. Hun har også vært opptatt av å inkludere foreldrene i denne prosessen for å unngå overtramp på noe som helst vis. Alle foreldrene har da signert på at ”fredelig berøring” også kan inkludere deres elev. Her har hun kun fått positive tilbakemeldinger. Hun forteller at det i starten var to elever som valgte å kun observere. Dette syntes læreren var helt greit hvor hun fremhever det viktige i den forbindelse ved at elevene så absolutt må følge sitt eget tempo. Etter et halvt år ble disse elevene også med i ”fredelig berøring” uten noe som helst press fra lærerens side. Hun forteller videre at det er viktig at dette er frivillig og skjer på egne vilkår ellers kan det lett bli et overgrep. Læreren har selv gått på kurs hos Axelsons massasjeinstitutt i likhet med flere tusen andre lærere som har lyst å forsøke massasje som integrert del i undervisningen. Læreren er ikke i tvil om at berøring har noe for seg som ikke er noe en nødvendigvis kan se følgende av i dag.

 

Likevel viser hun til dokumentasjon på at berøring er beroligende noe hun føler å merke på atmosfæren i klasserommet.[1]

 

Den andre- mitt ansvar?

En diskusjon om empati kan utvikles gjennom berøring

 

 

I begge disse fortellingene møter vi lærere som har valgt å bruke massasje i sin undervisning og som mener at dette har positiv innvirkning på klassemiljøet. Likevel må det vel sies at metoden er noe uortodoks i den alminnelige skolehverdagen og noen vil kanskje kritisere metodens eventuelle utbytte som lite målbar. Massasje kan karakteriseres som en dialog uten ord[2] og er avhengig av to individer som gir og mottar. Massasje har de siste årene fått økt oppmerksomhet og forsåvidt også anerkjennelse og er en metode som mennesker flest muligens assosierer med velbehag og helsespørsmål.

 

Likevel kan denne dialogen uten ord kanskje også settes inn i en annen setting og nå vil vi forsøke å plassere metoden i sammenheng med etikk som område i KRL faget i skolen for småskoletrinnet.

 

Etikk er ikke noe som nødvendigvis kan måles. Begrepet likestilles ofte med moral, men en setter gjerne et skille der etikken er refleksjonen rundt etiske spørsmål, er moralen selve handlingen. Etikk er også ”på mange måter best der den får være forebyggende” skriver Paul Leer-Salvesen[3]. Ifølge ”Revidert læreplan” fra 2002 skal elevene på småskoletrinnet i mål om etikk og filosofi : ”Bli kjent med noen grunnleggende etiske prinsipper” og videre ”.. øve opp bevisstheten om sitt eget og andres verd og om forskjellen mellom egne og andres behov”.[4] Dette innebærer at elevene skal lære seg å forholde seg til andre mennesker og kunne utvikle nødvendige egenskaper som; respekt og toleranse slik det kommer frem i et av hovedmomentene for småskoletrinnet: ”Øve seg i å se at mennesker har lik verdi selv om de er ulike”.[5] Et annet hovedmoment vektlegger eksplisitt det å jobbe forebyggende i forhold til mobbing: ”Øve seg i å inkludere hverandre, motvirke mobbing og vise varhet og våkenhet overfor egne og andres behov, og utvikle evnen til å gi ros og til å oppmuntre andre”.[6]

 

Det samlede begrepet en gjerne sikter til i en slik forbindelse er empati som handler om å kunne leve seg inn i andre mennesker situasjon og prøve å forstå hvilke behov og følelser andre kan ha. Eller som Eidhamar skriver ”en empatisk person gleder seg når andre lykkes, og opplever smerte når andre har det vondt”.[7] Dette krever øvelse og er ikke nødvendigvis en lett sak. Med første blikk kan muligens målene beskrevet i læreplanen virke fjerne i forhold til fortellingene ovenfor.

 

Dette har kanskje sin bakgrunn i at disse overordnete målene på den ene siden sier lite om hvordan en faktisk kan forsøke å oppnå resultater, og fortellingene på den annen side kun gir et lite bilde av en metode som elevene erfarer i sin skolehverdag. Men heldigvis så er det nettopp gjennom erfaring elevene kan lære hva det vil si å være et medmenneske som vi kan lese i L 97:

 

”.. det innebærer at elevene fra første dag i skolen- og stadig med økende alder- må få plikter og gis ansvar, ikke bare for egen flid og framgang, men også overfor andre elever og de øvrige medlemmer av skolefellesskapet … formålet med dette er å utvikle innlevelse og følsomhet for andre, å gi praksis i å vurdere sosiale situasjoner og å fremme ansvar for andres tarv.”[8]

 

Læreplanen vinkler med disse ordene empati og innlevelse direkte til begrepet ansvar og det å ta ansvar for sine medmennesker i skolehverdagen. Det er kanskje da passende å se nærmere på hvordan berøring kan være konstruktivt som metode i utvikling av empati sett i sammenheng med hva læreplanen sier.

 

”I was getting to know someone through my hands – without using words”. Dette skriver Linda Grødum om hvordan hun erfarte å massere for første gang[9]. Hennes erfaringer sier muligens noe om hva det vil si å komme nær den andre gjennom berøring, men kan dette ha noe med etikk å gjøre?

 

Svein Aage Christoffersen skriver i denne forbindelse: ”Når den andre forsvinner som konkret individ, får vi problemer med etikkens grunnlag.”[10] Kanskje blir dette svar nok; gjennom berøring blir den andre et tydelig individ for meg muligens med tanke på den nærheten som oppstår i det direkte berørende møtet. Og samtidig kan det være behov for å understreke at etikk nettopp oppstår ved den andres nærvær. Dette synet blir gjerne knyttet til den fransk-jødiske filosofen Emmanuel Levinas som ofte er blitt beskrevet som en nærhets etiker. Levinas tar utgangspunkt i at jeg har et absolutt ansvar for nettopp den andre. Hans ansvarsetikk kan sammenfattes slik: ”subjektivitet er ensbetydende med ansvar. Ansvar vekkes i meg av den andre; men ansvar går bare i en retning; fra meg til den andre.”[11]

 

Dette kan tolkes slik at jeg ikke kan kreve at noen tar ansvar for meg og at det heller ikke skal stilles krav om at jeg får noe tilbake i forhold til den andre.

 

Begge lærerne fortalte at elevene satte pris på samlingsstunden med berøring på timeplanen hvor eleven vekselvis ga og mottok gode berøringer. Her kan en tolke at det eksisterer en felles forståelse for den utvekslingen som naturlig skjer. Levinas etikk kalles gjerne ansiktets etikk, noe som skyldes at alt starter i å se den andre og å se at den andre også ligner meg som menneske.[12] Hvis en felles forståelse er et utgangspunkt for massasjen vil dette muligens peke på at jeg du ser hverandres ansikt. Levinas ansiktsetikk påpeker videre at det er lettere å gjøre vold der ansiktet er mistet eller ofrene ansiktsløse.[13]

 

I praksisfortellingene møter vi lærerene som har valgt å bruke berøring som et forebyggende tiltak for å skape et tryggere miljø i klassen hvor læreren i den andre praksisfortellingen eksplisitt nevner at berøringen kan hindre mobbing. Å massere kan på sett og vis sees på som en dynamisk ”gi og ta i mot” setting hvor et jeg og du skifter på å være i den aktive og passive rollen, hvor det å være passiv også er en etisk handling. Levinas minner oss på at jeg er ansvarlig for den andre og at dette ansvaret er noe jeg pålegges forut et møte med den andre ”den andre beordrer meg før jeg er blitt anerkjent” skriver Levinas.[14] Kanskje er elevenes massasje av hverandre et bidrag til en tilnærming som åpner opp for å se hverandre og dermed utvikle empati?

 

Vi kan muligens forestille oss at elevene gjennom berøring må lytte til hverandres ønsker og må innstille seg på den andres kanal både når det gjelder hva som er godt og når det er for hardt eller lignende. Slik kan elevene kanskje lære seg at det som er bra for en selv ikke nødvendigvis gjelder for den andre. Og slik kan det å se den andre også bli å kjenne den andre som ulik meg selv.

 

”Den som ser inn i den andres ansikt, blir innbudt til å gjenkjenne seg selv og anerkjenne den andres annerledeshet”, skriver Leer-Salvesen som en kommentar til Levinas nærhetsetikk.[15]

 

Dette åpner opp for en refleksjon rundt nettopp ansvaret om å se hver enkelt. Ofte har læreren fått dette ansvaret i skolen, men Levinas minner oss på at dette ansvaret også i stor grad hviler på alle, både lærer og elever. Dette ble også trukket fram tidligere som påpekt i læreplanen. Det vil likevel være lærerens ansvar å hjelpe elevene godt på vei til å nettopp se hver enkelt.

 

Og kan massasje virkelig bidra i denne sammenheng?

 

Læreren i den første praksisfortellingen fortalte at hun ikke våget å tro at ”snille hender” kunne hindre at elevene var stygge mot hverandre, men at hun likevel håpet at de gjennom gode handlinger fikk med seg noen verdier hvor hun særlig poengterte at elevene skulle få et naturlig forhold til det å ha kroppskontakt. I motsetning var læreren i den andre praksisfortellingen ganske eksplisitt på at massasje ville bidra til at elevene ble mer bevisst i forhold til sine medelever og at det kunne føre til effekter som strakk seg lengre enn klasserommet. Det er kanskje ikke så lett at tvilen melder seg i spørsmål om forebygging. Levinas’ etikk om ansvaret for den andre er ikke nødvendigvis særlig enkel i praksis nettopp fordi resultatene ikke entydig lar seg presentere.

 

Til tross for at jeg er ansvarlig for den andre gjennom pålagt ansvar er det ikke sikkert jeg tar ansvaret noe som kan skyldes ulike omstendigheter. Men kanskje av den grunn har nærhetsetikken et viktig bidrag i skolen fordi den kan fungere som en motstrøm mot den moderne ego tenkningen, som flytter fokuset fra seg selv over på den andre. Bevisstheten om den andres nærvær som en inngang til empati er da noe muligens massasje kan stimulere til.

 

Det kan i alle fall muligens være et viktig bidrag, det kan være vanskelig å slå noen en nettopp har vært god mot. Samtidig øker kanskje muligheten for å gjenta de gode handlinger mot sin neste.

 

Dette blir antydet av Salvesen som skriver ”handlinger som medfører positive konsekvenser, blir gjerne gjentatt”.[16] Samtidig kan nærhet bestå av to berørings ytterpunkter hvor det vil være mest fordelaktig å forsterke det positive. ”De to mest intime berøringer en kan møte et annet menneske med er kjærtegnet og slaget” skriver Salvesen og understreker at utviklet empati minsker risikoen til voldsutbrudd.[17]

 

Dette bringer oss videre til temaet mobbing som er et området som mange elever kan møte i sin virkelighet og som er viktig å fokusere på gjennom refleksjon og handling. ”Skolen er full av relasjoner mellom ”jeg” og ”du” skriver Salvesen[18] og som vi har sett tidligere starter etikken i nettopp dette utgangspunktet. I spørsmålet om mobbing er det store problem at mobberen ikke ser mobbeofferets ansikt[19]. Mobbeofferet blir ansiktsløs og det er vanskelig for mobberen å kjenne at det han gjør er galt. Møtet mellom et jeg og du eksisterer med andre ord ikke. I enhver sosialiseringssammenheng hvor barn er involvert vil det være voksne som må hjelpe til for at ansiktene skal være synlige for hverandre.”Han trenger hjelp til å se den andre som et medmenneske og å leve seg inn i hans følelser.”[20]

 

Samtidig er det sårbarheten i jeget som kan vekke ansvaret for du’et noe Vetlesen er opptatt av hvor han skriver: ”Det menneskelige jegets egen sårbarhet bringer det i berøring, gjør at det berøres av den andres berørthet. Berørthet er en kvalitet i jeg -du forholdet”.[21]

 

Kanskje er også et møte rent fysisk med hender og hud for elevene en interaksjon av påminnelser om hverandres sårbarhet? Linda Grødum skriver i den forbindelse dette om møtet som finner sted i massasje situasjonen: ”The massage may be described as a meeting- a meeting of tactile nature … it is part of recognizing the dialectial of the inner and outer experience, and the bodily and the spiritual in coexistence.”[22] Likevel innbefatter spørsmålet om nærhet mellom den andre og jeget en risiko. Forholdet er assymmetrisk der den andre alltid står ovenfor jeget. ”The other is not an alter ego – but an absolute Other, separate and different to myself skriver Grødum som en oppsummering på risikoen i møte med den andre.[23]

 

I et slikt lys vil jeg også være ansvarlig for å ikke komme for nær slik at den andres integritet står i fare noe nærhetsetikeren Løgstrup så treffende formulerer: ”ansvaret for den andre kan aldrig bestå i at overtage hans eget ansvar.”[24]

 

Kanskje kan denne setningen være en varsku for overivrige lærere eller andre hjelpere med gode intensjoner der faren for paternalisme, lært hjelpeløshet og forskjellsbehandling vil være tilstede.

 

Læreren i den andre praksisfortellingen vektla at elevene skulle få velge selv når de kjente seg klar for deltagelse og påpekte faren ved å presse elevene slik at den gode intensjonen ved massasjen endte i overgrep.

 

I sammenheng med massasje som et verktøy for å oppnå empati forstås det som om læreren lar elevene møte hverandre hvor de er nødt til å ta ansvar i situasjonen, samtidig som læreren har liten mulighet til å kontrollere hva som skjer utenfor hennes sfære, i rommet elevene er overlatt til seg selv, på vei til og fra skolen, i hjemmet eller videre i framtiden.

 

Konklusjon

 

I lys av massasje som en dialog uten ord har vi i denne oppgaven møtt to klasser hvor metoden inngår som en selvfølge i deres skolehverdag. En av lærerne var usikker om massasje kunne gi varige resultater som ville virke inn på utvikling av empati og var mer opptatt av viktigheten av kroppskontakt, mens den andre uttrykte stor tro på massasje hvor hun særlig trakk frem ansvaret for den andre for å forebygge mobbing. Videre ble læreplanen lagt til grunn som presiserer at elevene skal få opplæring i de grunnleggende verdier samfunnet er bygd opp på i KRL faget og i området etikk. Videre har vi sett på ansvaret som jeget er pålagt ovenfor den andre som nærhetsetikeren Levinas er representant for gjennom sin ansiktsetikk. Vi plasserte Levinas etikk i sammenheng med utfordringer som både vold og mobbing hvor det er vår jobb som voksne å hjelpe til at ingen forblir ansiktsløse noe innlevelse for Den andres behov og følelser samt opplevelse av ansvar kan bidra til. I denne sammenheng ble det også presisert at nærhetsetikk ikke nødvendigvis fører lett til konkrete resultater, men at fokuset på den andre i skolevirkeligheten vil være en viktig motstrøm i det moderne samfunnets ego tenkning.

 

I spørsmålet om utvikling av empati vil dette tiltaket om massasje da kanskje være et viktig bidrag. Elevene lærer at de gjennom sine handlinger kan påføre hverandre gode berøringer og at jeg stilles til ansvar for hvordan den andre har det ved å kjenne den andres signaler og ønsker. Dette vil være en god måte for at jeg skal forstå at det er et skille mellom den jeg er og den andre hvor den andre alltid står over jeg. Dette asymmetriske forholdet ble også trukket frem som en viktig påminnelse i forbindelse ved farer som paternalisme, lært hjelpeløshet og forskjellsbehandling.

 

Det ble også presisert til slutt at massasje i skolehverdagen i henhold til utviking av empati vanskelig kan isoleres da læreren ikke vil ha mulighet for å kunne kontrollere det som utspiller seg på andre arenaer og særlig spørsmålet om hva framtiden vil bringe vil være vanskelig å besvare umiddelbart.

 

Noter:



[1] Praksisfortelling nr 2 er forkortet da det er noenlunde lik gjennomføring som beskrevet i den første praksisfortellingen. Det er enkelte sitater som er direkte hentet fra reportasjen i programmet Puls, disse er merket med apostrofer (www.nrk.no/programmer/tv/puls/3125637.html). Lærerne jobber på to ulike Oslo-skoler.

[2] Linda Grødum bruker Dialogue without words. The interaction of giving and receiving massage som tittelen på sin mastergradsavhandling i sosiologi,University of Oslo. 1999.

[3] Leer-Salvesen, Paul; Hølen,Vigdis; Eidhamar,Levi Geir: Den Andre etikk og filosofi i skolen. Høyskoleforlaget. Kristiansand. 2001, side 42

[4] Utdrag fra Revidert læreplan. Nettsiden til Læringssenteret, Oslo 2002. side 7

[5] Ibid., side 9

[6] Ibid.

[7] Leer-Salvesen, Paul; Hølen,Vigdis; Eidhamar,Levi Geir: Den Andre etikk og filosofi i skolen , side 150.

[8] Ibid.., utdrag hentet fra L 97 er å finne på side 181.

[9] Linda Grødum: Dialogue without words. The interaction of giving and receiving massage, side 6

[10] Christoffersen, Svein Aage: Den Andre-i lys av nærhetsetikken. Religion og livssyn 4. 1997, side 3

[11] Se Vetlesen, Arne Johan; Nortvedt, Per: Følelser og moral ad Notam Gyldendal. Oslo. 1996, side 167

[12] Leer-Salvesen, Paul; Hølen,Vigdis; Eidhamar,Levi Geir: Den Andre etikk og filosofi i skolen, side 56

[13] Ibid..

[14] Levinas, Emmanuel. Totalitet og uendelighed. Hans Reitzels forlag. København. 1996, side 87

[15] Leer-Salvesen, Paul; Hølen,Vigdis; Eidhamar,Levi Geir: Den Andre etikk og filosofi i skolen, side 58

[16] Ibid., side 181

[17] Ibid., side 58

[18] Ibid., side 59

[19] Ibid., side 218

[20] Ibid.

[21] Se Vetlesen, Arne Johan; Nortvedt, Per: Følelser og moral, side 168

[22] Linda Grødum: Dialogue without words. The interaction of giving and receiving massage, side 36

[23] Ibid.., side 86

[24] Se Vetlesen, Arne Johan; Nortvedt, Per: Følelser og moral, side 181.