Den Andre

 

Hvem er elevenes neste,

og hvordan kan jeg som lærer hjelpe dem i møtet med Den Andre? 

 


Praksisrelatert hjemmeoppgave i ”Kan dialog læres?”, våren 2003


 

Innhold:

Innledning..................................................................................................................................... 2

Del 1............................................................................................................................................ 3

Praksisfortelling A..................................................................................................................... 3

Praksisfortelling B..................................................................................................................... 4

Del 2............................................................................................................................................ 7

Den barmhjertige samaritan....................................................................................................... 7

Det kategoriske imperativ......................................................................................................... 8

Etikkundervisning...................................................................................................................... 8

Bruk av fortellinger i etikkundervisningen............................................................................. 10

Nærhetsetikk i skolen............................................................................................................. 11

Konklusjon................................................................................................................................. 13

Bibliografi................................................................................................................................... 14

 

 


Innledning

 

Jeg jobber som klasseforstander for en førsteklasse på Oslos vestkant. Det er nesten ikke fremmedkulturelle på skolen, og i min klasse er det ingen. Den eneste som skiller seg litt ut er en jente som er adoptert fra Kina, jeg velger å kalle henne Anne. Blant annet på grunn av henne har vi brukt litt tid på å snakke om det å komme fra et annet land, og det å være annerledes. De små 6-åringene fra vestkanten kan virke litt uvitende og naive, og kan til tider opptre både klossete og sårende ovenfor den lille jenta med annerledes utseende. Som for eksempel da Anne fikk være ”dagens barn”, og Petter sier; ”Det er fint at Anne går i vår klasse, for ellers hadde jeg aldri fått se en kineser”. Eller som da vi en gang tok opp temaet ”å være annerledes”, og Espen sier ”jeg er jammen glad for at ikke jeg er fra Kina” – underforstått, han er glad det ikke er han som er annerledes.

 

Jeg mener det er viktig at barn som vokser opp i dag får et bevisst forhold til det flerkulturelle, og at de lærer seg å se det spennende og berikende ved det. Jeg tror at barn som bor på vestkanten av Oslo blir mer skjermet fra det flerkulturelle miljøet som Oslo har, enn de som bor lenger øst i byen. Dette tror jeg kan skape frykt og holdninger som er basert på gale oppfatninger av innvandrere. Jeg har derfor et langsiktig mål for denne klassen, nemlig å skape inkluderende og tolerante mennesker. Dette vil jeg prøve på gjennom, blant annet, jevnlige undervisningsøkter med utgangspunkt i etiske spørsmål.  

 

Først i denne oppgaven vil jeg beskrive to undervisningstimer hvor jeg tok utgangspunkt i lignelsen fra Det Nye Testamentet om ”Den barmhjertige samaritan”. Dette er en historie jeg selv som barn synes var veldig fascinerende, og som jeg derfor hadde lyst til å la elevene mine få høre. Samtidig har historien flere gode aspekter til diskusjon, noe som jeg vil komme nærmere inn på i oppgaven. Navnene jeg bruker på barna er ikke deres egentlige navn. Videre vil jeg skrive noe om hva man bør legge vekt på i etikkundervisningen, og særlig da med tanke på de minste barna i skolen. Jeg vil også komme inn på spørsmålet om hvem som er elevenes ”neste”, og deres møtet med ”Den Andre”.     

 


Del 1

 

Praksisfortelling A

1. klasse, en skole i Oslo, våren 2003.

 

Jeg hadde forberedt en samlingsstund hvor jeg skulle ta utgangspunkt i lignelsen om ”Den barmhjertige samaritan”. Dette skulle være en innledning til vår månedlige førstehjelpsøkt, hvor utgangspunktet var et bilde av en som sklir og faller på isen. Disse førstehjelpsøktene er et opplegg fra Norsk luftambulanse. De består av tolv forskjellige bilder med situasjoner hvor man kan ha behov for kunnskap om førstehjelp. Elevene har etter hvert blitt flinke til å dramatisere disse situasjonene, og førstehjelpsdelen er den samme hver gang; Rope på hjelp og vite at man skal ringe 113, snakke med og berolige den skadede, legge i stabilt sideleie med frie luftveier, og holde personen varm.

 

Jeg ville lese lignelsen om ”Den barmhjertige samaritan” først, fordi jeg håpet at den skulle engasjere elevene, og fordi det er en historie som jeg mener hører med under den allmenndannelsen som jeg synes elevene skal ha med seg fra skolen. Den kan brukes som eksempel i mange sammenhenger, og jeg har tenkt å bruke den flere ganger, slik at elevene lærer å kjenne historien godt og kanskje etter hvert kan bruke den selv som eksempel for å få fram sine egne poeng.

 

Ting blir ikke alltid slik man har forestilt seg, og det fikk jeg erfare denne dagen. Denne morgenen glemte jeg nemlig å ta med meg min egen barnebibel hjemmefra, og fikk i full fart lånt en av en kollega. Med en fremmed bok begynte jeg samlingsstunden på  vanlig måte. Vi sier god morgen, og barna setter seg på sine faste plasser i samlingsringen. Så begynte jeg å lese historien. Jeg har forberedt meg på at jeg skal forklare hva en samaritan er når vi kommer dit, men til min store overraskelse har denne barnebibelen en annen, og litt spesiell formulering;

           

”…like etter kom en annen mann. Han gikk også rett forbi. Etter en stund hørtes en lyd. En mann kom ridende på eselet sitt. Han var utlending. Da han så den skadete mannen, stoppet han……”

 

Utlending? Jeg ble litt paff, men velger å bare lese videre. Da jeg var ferdig spurte jeg elevene hvem som gjorde det riktige, og de svarte selvfølgelig ”utlendingen” . Min forberedte forklaring om at samaritanene ikke alltid var venner med jødene, og at det derfor var fint at det var akkurat en samaritaner som hjalp den skadede mannen, ble jo helt overflødig, Jeg syntes ikke jeg kunne legge vekt på at han var utlending, og at det derfor var fint at akkurat han var den som hjalp. Hele den godt gjennomtenkte innledningen min var falt litt sammen, samtidig som jeg ufrivillig fikk understreket at utlendinger er annerledes.

 

Etterpå startet jeg dramatiseringen til førstehjelpsøkten. Jeg forteller om en av guttene i klassen, Jørgen; som sklir på isen på vei til skolen, og at det er mange som går forbi og ikke ville hjelpe han. Til slutt kommer det noen fra en annen skole som ikke Jørgen kjenner. De hjelper han slik vi har lært at man skal gjøre (1.klassepensummet i førstehjelp), selv om det resulterer i at de kommer for sent til skolen.

 

Førstehjelpsøkten gikk veldig bra. Elevene begynner å bli veldig flinke. Både til å dramatisere en hendelse, og også til å utøve denne viktige førstehjelpen. Men jeg har bestemt meg for at jeg skal ta historien om ”Den barmhjertige samaritan” på nytt, men da med en annen tekst.

 

 

Praksisfortelling B

1.klasse, samme skole, våren 2003.

 

Jeg vil nå beskrive den andre gangen elevene mine får høre historien om ”Den barmhjertige samaritan”. Jeg startet timen med å fortelle en oppdiktet historie:

 

Silje (en av jentene i klassen) hadde gått over i store skolegård for å leke. Der ble hun ertet og dyttet av noen store gutter, og hun falt og slo seg i en stor vanndam med iskanter. Hun ble liggende i dammen med et kutt i hodet, og hun var veldig kald og våt. Alle de som hadde vært med på å erte Silje løp sin vei. En lærer kom gående, men gikk bare rett forbi mens han tenkte; ”Det er ikke min inspeksjon, jeg går heller inn og finner meg en kopp kaffe.” Litt senere kom det en SFO-assistent gående. SFO hadde ikke åpnet enda så assistenten hadde tenkt seg inn for å gjøre ferdig noen timelister først. Hun så Silje ligge der, men tenkte at hun ikke hadde begynt på jobb enda så dette fikk noen andre ta seg av. Så kom skolens verste bølle gående. Han var beryktet på hele skolen fordi han aldri var noe grei og snill. Han fikk se Silje som lå der og frøs med et kutt i pannen, og gikk bort og hjalp henne opp. Han bar henne inn på kontoret til sosiallæreren, og sa at sosiallæreren måtte passe godt på henne. Så gikk han.

 

Samtidig som jeg fortalte historien, tegnet jeg personene på flippover slik at elevene fikk et visuelt inntrykk i tillegg. Elevene var selvfølgelig veldig engasjerte, dette handlet jo om en av deres egne. Men de gav uttrykk for at de ikke hadde ventet at det var bøllen som ville hjelpe Silje opp.

 

Etterpå leste jeg lignelsen fra Lukas evangeliet om ”Den barmhjertige samaritan”. Før jeg begynte å lese forklarte jeg hva en levitt er, og hva en samaritan er.  Elevene satt helt stille og lyttet før noen utbrøt ”det er jo nesten samme historien som den om Silje”. Ja, det var det jo, og vi diskuterte oss frem til hvilke personer som lignet på hverandre. Silje var selvfølgelig den reisende, Presten var læreren, levitten var SFO-assistenten og samaritanen var skolens bølle.

 

Så ba jeg elevene om å tenke seg godt om; Hva hadde de lært av disse historiene?

Jeg fikk mange svar med omtrent denne formuleringen:

”Man lærer å hjelpe hverandre.”

”Hvis noen har vært slemme mot dem, skal man ikke være slem mot dem igjen.”

”Vi skal hjelpe andre.”

”At de slemme ikke egentlig er så slemme likevel.”

 

Vi diskuterte disse utsagnene og snakket bl.a. om ”den gylne regel”. Jeg spurte elevene om de trodde det var noen mennesker som var bare slemme og dumme. Klassen var først delt, mange mente det var noen mennesker som bare var slemme. Tyver og røvere ble nevnt som eksempler. Men da kom noen andre med motargumentet ” nei det blir jo akkurat som han mobberen, han var jo heller ikke slem hele tiden”. ”Kanskje tyvene har vært ordentlige mennesker før”. Vi ble enige om at det var noe snilt i alle mennesker.

 

Så spurte jeg elevene om hvordan de trodde læreren og SFO-assistenten hadde det inni seg. ”De angret nok etterpå” var det noen som sa. Vi snakket litt om hva  det vil si å ha dårlig samvittighet når man har gjort noe galt. Elevene var enige om at de ikke bare ville gått forbi. Det neste spørsmålet mitt ble derfor; ”Er det bare fordi dere ikke vil ha dårlig samvittighet at dere ville hjelpe?” Tenk hvis det var en av dere som lå der og trengte hjelp. En annen gang kan det jo virkelig være en av dere som trenger hjelp. Videre spurte jeg dem om de hadde hørt uttrykket ”Å være i noen andres sko”? Det var enkelte som syntes de hadde hørt dette uttrykket før, men ingen hadde egentlig skjønt hva det betyr. Nå var det flere som begynte å skjønne hvor jeg ville. ”Vi må tenke sånn at det kan være vi som trenger hjelp, da skjønner vi at vi må hjelpe andre,” sa Knut. De andre var enige i dette. Jeg tror elevene fikk noe innsikt i hva det vil si å vise nestekjærlighet.

 


Del 2

 

Den barmhjertige samaritan

 

Jeg har altså valgt å ta utgangspunkt i de to forskjellige undervisningsøktene om ”Den barmhjertige samaritan”. Den første, praksisfortelling A, ble gjennomført uten tanker på denne oppgaven. Den bærer dessuten preg av litt for dårlig forarbeid. Allikevel tror jeg elevene fikk noe ut av den, mer enn bare selve førstehjelpen. Lærdommen av denne økten ble vel at man skal hjelpe andre som man ser trenger hjelp, selv om man ikke kjenner dem. Elevene fikk gjøre seg tanker om hvem som kunne være ”deres neste”, selv om disse ordene ikke ble brukt.

 

Den andre undervisningsøkten, praksisfortelling B, er bedre. Her får elevene se at det ikke alltid er den de tror skal hjelpe som hjelper, og de får en positiv opplevelse av en person som de kanskje i utgangspunktet hadde et dårlig forhold til. Det handler med andre ord om å vise toleranse. De får samtidig tenkt litt på hvordan det vil være å ikke hjelpe til. ”De angrer nok etterpå”. Å bruke fortellinger som denne for å utvikle sosial samvittighet tror jeg er effektfullt.

 

Hvis jeg skal sammenligne de to praksisfortellingene, vil jeg si at begge handler om å hjelpe andre. Men praksisfortelling B handler like mye om å ta imot hjelp fra noen du ikke hadde forventet skulle hjelpe deg, og at man aldri bør tillegge noen bare dårlige egenskaper. Uansett hvilken undervisningsøkt man refererer til vil tanken om nestekjærlighet være sentral. Elevene møter ”Den Andre”, som den som trenger hjelp, eller de er ”Den Andre som blir hjulpet.”  

 

Et delmål ved disse undervisningsøktene var jo også å lære elevene historien om den barmhjertige samaritan. Både fordi det er en historie som de kan lære mye av, og også fordi målet må være at de kan bruke den selv. Det er vel den andre undervisningsøkten som er best også da. Her fikk vi mer tid til å diskutere hvem den barmhjertig samaritanen var, og også hvorfor det var spesielt at det var akkurat han som hjalp den reisende.

 


Det kategoriske imperativ

 

Det er nødvendig som lærer å ha ”litt tyngde” og mer kunnskap enn akkurat det man sier til barna. Da synes jeg den tyske filosofen Immanuel Kant (1724 – 1804) er en det er viktig å kunne litt om. Han er blant annet kjent for sine filosofiske betraktninger om hvordan vi skal leve. Kant er opptatt av maksimer, det vil si regler eller normer som en person velger å legge til grunn for sine handlinger. Han har med grunnlag i det  formulert det kategoriske imperativ; 

 

Du skal bare handle etter en maksime som er slik at du samtidig kan ville at den blir gjort til en allmenn lov.

 

Det kan i utgangspunktet se ut til at dette er litt for tungt og vanskelig for de yngste elevene å forstå, og det er vel ikke heller meningen at de skal gå inn på filosofiske tolkninger av dette prinsippet. Men det jeg synes er viktig er at vi som lærere har satt oss godt inn i dette og kan formidle det på en enklere måte til barna. Da vil det vel kanskje være enklere å ta utgangspunkt i den gylne regel, som man kan mene har noe av den samme grunntanken;

 

Du skal gjøre mot andre det du vil at andre skal gjøre mot deg.

 

Jeg synes det er viktig å ha i tankene at målet må være at elevene finner sitt sett med regler som de gjør til sine egne og deretter kan prøve å leve etter. Men som Kant sier: ”Det kategoriske imperativ gjelder mine maksimer og ikke mine handlinger. Jeg påbys kategorisk å velge visse maksimer, men jeg påbys ikke kategorisk å leve opp til dem, det er tilstrekkelig at jeg gjør mitt beste for å leve opp til dem.” (Johansen 1997, s. 130). Dette kan man også formidle til elevene, nemlig at man må gjøre sitt beste for å handle riktige.

 

Etikkundervisning

 

Fra og med det øyeblikket vi blir født starter vi tilegnelsen av bestemte tradisjoner, skikker, symboler, roller, verdier osv. som blir formidlet av det miljøet eller den kulturen vi vokser opp i. Dette kalles sosialisering. Denne tilegnelsen skjer gjennom imitasjon av, og identifikasjon med personer, grupper og institusjoner rundt oss. Disse personene, gruppene eller institusjonene kaller vi sosialiseringsfaktorer. Når vi har gjort kulturens eller gruppens verdier til våre egne og gjort dem til en del av vår personlighet, har vi internalisert dem.

 

I forbindelse med sosialiseringen er det naturlig å fremheve familien eller de nærmeste omsorgspersonenes rolle som den primære sosialiseringsfaktoren. Det er gjerne ut fra disse personenes holdninger og oppfatninger at barnet tolker omgivelsene. Senere i barndommen vil sekundære sosialiseringsfaktorer som barnehage, skole, kirke osv. ha større betydning for barnet. Det er her jeg som lærer kommer inn. Jeg mener at det jeg gjør og sier som barnets lærer har stor betydning for hvordan det vil utvikle seg som sosialt og tenkende menneske.

 

I L-97 i kapittelet ”Det meningssøkende mennesket”  finner vi denne innledningen:

 

Oppfostringen skal baseres på grunnleggende kristne og humanistiske verdier, og bære videre og bygge ut kulturarven, slik at den gir perspektiv og retning for fremtiden.

 Synet på menneskets likeverd og verdighet er en spore til stadig på nytt å sikre og utvide friheten til å tro, tenke , tale og handle uten skille etter kjønn, funksjonsevne, rase, religion, nasjon eller posisjon. Dette grunnsynet er en varig kilde til endringer av samfunnet for å bedre menneskenes kår.” (L-97, s.17)

 

Videre legger læreplanen tydelig vekt på toleranse mellom kulturer og religioner, samtidig som de kristne og humanistiske verdiene skal være fundamentet. Dette begrunnes med at disse verdiene ”både fordrer og beordrer toleranse”  De unge må lære at ulike samfunn og religioner har forskjellige normer og regler for moral og rett livsførsel, og at dette kan være kilder til konflikter. Det må derfor legges vekt på refleksjoner, kritikk og dialog for å komme fram til et samfunn hvor alle kan føle seg hjemme. Åndsfrihet  innebærer ikke bare romslighet for andre syn, men også mot til å ta personlig standpunkt. ”Oppfostringen skal bygge på det syn at mennesker er likeverdige og menneskeverdet er ukrenkelig.”  Undervisningen må derfor motvirke fordommer og diskriminering og fremme gjensidig respekt og toleranse mellom grupper med ulike levesett. (L-97, s.17-20)

 

Jeg mener etikkundervisningen bør starte allerede i det første året barnet begynner på skolen. Psykologen  og etikeren Lawrence Kohlberg (1927-1987) forsket på de kognitive aspektene ved menneskets moralske utvikling. Han valgte å dele utviklingen inn i tre nivåer med til sammen seks stadier. Det første nivået, det prekonvensjonelle,  tar for seg barna helt fra de er små, og selv om Kohlberg ikke angir klart alder til hvert stadium, kan vi gå ut fra at dette nivået i hvert fall dekker barnehagealderen og småskolealderen. På dette nivået mener Kohlberg at barnet ikke har internalisert normene, eller som Kant ville sagt, gjort maksimene til sine egne, og derfor trenger hjelp og veiledning for at normene skal bli overholdt. I det neste nivået, det konvensjonelle, er personen blitt mer orientert om samfunnet rundt seg og har internalisert de normer som eksisterer. Man blir mer opptatt av å følge konvensjonene ut fra at man mener det må være det riktige, og ikke fordi det blir kontrollert av andre. Det er usikkert når elevene når opp til dette nivået, men jeg vil tro at det varierer fra situasjon til situasjon, og fra elev til elev, og at det derfor kan være situasjoner hvor selv de små elevene kan befinne seg på dette nivået. At de små elevene som jeg jobber med til daglig skal bevege seg opp på det postkonvensjonelle nivået er vel mindre sannsynlig, men målet mitt med undervisningen må jo allikevel kunne sies å være at de skal nå dit. Det kan vel også diskuteres om man beveger seg kun en vei i Kohlbergs moralske nivåer, og at jeg har elever som av og til er oppe og snuser på de øverste stadiene er sannsynelig. ”Ut  fra sin forskning konkluderer Kohlberg med at alle mennesker ideelt sett gjennomgår disse stadiene i den samme rekkefølgen. Noen blir imidlertid stående ”fast” på et stadium uten å komme videre.” (Leer-Salvesen, Hølen og Eidhamar 2001, s.143) Da blir det min oppgave som lærer å forhindre at elevene blir stående ”fast”, og heller hjelpe de videre til neste stadium.

 

Bruk av fortellinger i etikkundervisningen

 

”You never really know a man until you stand in his shoes and walk around in them”

 

Sitatet er hentet fra Maud Marion Laird Stensengs artikkel ”Fortelling og etikk – et narrativt perspektiv på moralfilosofi.” I denne artikkelen poengterer Stenseng nettopp viktigheten av å bruke fortellinger i etikkundervisningen fordi fortellingene kan være et virkemiddel for å få elevene til å tenke. Hun skriver ”Etikk handler også i stor grad om å kjenne mennesker, å forstå seg selv og sine erfaringer, og å kunne identifisere seg med sin neste for å vurdere hva som er det beste å gjøre i en gitt situasjon” (Stenseng 1997 s.1). Nettopp det å kunne identifisere seg med sin neste mener jeg er noe som er veldig viktig å la elevene øve seg i. Jeg tror elevene kan trenes i å bli flinkere til dette, med for eksempel fortellinger som virkemiddel. Historien som jeg brukte i min andre praksisfortelling er nettopp en slik en. Elevene har ikke problemer med å sette seg inn i Siljes situasjon, i og med at alle kjenner henne. Elevenes empati må øves opp, og de lærer å kunne sette andres behov foran sine egne. Historiene er med på å trene opp elevenes fantasi slik at de kan se for seg andres behov. Etter hvert er fantasien også et verktøy for å se for seg ulike handlingsalternativer. ”Vi dikter små fortellinger i hodet, og ser for oss hva det ene eller det andre vil føre til”  (Stenseng 1997, s.5). Disse enkle historiene er med på å gi elevene livserfaring, og de bidrar til å øke elevenes evne til å tolke hva som foregår omkring dem. Dermed forstår de bedre hva som er rett og galt. På denne måten er historiene også med på å skape elevenes identitet.

 

Nærhetsetikk i skolen

 

”I nærhetsetikken er det forholdet mellom min neste og meg som står i fokus. Det etiske ansvar oppstår i møtet mellom et jeg og et du, i møtet med Den Andres Ansikt”(Leer-Salvesen, Hølen,Eidhamar 2001, s.53). Dette etiske ansvaret er det jeg som lærer må prøve å formidle til mine elever. Hvem er det elevene møter? Jo, de møter først og fremst sine medelever og andre barn på skolen. Det er her vi får begynne. Men samtidig skal vi ikke glemme alle de som elevene kan møte, eller kommer til å møte. En av mine oppgaver som lærer er å forberede elevene på det livet som finnes utenfor den trygge skolegården. Da er det blant annet viktig å få fram at vi lever i et flerkulturelt samfunn og at elevenes neste kan være en som kommer fra en annen kultur. Den danske teologen og filosofen Knut Løgstrup (1905 – 1981) er en av representantene for nærhetsetikken. Han mener som Kant at etikken i sitt utgangspunkt er universell. Med dette mener han at samme hvor du kommer fra i verden vil det være noen etiske grunnprinsipper som vil være de samme. Dette er et poeng som kan være lurt å ta opp i etikkundervisningen hvor elevene kanskje sitter med en holdning hvor mennesker fra andre land har andre verdier og derfor ikke passer inn i vårt samfunn. Selvfølgelig finnes det kulturforskjeller, men det er ikke dermed sagt at vi er så forskjellige at vi ikke kan lære oss å leve sammen. Vi må prøve å finne fram til de etiske grunnprinsippene som er de samme uansett hvor i verden du kommer fra. Et slikt prinsipp kan for eksempel være at du skal hjelpe en som har det vanskelig. Den gylne regel må vel kunne sies å være ganske så universal. Dette er et enkelt prinsipp som man kan begynne å lære selv de minste barna. Elevenes neste kan som sagt være en klassekamerat eller også et barn på andre siden av kloden.  ”Overalt lever mennesker i relasjoner. Overalt opplever mennesker å være henvist til hverandre og være avhengige av hverandre: Alle opplever å holde noe av et annet menneskes liv i sine hender, heter det i Løgstrups særpregete språk” (Leer-Salvesen, Hølen, Eidhamar 2001, s. 54) .

 

En ting jeg må huske på som lærer er at alt jeg sier og gjør blir observert av elevene. Jeg er deres forbilde og det jeg sier og gjør er det elevene vil oppfatte som det riktige. Det er derfor viktig at jeg tenker nøye gjennom mine holdninger slik at jeg formidler det riktige til elevene. Jeg må legge bort eventuelle negative holdninger slik at elevene ikke får arve disse. Elevene er ”min Andre”. Hver dag møter jeg dem og behandler dem som min neste. Dette ser elevene og de lærer av meg. Jeg kan være et moralsk forbilde som er med på å sette standarden for hvordan de skal leve sine liv.

 

 Emmanuel Levinas (1906 – 1995), den andre av de store representantene for nærhetsetikken, har skrevet om viktigheten av å virkelig se Den Andre. ”Det hele starter med å kunne se Den Andre, og anerkjenne at den andre er suveren og annerledes, men også å anerkjenne at Den Andre ligner meg.” (Leer-Salvesen, Hølen og Eidhamar 2001, s. 56) Levinas mener at der hvor ansiktet blir tilslørt eller borte er det lettere å utøve vold. Det blir derfor min oppgave å lære elevene å virkelig se Den Andre. Ved at de lærer seg å se den de diskuterer med eller bør hjelpe, kan de sette seg inn i dennes sted (jfr. ”å være i noen andres sko”). Hvis elevene blir flinke til å tenke slik, tror jeg det er mulig å forhindre mye mobbing i skolen. Med tanke på problemstillingene rundt innvandrerne i Oslo tror jeg det er viktig at elevene lærere noen innvandrere å kjenne slik at de ikke bare blir noen ”slørete ansikter”. Ideelt sett skulle vi nok hatt flere innvandrere på vår skole for å ”skape ansikter” for våre vestkantbarn. Situasjonen øst – vest i Oslo kan nok være med på å forsterke ”tilsløringen” av innvandrerne og, i verste fall, gjøre vestkantbarn til potensielle rasister. Å øve elevene opp til å ha empati og medfølelse og å lære dem å bruke hjertet og hodet samtidig er nok viktig for å hindre en slik utvikling.

 

”Den  Andre” kan være så mange. I de første leveårene er ”Den Andre” mennesker som elevene har møtt ansikt til ansikt og som de kjenner. Etter hvert som man blir eldre blir det mer naturlig å følge med på hva som skjer rundt i samfunnet og i verden. Da blir nok ”Den Andre” flere og ikke bare kjente personer. 

 


Konklusjon

 

Det er mye fint som kommer fra barna når vi har ”dagens barn”. Da får et av barna sitte på en spesiell stol, og de andre må sitte rundt og si hyggelige ting til, og om, den som er i fokus. Noen dager etter at vi hadde hatt den andre undervisningsøkten om Den barmhjertige samaritan er det Kristin som er dagens barn. Da kommer det fra Sofie; ”Hun er barmhjertig”.    

 

I tillegg til at Sofie har lært et nytt ord tror jeg elevene har lært noe av Den barmhjertige samaritan. Jeg håper at de tenker seg om hvis de ser en som har det vondt og trenger hjelp, og at de tenker at det kunne vært dem selv. Vi har startet en lang vei mot at de små elevene skal bli sosialt kompetente, empatiske og tolerante mennesker. Det er nok ikke gjort ”over natten”, men jeg håper jeg får anledning til å jobbe med dem i mange år framover. Det tar tid å få samfunnets normer og verdier internalisert, og de skal også finne ut hvilke maksimer de vil gjøre til sine egne.


Bibliografi

 

Kjell Eyvind Johansen (red.): Etikk – en innføring. Oslo: Cappelens Akademiske  forlag

 

Paul Leer-Salvesen, Vigdis Hølen og Levi Geir Eidhamar: Den Andre. Etikk og filosofi i skolen. Kristiansand: Høyskoleforlaget 2001.

 

Maud Marion Laird Stensnes: ”Fortelling og etikk – et nytt perspektiv på moralfilosofi”, i Religion og Livssyn 4: 1997, s. 22-30.

 

Læreplanverket for den 10-årige grunnskolen, Det konglige kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet: 1996