Oddbjørn Leirvik:

 

Noen perspektiver på KRL-faget som dialogarena

 

 

Notat til Læringssenteret i forbindelse med Europarådskonferansen”The religious dimension of intercultural education”, skrevet på bakgrunn av prosjektet ”Kan dialog læres?” (Det teologiske fakultet, Universitetet i Oslo)


KRL-faget har tre hovedmålsetninger: (1) å gi kunnskap om kristendommmen, de andre verdensreligionene og sekulære livssyn, (2) å fremme forståelse, respekt og evne til dialog, og (3) å stimulere elevene i deres personlige vekst og utvikling. Faget tar ikke bare for seg de religiøse tradisjonene - også etikk og filosofi er sentrale undervisningsområder. Som målsetningene signaliserer, er KRL ikke et rent kunnskapsfag. Det også ment å være en arena for personlig modning og dialogtrening (jf. tittelen på fagets bakgrunnsdokument, ”Identitet og dialog”[1]).

Helt fra KRL-faget ble innført, har det vært omstridt. Representanter for minoritetsreligionene har ment at faget gir den kristne kulturarven en for dominerende plass. Samtidig har mange skoler, gjennom lokal tilpasning av faget, maktet å gjøre det reelt inkluderende. På flere skoler har muslimske elever (særlig på ungdomstrinnet) gitt uttrykk for at KRL-faget gir dem god hjelp i deres eget identitetsarbeid.[2] Andre steder har den politiske konflikten omkring faget også slått inn i klasserommet, noe som har nødvendiggjort et langsiktig, tillitsbyggende arbeid.

Blant lærerne har faget utløst stor kreativitet. Flere videreutdanningstilbud har dessuten blitt utviklet på høyskoler og universiteter, under overskrifter som ”Filosofi i skolen”[3],  ”Religion og estetikk”[4] og ”Kan dialog læres?”.[5] Læreplanen for KRL-faget vektlegger religionenes narrative og estetiske dimensjoner, med de muligheter dette gir for å gjøre faget til et opplevelsesfag. Mange lærerer prøver også å slå broer mellom religionenes fortellinger og etikkundervisningen. Et eksempel på en fortelling med allmennetisk relevans er historien om Josef og brødrene – en fortelling som jødedommen, kristendommen og islam er felles om. Fortellingen kulminerer som kjent med at Josef velger å tilgi sine brødre, i stedet for å ta hevn for deres svik. I en undervisning som gir rom for interreligiøs læring, kan slike fortellinger blir utgangspunkt for en allmennmenneskelig samtale om tilgivelse og samvittighet.[6]

En annen pedagogisk metode som har skapt interesse hos norske lærere og lærerutdannere, har overskriften ”A Gift to the Child”. Metoden er utviklet innenfor faget Religious Education i England og inviterer barn og unge til dialogisk utforsking av de religiøse tradisjonene.[7]

Samtidig må man, av respekt for elever fra ikke-religiøse hjem, være varsom med å gi de religionspedagogiske tilnærmingsmåtene en altfor dominerende plass i faget. En pedagogisk metode som har blitt prøvd ut på en rekke skoler, også i KRL-faget, er den filosofiske samtalen.[8] Konseptet ”filosofisk samtale” inviterer barn til å selv å formulere og søke svar på de store spørsmål i livet, i dialog med hverandre og (når det blir anvendt i etikk- og religionsundervisningen) med de store livssynstradisjonene.[9] Et annet eksempel på en pedagogisk metode som med hell har blitt anvendt til toleranselæring i KRL-faget, er story-line.[10]

 

Gjennom interaktive arbeidsmetoder kan KRL-faget bli et fag der elevene ikke bare lærer om religioner og livssyn, men også fra dem – i en vekselvirkning mellom opplevelsesorientert utforskning, etisk samtale og kritisk refleksjon. En lærer skriver: ”Det som har vært mest slående med KRL-undervisningen i denne klassen, er den voldsomme iveren og entusiasmen elevene har hatt for faget. KRL-timene har vært en virkelig god-stund i klassen, enten vi nå har sett på religiøse tekster eller diskutert begreper og situasjoner … Det ser ut som om elevene bruker disse samtalene til å utforske hvem de selv er, hva de selv gjør og hvordan de selv tenker.”[11]  

 

(mai 2004)

 

Referanser:



[1]              NOU 1995:9.

[2]              Se Sissel Østberg: Muslim i Norge. Religion og hverdagsliv blant unge norsk-pakistanere (Oslo: Universitetsforlaget 2003), s. 86f, 91, 93, 139f, 145f.  Jf. Dagsavisen 3. mars 2003: ”KRL-faget styrker muslimer i sin [sic] tro”.

[3]              Ved Høyskolen i Oslo, se http://www.lu.hio.no/krl/filosofi/

[4]              Ved Det teologiske menighetsfakultet, Oslo – se http://www.menfak.no/studier/etterutdanning/Iko.pdf

[5]              Ved Det teologiske fakultet, Universitetet i Oslo (i samarbeid med Skoleetaten i Oslo), se http://www.tf.uio.no/evu/KDL.html

[6]              Slik forteller en lærer i Oslo om bruk av Josef-fortellingen i klasserommet: ”Vi brukte bilder for å illustrere fortellingen, og disse ble hengt opp på flanellograf etter hvert som handlingen skred fram. Jeg så at mange av barna satt og måpte midt i fortellingen, og enkelte hadde tårer i øynene. Etter at jeg var ferdig å fortelle var det helt stille i klasserommet, og alle elever stirret ut i luften med tankefulle øyne. Da følte jeg at jeg hadde nådd fram til dem gjennom fortellingen, og de hadde vært veldig aktive lyttere. Etter en liten stund kom det hender i været. De synes det var så fint på slutten. Det at han tilga brødrene selv om de egentlig ville drepe han. De syntes synd på faren Jakob som hadde trodd at Josef var død i alle disse årene. Jeg følte at de virkelig hadde levd seg inn i hva Jakob, Josef og brødrene møtte ha følt. Vi snakket mye om tilgivelse og samvittighet den timen. Det føltes lett å få dem til å skjønne disse begrepene, ettersom de lot til å ha fått en indre forståelse av dem gjennom historien de hadde blitt fortalt. De fortalte hverandre om hva begrepene innebar på bakgrunn av denne forståelsen.” Fra ”Etikk – en del av skolehverdagen”, en praksisrelatert oppgave skrevet under kurset ”Kan dialog læres?”, våren 2003 (http://www.tf.uio.no/evu/KDLoppgaver/EtikkSkolehverdag.htm)

[7]              Jf. en praksisrelatert oppgave skrevet til kurset ”Kan dialog læres?”: ”Verdensreligionene i klasserommet – en gave til barnet? Introduksjon av buddhismen på en ny og annerledes måte” (http://www.tf.uio.no/evu/KDLoppgaver/StokkelandIsaksen.htm)

[8]              Se bøkene La barna filosofere. Den filosofiske samtale i skolen (Beate Børresen og Bo Malmhester. Kristiansand: Høyskoleforlaget 2003) og Filosofi i skolen (Ariane Schjelderup, Øyvind Olsholt og Beate Børresen. Oslo: TanoAschehoug 1999).

[9]              I Stortingsmelding nr 30 (2003-2004) "Kultur for læring" (kap. 4.6.3) er filosofi foreslått innført som eget fag i skolen, som en prøveordning: ”Departementet vil videre stimulere til ytterligere forsøk med filosofi som fag og bruk av filosofi i andre fag i grunnopplæringen. Erfaringene fra forsøkene vil gi grunnlag for å vurdere om filosofi skal etableres som et eget fag i skolen.”

[10]            Se Knut Åge Teigens praksisrelaterte oppgave skrevet til kurset ”Kan dialog læres?”: ”Toleranse, trusfridom og det fleirkulturelle Noreg. Ein kritisk gjennomgang av storyline som innfallsport til dialog i klasserommet (http://www.tf.uio.no/evu/KDLoppgaver/Teigen.htm).

[11]            Sitert fra en praksisrelatert oppgave skrevet til kurset ”Kan dialog læres?”: ”Økumenikk, eklektisisme eller salig røre: Kan religionssammenligning brukes til å bygge opp elevenes identitet?” (http://www.tf.uio.no/evu/KDLoppgaver/eklektisme.htm).