Økumenikk, eklektisisme eller salig røre:

Kan religionssammenligning brukes
til å bygge opp elevenes identitet?

 


Praksisrelatert hjemmeoppgave i ”Kan dialog læres?”, våren 2003

(alle navn er anonymisert)


 

Bakgrunnen for temaet er undervisningen i KRL i en 2. klasse, der kristendom, jødedom og islam har blitt introdusert. Oppgaven tar sikte på å beskrive de sammenligningene elevene spontant har gjort gjennom sine samtaler omkring religion på et generelt grunnlag, og på de betraktningene de dermed har gjort omkring seg selv og sitt forhold til andre.

Rammer for undervisningen

Elevene i denne klassen er i hovedsak kristne, sekulært kristne, eller ateister. Én elev er sekularisert muslim, noe som til tider har vært sett på som svært eksotisk i elevgruppen.

 

Mange av elevene har svært klare begreper om sin egen tro. Noen av 7-åringene har fra begynnelsen av hatt en klar bevissthet om at de selv er kristne, ateister eller muslimer, og har lagt dette utgangspunktet til grunn i diskusjonene i klassen:

 

Ole: ”Nadia er muslim, og kan ikke feire jul og få presanger.”

Nadia: ”Kan jeg vel! Man kan godt feire jul selv om man ikke er kristen.”

Tore: ”Jeg feirer jul, og vi er ikke kristne. Men muslimer spiser ikke svinekjøtt”.

Nadia: ”Ja, det er det som er å være muslim. Også spiser vi ikke pølser.”

Ole: ”Ikke? Hva spiser man da?”

Nadia: ”Alt annet.”


Om Gud

Blant noen av elevene i klassen som deltar i samtalen, viser det seg også at mange har et godt befestet gudsbegrep:

Arild: ”Jeg er kristen, og derfor tror jeg på det som står i Bibelen”.

Ingvill: ”Jeg tror på Gud, og derfor er jeg kristen”.

Nadia: ”Jeg tror også på Gud, men jeg er ikke kristen.”

 

Nadias kommentar førte til en lengre diskusjon i klassen, som har blitt tatt opp igjen med jevne mellomrom gjennom vinteren. Blant annet fremsatte Ole en hypotese om at Nadia trodde på Allah, og at dette var en vesensforskjell. Nadia på sin side argumenterte med at Allah var et utenlandsk ord for Gud, og at dette for så vidt var det samme.

 

Læreren forholdt seg i stor grad lyttende til denne diskusjonen, og fungerte som ordstyrer, ikke som kommentator. Det er helt klart at diskusjonen rundt gudsbegrepet har vært viktig for elevene, og måten de har oppfattet f. eks. fortellinger fra Bibelen på har vært sett i lys av denne diskusjonen.

Tore: ”Man kan ikke tro på noe man ikke ser, det kan man ikke vite hva er. Jeg tror på, øh, på søppelcontainerne. Dem ser man.”


Tores kommentar vakte en god del munterhet i klassen. Blant annet dukket det opp en ”søppelcontainer-kultus” i klassen en periode, som drev en sterkt ironisk ”tilbedning” av containerne i skolegården i en ukes tid. Elevene hadde da nettopp lært om dansen rundt gullkalven ved Sinai-fjellet, og med sang og dans drev de gamle lærerinner fra forstanden i storefri.

 

Diskusjonen rundt gudsbegrepet fikk ny aktualitet rett før påske. Da lærte elevene om jødedommen, og fikk forklart at jødene også tror på Gud, og de har også tekstene fra GT i sin Tora. Men de tror altså ikke på Jesus.

Ole: ”Det nytter ikke å si at man tror på Gud, men ikke på Jesus. Jesus er Gud, og Gud er Jesus. Man kan ikke ta bort det ene, men ikke det andre.”

Nadia: ”Jeg tror ikke jeg tror på Jesus”.

Ole: ”Men det er noe annet. Du tror ikke på de historiene vi har lært om heller.”

Nadia: ”Det gjør jeg vel! De er litt annerledes, men det er de samme historiene for det.”

 

Det er helt klart at Ole har et godt grep om ideen om treenigheten. I denne diskusjonen meldte også klassens assistent, en godt voksen dame, seg inn i diskusjonen:

Anne: ”Rare greier, det der med jødene… De tror ikke på Jesus engang, også skal de liksom være jøder!”


Anne er aktiv pinsevenn, og sett i det lyset er hennes kommentar forståelig. Trolig blir jødene sett på som en slags brødre eller åndsfeller innad i menigheten. Men hun blir altså storlig forbauset når hun blir konfrontert med at det her ikke er snakk om brødre i troen.

 

Fortellingene fra GT, som er en sentral del av fortellingsstoffet i KRL i 2. klasse, har vakt stor interesse hos samtlige elever i klassen, uansett religiøs tilhørighet.

Det hellige

Uttrykkene velsignelse og hellig vært vagt og diffust for elevene. Verken de religiøse eller de sekulære blant elevene har noen spesifikk oppfatning av dette, men etter hvert i løpet av vinteren har det dannet seg et bilde. Vi tok opp tråden for et par uker siden, og denne diskusjonen utspant seg i klassen:

Petter: ”Tora-ruller er hellige. Hvis man skriver feil i dem, må de begraves.”

Benedikte: ”De skal begraves på samme måte som et menneske. Er det derfor de er hellige?”

Arild: ”Mennesker er ikke hellige. De er mennesker”.

Benedikte: ”Noen mennesker er hellige. Jesus er hellig”.

(…)

Tore: ”Damer har ikke lov til å ta i Tora-rullene fordi de er hellige.”

Hilde: ”De tingene som er hellige, er de som skal behandles på en spesiell måte.”

Ole: ”Er flagget hellig? Det skal ikke være i bakken, og det skal heises opp og ned til bestemte tider.”

Tore: ”Haha! Jenter kan ikke ha flagg på 17. mai, for det er hellig akkurat som Tora-rullene”.

Benedikte: ”Flagget er ikke hellig. Jenter kan ha flagg”.

Læreren: ”Dere snakker om at Tora-rullene er hellige for jødene. Hva er hellig for de kristne?”

(taushet)

Arild: ”Kirken er hellig.  Det er helt spesielle regler for hvordan man skal oppføre seg der.”

Benedikte: ”Og kirkegården er hellig. Det er ikke lov å løpe.”

Tore: ”Nei, i så fall er bilveien også hellig. Der er det heller ikke lov å løpe. For vi har ikke lov å leke sisten på kirkegården, men ikke på veien heller. Det er mange steder man skal gjøre spesielle ting, men det er ikke sånn at det må være hellig for det.”

Hilde: ”Er det hellig fordi man skal ha respekt for det?”

Nadia: ”Man skal ha respekt for det fordi det er hellig”.

Arild: ”Gud er hellig. Kirken er Guds hus, og derfor er den hellig. Bilveien er ikke Gud sin, og derfor er den ikke hellig. Det er hellig fordi det tilhører Gud”.

Tore: ”Jamen, jeg tror ikke på Gud. Da velger jeg selv hva som er hellig.


Religiøse fortellinger

Det er først og fremst historier fra GT som blir presentert på dette alderstrinnet, men vi har også fortalt f. eks. historien om Bilal på taket, den første bønneutroperen i islam.

 

Historiene har blitt mottatt med en voldsom interesse i klassen, og har ofte kulminert i en diskusjon om sannhetsgehalten i fortellingene. Særlig fortellingene fra GT har vært gjenstand for stor debatt. Trenden har vel stort sett vært at elevene har holdt muligheten åpen for at historiene kan ha bunn i virkelige hendelser. Iallfall var dette sant da vi kom fram til historien om Noas ark; Da elevene begynte å regne opp alle dyrene som skulle være med bestemte de seg fort for at historien var litt for usannsynlig til å kunne forstås helt bokstavlig.

 

Det som har vært mest slående med KRL-undervisningen i denne klassen, er den voldsomme iveren og entusiasmen elevene har hatt for faget. KRL-timene har vært en virkelig god-stund i klassen, enten vi nå har sett på religiøse tekster eller diskutert begreper og situasjoner.

 

Det oppleves som om disse diskusjonene har favnet og engasjert alle elevene, uansett hvilket religiøst ståsted de har. Men selvsagt er det da slik at de har sett historiene og diskusjonene i lys av den ballasten de har med seg. Skal man tolke diskusjonen i klassen, er den tros- og verdimessige forankringen noe elevene har med seg hjemmefra, og undervisningen i bibeltekster bidrar til å farge eller utfylle dette utgangspunktet. Noen elever, for eksempel Arild, forstår eller forsøker å forstå bibeltekstene som etablerte sannheter. Andre elever, for eksempel Tore, ser på historiene som gode fortellinger.

 

Det interessante her er vel at Nadia, som er muslim, er så bevisst på at mange av fortellingene også tilhører hennes religion. I kjølvannet av fortellingen om Adam og Eva, stilte Arild og Nadia seg på linje og argumenterte for Bibelens skapelsesberetning.

 

En helt annen sak er vel om dette er gjengs oppfatning i det muslimske miljøet i byen. Nadias familie er ikke svært religiøse, og ser ikke ut til å praktisere noen streng form for islam. Nadia uttrykker at forskjellen mellom henne og alle andre er at hun ikke spiser pølser og bacon. Det er mulig at en slik holdning ikke vil være akseptert i mer ortodokse kretser.

Vurdering av måten stoffet blir håndtert på

Det første, og det mest åpenbare, med elevenes håndtering av materialet som blir presentert i KRL-timene, har vært den umiddelbare responsen hvor de har trukket tråder. De har raskt vært ute og stilt spørsmål til ulikheter mellom de ulike trosretningene og –ståstedene som er representert i klassen. Spesielt har det vært mange spørsmål til Nadia som er muslim, og som derfor skiller seg mest ut i elevflokken.


Men som vi ser, er Nadia altså raskt ute med å trekke paralleller og til å finne likheter mellom de fortellingene hun får fra sin religion, og de fortellingene som blir presentert som noe som tilhører kristendommen og jødedommen.

 

For alle elevene i gruppen har det vært helt klart at måten de forstår disse tekstene på blir avgjort av de holdningene de har med seg hjemme fra. Som Arild sier: ”Jeg er kristen, og derfor tror jeg på det som står i Bibelen.”. Det forholder seg, i følge elevene, ikke motsatt i den forstand at man er kristen som en konsekvens av at man tror på de historiene Bibelen forteller om.

 

Grunnlaget for felles forståelse av skriftene

En del av historiene vi har fortalt i klasserommet blir fortalt på omtrent samme måte i Bibelen og i Koranen. For eksempel blir historien om Adam fortalt på følgende måte for muslimske barn:

Adam (fred være med ham) var den første mannen Allah skapte. Han var skapt for å leve på jorden. Men Iblis likte ikke dette. Selv om Iblis var laget av ild, levde han sammen med englene. Han syntes han var bedre enn Adam, så han ble Adams fiende og bestemte seg for å få Adam til å trosse Allah.

Adam (fvmh) og hans hustru levde i paradiset, hvor Allah hadde satt dem til å være. Paradiset var det vakreste sted du kan tenke deg. Det var verken varmt eller kaldt. Adam (fvmh) og hans hustru var aldri sultne eller tørste. Dette likte Iblis heller ikke. Så Iblis kom til Adam (fvmh) og hans hustru og sa at de skulle spise av et bestemt tre. Adam (fvmh) og hustruen visste svært godt at Allah hadde sagt til dem at de ikke måtte gå nær dette treet. Så de hørte ikke på Iblis, men Iblis fortsatte å mase. Han fristet dem med å si at de kunne leve evig hvis de spiste av treet, og at de ville bli som englene.

Til slutt gav Adam (fvmh) og kona hans etter for maset til Iblis. De begynte å tro på det Iblis fortalte dem, og de spiste av treet på tross av hva Allah hadde budt dem. Straks angret de på ulydigheten og på svakheten de hadde utvist ved å høre på Iblis. Adam og hans hustru var svært lei seg, og bad Allah om tilgivelse. Allah tilgav dem, for Han er storsinnet. Så talte Allah til Adam (fvmh) og hans hustru og sa at de måtte dra ned til jorden og leve der en tid. Men Han lovet at de skulle få komme tilbake til paradis så lenge de og deres barn var lydige mot Ham i framtiden.

Allah sa også til Adam (fvmh) at han skulle være Allahs første profet. Mange profeter skulle bli sendt til menneskene, og de som lytter til profetenes ord skal komme til paradis når de dør. Men de som ikke lytter, vil bli sendt til helvete og må være der sammen med den onde Iblis.

Slik kom Adam (fvmh) og hans hustru til jorden. På jorden fikk de barn, og deres barn fikk barn etter det. På denne måten levde generasjon etter generasjon på jorden, og Allah sendte sine profeter til dem alle. Disse profetene sa: ”Tilbe Allah. Allah har skapt dere. Allah har laget plantene og dyrene slik at dere kan spise dem. Vær takknemlige mot Allah, og gjør alltid det gode.”

Dette er hva Adam (fvmh), den første av Allahs profeter, fortalte sine barn. Etter ham kom mange andre profeter, og Mohammad (fvmh) er den siste av profetene. [1]


Det er åpenbart at de to beretningene om Adam er så like at elevene uten videre kan akseptere dem som to sider av samme sak.

 

Det er helt klart at for de elevene som fra før av har referanser til sine egne religiøse fortellinger, så vil det være naturlig å trekke paralleller mellom denne og flere andre historier innen jødedom, kristendom og islam.

 

Når det er sagt, er det et spørsmål om hvor langt denne sammenligningen bør trekkes.

 

Men hensyn til de diskusjonene som har dukket opp i klassen i løpet av vinteren, er det mye mulig at elevene i all hovedsak oppfatter forskjeller mellom disse tre religionene som kulturelle forskjeller snarere enn som trosmessige forskjeller: Nadia slår fast at de religiøse fortellingen er de samme, og at forskjellen ligger i at hun ikke tror på Jesus. Forskjellen mellom kristendom og islam er, slik elevene nå oppfatter det, et spørsmål om halal-regler. Øvrige islamske leveregler blir ikke praktisert i særlig grad i denne familien.

 

Møtet med jødedommen forløper omtrent på samme vis. I undervisingen blir de religiøse fortellingene presentert som identiske, ettersom det i all hovedsak er tekster fra GT som blir presentert på dette alderstrinnet. Også i presentasjonen av jødedommen ser vi at elevene sitter igjen med en oppfatning av at det er de religiøse handlingene som skiller jødedom fra kristendom, snarere enn religiøse dogmer.

 

Her var altså Nadia raskt ute og trakk en parallell til sin religion, som også har et sterkt fokus på ortopraksi i vel så stor grad som på ortodoksi. Hun finner i stor grad at reglene som skal følges er like.

Er sammenligningen relevant?

Det har altså ikke vært vanskelig for elevene å finne grunnlag for å sammenligne disse tre religionene. Spørsmålet er heller i hvor stor grad denne sammenligningen er formålstjenlig, og om religionene blir sammenlignet på riktig grunnlag.

 

Sammenligning av tekster

Sammenligningen av de religiøse tekstene har vært åpenbar i de tilfellene som har vært referert ovenfor. Det sier seg selv at denne historie-mot-historie sammenligning mellom historiene i kristendommen/ jødedommen og historiene i islam ikke vil kunne trekkes så mye lenger enn det elevene allerede her har gjort. Referansen til personer og hendinger i henholdsvis Koranen og Bibelen er for ulike til det. Det er også tvilsomt om det å omtale den jødiske og den kristne forståelsen av gammeltestamentlige tekster som ”identisk” vil være korrekt.[2] Faren, iallfall i en klasse som i så stor grad blir dominert av en luthersk-kristen fortolkningstradisjon, består i at en ignorerer den tradisjonen disse fortellingene representerer i jødiske miljøer.

 

En fare her vil også kunne være at ulike versjoner av beretninger om historiske skikkelser og hendinger opp mot hverandre. I verste fall vil en slik situasjon medføre en lite konstruktiv debatt om hvilken religion som er ”sann” eller ikke på grunnlag av hvordan en forstår disse historiene i den historiske konteksten man mener den tilhører eller ikke. I og med at elevene selv påpeker likheter og ulikheter mellom historiene bør dette være grunnlag for en samtale, men en slik sammenligning kan ikke være det primære målet med å fortelle historiene.

 

Sammenligning av gudsbegrep

En sammenligning av forestillinger om Gud er mulig for disse tre religionene. Den grunnleggende monoteismen som er grunnleggende for alle tre kan være en innfallsvinkel til å belyse både likheter og forskjeller. Nå kan en ikke gjøre regning med å ha elever som er i stand til å redegjøre for den kristne treenighetstanken i like stor dybde som Ole gjorde ovenfor, men det å forsøke å trekke opp disse skillelinjene kan være en måte å definere trosgrunnlaget på.

 

En grunnleggende diskusjon om hva Gud er vil kunne fungere som utgangspunkt for en felles diskusjon blant tilhengere av alle de tre religionene. I eksemplene det er referert til ovenfor, viser også Tore at han har gjort seg opp en klar formening om hva Gud er, selv om han ellers gir tydelig uttrykk for at han ikke tror på denne guden: Ved å referere til søppelcontaineren som en guddom, demonstrerer han med stor overbevisning nettopp hva en guddom ikke er: nemlig noe jordnært, håndgripelig, noe skittent og passivt. På en humoristisk måte ble det introdusert en antitese som både er så grov at det er åpenbart at den var ment sarkastisk, og som samtidig bidro med å tilføre et konkret element som skapte grunnlag for en videre debatt.

 

Religiøs praksis

Måten man utøver sin religion på er et av de grunnleggende forholdene som må belyses når en skal presentere en tro, og er et av Rians parametere for sammenligning av religioner[3]. Det er åpenbart at nettopp denne siden av det religiøse dagliglivet er det som kan skape mening for små barn. Mens tro og holdninger er diffuse og vanskelige temaer, er handlinger og dagligdagse gjøremål noe som barna knytter sterkt opp til sin egen identitet og som de lett vil kunne klare å sammenligne.

 

Slik gjør vi det hjemme hos oss vil derfor være en egnet måte å presentere de religiøse holdningene barna har blitt opplært til. I alle fall i den grad ytre handlinger sier noe om religionsutøvelsen i hjemmet.

 

Da representanten for Det mosaiske trossamfunn skulle fortelle elvene hva jødedom er for noe, var det de mer enn 600 reglene som skal passes til alle døgnets tider som var det gjennomgående temaet det ble fokusert på. Jødisk tro og jødisk levesett ble presentert som noe som eksisterer gjennom disse definerte reglene som gjennomsyrer dagliglivet. For vår muslimske elev tjente dette som en øyeblikkelig referanse til leveregler i hennes egen religion, om enn hennes familie ikke praktiserer så mange slike regler fullt ut. Denne sammenligningen ble raskt en del av klassens samtale omkring jødedom og islam.

 

Da vi besøkte Det mosaiske trossamfunn, ble klassen også grundig forelest for om kosher, og kosher-reglene og de andre reglene ble framstilt som svært sentrale. Så sentrale, faktisk, at vår omviser tilskrev det strenge jødiske levesettet som det som holdt jødene samlet og som gjorde at jødisk kultur fremdeles eksisterer.

 

For Nadia var dette kjente toner. Etter besøket i synagogen kunne hun fortelle at også for mange muslimer var det enklere å være på besøk hos andre muslimer, da de deler felles leveregler.

 

Det åpenbare problemet blir da hvordan man plasserer norsk-luthersk kristendom inn i et slikt perspektiv. Med unntak av barnedåp, konfirmasjon, bryllup og begravelse er det få absolutte og ufravikelige ritualer som kan sies å være felles. Noen kristne barn ber aftenbønn, og i noen familier leser de for maten. Iallfall de dagene familien er samlet til middag. Det å feire høymesse er ikke en svært utbredt blant elevene.

 

Kanskje er nettopp denne individualiteten noe av det som kan sies å være kjennetegnende for kristendommen slik den blir praktisert. Svært mange av dem som har en sterk kristen identitet presenterer seg ikke som ”kristne”, men bruker betegnelsen personlig kristne. Det er tvilsomt om begrepet ”personlig jøde” eller ”personlig muslim” ville gi mening på samme måte.

Oppsummering

En helhetlig felles vurdering av de tre religionene viser seg å være vanskelig. Så er det da heller ikke noen målsetning å skulle sette likhetstegn mellom dem. I den grad det er tilfelle at religiøs tilhørighet er en del av ens identitet, må da også forskjeller mellom religionene være noe av det som skiller et individ fra et annet.

 

I denne elevgruppa viser det seg at en sammenligning av religioner er noe som dukker opp spontant, og som nærmest er en del av måten å presentere seg selv overfor hverandre på. I så fall vil utfordringen for en lærer i all hovedsak ligge i å styre denne dialogen i en saklig retning, og muligens hjelpe til med å trekke fram de aspektene som kan være relevante å sammenligne.

 

Det ser ut som om elevene bruker disse samtalene til å utforske hvem de selv er, hva de selv gjør og hvordan de selv tenker. 



[1] Fra Jamaat-e-Islami (www.jamaat.org): ”Islam for children”. Forfatterens oversettelse.

[2] Jfr. Dagfinn Rian: ­Verdensreligioner i undervisningen, side 60 ff.

[3] Ibid, side 32 ff.