Biskop Gunnar Stålsett

Tale i Universitetets Aula 16 sept. 2001

Sammen i sorg – mot terrorisme og fanatisme.

 

 

Noen må våke i verdens natt – noen må tro i mørke.

Derfor er vi her – kristne, muslimer, jøder og humanister.

 

Gang på gang har vi sagt til hverandre denne uken at verden aldri kan bli den samme. Hvis verden er forandret så kan vi i dag ikke si at det er Guds kjærlighet som har seiret. Det er ikke Guds plan som er fullbyrdet. Det er menneskets ondskap, blindt hat, som kaster skygger over hvert land og folk på vår klode. Blendet av flammer fra bygninger som faller i grus, lammet av bilder av mennesker som styrter i døden, er det nærmest en umulig tanke at Gud er livets Gud.

 

Mange har lett etter bønnens ord. I dag har vi samlet oss til gudstjeneste i våre kirker, slik våre brødre og søstre samlet seg i synagogene i går og i moskeene på fredag, for å sørge og be.

 

I et annet land, langt borte, men likevel så nært i våre hjerter, samles mennesker i denne time til gudstjeneste, til bønn for en far eller mor som ikke kom hjem den dagen. Ektefeller, kjærester, venner kollegaer samlet i et rop: Herre forbarm deg!

 

Sent i natt fikk jeg en mail fra en venn i New York: Vi lever, men som i et mareritt. Alt er uvirkelig. Vi skjelver i det som skjer. Vi forskrekkes over ropet om hevn! Og vi kjenner angst – ikke bare for det som vi har sett, men også for det som ennå kan komme. Når morgendagen kommer vil jeg gå til gudstjeneste i min kirke midt på Manhattan.

 

Fredag formiddag da verden sto stille i tre minutter i sorg, sto jeg sammen med barna på Grorud skole – stille i skolegården. Helt stille sammen med en verden av barn – så stille. Jeg tror ikke barna kommer til å glemme denne dagen, alvoret, tristheten, stillheten. Ingen av oss voksne vil glemme øyeblikksbildet av barnehender som rekker jorden rundt, berørt av andres nød.

 

Det er barnas verden vi må være opptatt av – morgendagen. I et årtusen som lovet så mye, da vi sa farvel til et århundre med  to verdenskriger og holocaust, må vi forplikte oss på å gjøre tanken om krig umulig, må vi utrydde terrorisme. Når vi sørger over det som har skjedd må vi sørge for at det ikke skal skje igjen – for barnas og fremtidens skyld. Verdens ressurser til krig ville i en tryggere verden kunne anvendes til kamp mot sykdom, sult og fattigdom.

 

Om noen dager skulle FNs spesial sesjon for barns rettigheter samles i New York. Den er utsatt på ubestemt tid. Det dreier seg om fremtiden for verdens barn. For noen måneder siden holdt FN  sin Spesialsesjon om  Aids og utvikling. Også det dreier seg om  fremtiden for millioner av barn og voksne. Om kampen mot fattigdom, og sykdom skal vinnes, må verdens samfunnet stille opp med den samme besluttsomhet som vi er villige til i kampen mot terrorisme.

 

Kanskje skulle verdens ledere innkalle til en spesialsesjon i FN mot terrorisme? Det ville legge ansvaret i de rette hender, hos lederne av alle verdens stater. Det ville kunne mobilisere til den lange og forpliktende innsats som alle siviliserte land og nasjoner må slutte seg til for å stanse terrorismen.

 

Som medlem i FN,s sikkerhetsråd bør Norge foreslå et snarlig møte for å drøfte et slikt perspektiv. Det vil også gi verden den tid som trenges før noe overilet skjer og et ugjenkallelig  krigsmonster slipper løst.

 

I dag er det krigsrop som preger retorikken. Det forberedes til en krig med usikker adressat og usikkert utfall. Det eneste som er sikkert er at mange uskyldige vil miste livet. Dette vil kunne bli en krig mot sivilbefolkningen  i land som har vært krigsskueplass i generasjoner, og som er preget av ekstrem fattigdom og nød.

 

Krigserklæringer er en ting, krig er noe annet. Vi har vent oss til å bruke krigsmetaforen i kampen mot narkotika, og mot aids. Men det er noe annet som blir sagt i dag når overskriftene skriker: ”Krig mot USA” og presidenten erklærer: ”USA er i krig.” Da mener han krig, bokstavelig talt, som når han sier: ”Den første krig i det 21 århundre har begynt.” Er det ansvarlig tale?

 

En krig slik den vi ser konturene av, kan ikke bli en krig etter folkeretten. Det kan ikke bli en ”rettferdig krig”, om noen krig noen gang har vært det fult ut. Kriterier som proporsjonalitet mellom midler og mål, og som vern om sivilbefolkningen, er ikke mulig å ivareta hvis det skal drives konvensjonell krig mot terroristgrupper ved å innvadere land der slike grupper holder til.

 

Jeg er redd for at krigsretorikken får andre ofre enn de som er terroristene og deres ledere. Står vi ikke i fare med et slikt reaksjonsmønster å hjelpe fundamentalistiske og fanatiske terrorister til å nå ett av sine fremste mål, å destabilisere den demokratiske verden, og å fremme angst og kaos?

 

La det ikke være noen tvil om at terrorister må straffes. La det heller ikke være noen tvil om at terrorisme kan true verdensfreden. Det er måten å møte denne trussel på som må vurderes med sindighet og klokskap. Alle konsekvenser må komme klart fram før verdens demokratier går til det skritt som nå synes som eneste alternativ. Andre alternativer synes ikke å ha vært drøftet.

 

La det heller ikke være noen tvil om at alle religionsledere helt entydig – og uten reservasjoner må fordømme den terrorhandling som har skjedd. Fundamentalisme, enten den er politisk eller religiøs, er en fare for menneskeheten. Den finnes i alle religioner og i alle nasjoner. Den ekstreme fundamentalisme som har utløst det inferno som har rammet USA, er preget av pervertert tro og blindt hat.  De skyldige må finnes og straffes.

 

I Verdenskonferansen av Religioner for fred, som jeg har et medansvar for å lede, har vi innkalt til et toppmøte av religiøse ledere fra alle de største religionssamfunn i verden. I oppropet til et slikt møte sier vi: ”Ingen religion kan eller vil tolerere det som har skjedd, og alle vil klart og tydelig fordømme det. Respekt for livets hellighet er en hjørnestein for alle trossamfunn.”

 

Toppmøtet er tenkt holdt i New York. Et planleggingsmøte skulle begynne i morgen. Vi prøver ennå å få det til i USA. Hvis det ikke går, vil vi måtte finne et annet sted. Det vil være aktuelt å tenke på Norge som et alternativ.

Planleggingen startet for et år siden, særlig med sikte på å samle jøder, muslimer og kristne for å mobilisere disse tre religioner for fred i Midt-Østen. Også der er tiden i ferd med å renne ut for en fred mellom Israel og Palestina.

 

I denne krise er det vår plikt å forsøke å mobilisere menneskets åndelige og moralske kraft til å finne forpliktende fredsløsninger, på tvers av religiøse skillelinjer, og med religion som positiv drivkraft for rettferdighet, sannhet og forsoning.

 

Vi som er samlet her i Universitetets Aula representerer mange religioner og livssyn. Vi sier til hverandre og til verden: Vi vil våke i verdens natt. Vi vil tro i mørket.