Oddbjørn Leirvik:

Kristenledere mot norsk muslimfrykt

(Trykt i Østen og Vi, 3:1997)

Den 2. september 1997 skjedde det noe historisk i den største av Oslos mange moskéer: Kristenledere fra alle deler av norsk kirkeliv samlet seg i moskéen, og overrakte en uttalelse om vår holdning til innflyttere.

Uttalelsen, og det personlige frammøtet, ble med rette oppfattet av muslimene som en utstrakt hånd og en varmende støtte. Under valgkampen i Norge har enkelte politikere på det ytterste høyre gått til angrep på det flerkulturelle samfunnet, og omtalt muslimene som en fare for det norske samfunn. Mange ting tyder på at slike angrep vekker gjenlyd i enkelte kristne kretser. I denne situasjonen fant norske kristenledere det nødvendig å gå ut med en advarsel til sine egne om ikke å lytte til dem som spiller på folks fremmedfrykt og usikkerhet overfor islam.

I uttalelsen står det blant annet: «Muslimer i Norge har uttalt at de ønsker å bli integrert i det norske samfunn og følge norsk lov, og det er en utfordring for oss som kristne å bidra med sann kunnskap om og kjennskap til våre nye landsmenn. På denne måten kan vi snu frykt for den ukjente til en berikelse for våre liv og for samfunnet. Den som er trygg på sin egen tro, behøver ikke å frykte dem som tenker og tror annerledes».

I uttalelsen pekes det videre på at det er et paradoks at kristne i et av verdens fremste misjonsland viser negative holdninger til folk fra andre religioner når disse kommer til vårt eget land. Det understrekes også at muslimer i vårt land må ha de samme rettigheter med hensyn til religionsfrihet som vi forventer at kristne skal ha når vi er i minoritet.

Uttalelsen samlet underskrifter fra et oppsiktsvekkende bredt spekter av kristenledere i Norge: fra alle leirer innenfor Den norske kirke, fra lederne i indre- og ytremisjon, og med hele det økumeniske spekteret fra pinsevenner til katolikker representert. Bakgrunnen for initiativet var bl.a. flere års målrettet arbeid med innvandrerspørsmål i det økumeniske Norges Kristne Råd, samt tillit som har blitt skapt gjennom en fast Kontaktgruppe for Den norske kirke og Islamsk Råd. Det nye var det store bredden det var mulig å mobilisere til en slik uttalelse.

Så var det altså utfordringene fra det flerreligiøse samfunnet som skulle samle norske kristenledere - ikke til å slutte fronten mot «de andre», men til en utstrakt hånd. Budskapet ble først og fremst rettet innover, i selvransakelse, med adresse til et kristenfolk som ofte er mer fryktsomt enn sine ledere. Men ved å overrekke budskapet i en moské, oppnådde en også å tale direkte til muslimenes hjerter. Også blant muslimene finnes det ulike holdninger til det flerreligiøse samfunnet. Noen er redde for nærkontakten med et overveiende kristent samfunn, andre er trygge nok til å gå inn i en åpen samtale. Gjennom symbolhandlinger som denne, må en tro at det skapes åpninger på begge sider. For noen av kristenlederne var det første gang de var i en moské. For noen av muslimene var det første gang de kunne sitte side om side med norske kristenledere. Sammen flyttet vi noen grenser i oss selv, og i samfunnet.