Vårt Land 22.nov.2004

 

Samtaler i frodig grenseland

 BOK RELIGION:

Lissi Rasmussen og Lena Larsen (red)
Islam, kristendom og det moderne

Tiderne Skifter (Dansk)

Skandinavia er blitt et religiøst grenseland, en gråsone. En ny bok viser oss at det er et spennende sted å leve.

Anmeldelse Geir Ole Bjartvik
geiroleb@vl.no

Vinteren 2002 var en større gruppe forskere samlet i København. De var danske og norske, unge og gamle, kvinner og menn, muslimske og kristne – og samlet til samtale om sin tro «i et samfunn i forandring». I dag, to år etter, foreligger en dansk artikkelsamling basert på innleggene på møtet. Samlingen Islam, kristendom og det moderne viser at forskjeller og likheter mellom kristne og muslimer slett ikke følger religionsgrensa, men går på tvers. Slik unge kristne kan søke til latin som et religiøst språk, for eksempel i tekster fra klosterfellesskapet Taizé i Frankrike, søker unge, bevisste muslimer tilbake til islams urspråk, arabisk. De ønsker ikke mer av foreldrenes folkloristiske islam - farget av et hjemland de som norsk- eller danskfødte ikke lenger har noe sterkt forhold til. I skuren av muslimskeptiske spørsmål fra det vestlige samfunnet de lever i, søker de sikrere fotfeste og søker tilbake til prinsippene, til ummaen - det kulturoverskridende fellesskapet av muslimske troende.

Veiviser inn.
Alt dette er presist i boken beskrevet av den afghansk-danske skribenten Omar Shah i bokas første del: «Religiøse reaksjoner på det moderne». Framtidens danske muslimer vil være globale muslimer, sier Shah som i neste kapittel suppleres av filosofen Safet Bektovic. Med røtter i Bosnia peker Bektovic på at nettopp dette landet fortjener et nærstudium av alle som nå ivrer for utviklingen av et europeisk islam. I Bosnia har islam og europeiske verdier sameksistert i århundrer. Og det er en god tanke, at minoriteten som fikk merke Europas grusomhet under krigen på nittitallet, nå kan være vår veiviser inn i fremtiden.
Slik muslimske syn brynes mot hverandre eller bygger hverandre ut i denne boka, er også et kristent mangfold representert. Kristne skriftforståelser møtes på en stimulerende måte i to etterfølgende kapitler forfattet av henholdsvis Beate Indrebø Hovland og Peder Gravem. Begge berører forholdet mellom Bibelens etiske forskrifter og den fortellingsramme disse står i. Kan vi for eksempel lære mer om hvordan livet skal leves ved å se på hvordan Herren ledet israelsfolket ut av Egypt enn av de ti budene som den samme beretningen rommer? Sammenholdt åpner Hovland og Gravems innlegg et samtalerom som er stort og dypt, og langt unna en endimensjonal drøfting mellom bokstavtro bibeltolkning på den ene siden og historisk-kritisk på den andre.
I en tredje og siste del drøftes «kristen-muslimske perspektiver». Denne delen både beskriver og demonstrerer hva som skjuler seg bak ordet dialog, og er et nyttig innspill i en tid der begrepet synes å dukke opp stadig oftere uten at det presiseres eller forklares.

Maktvokabular.
Den norske presten Anne Hege Grung er nøye med å rykke begrepet ut av et maktvokabular, altså at dialog skulle være samtale med endring av den andre som siktemål. Dialog er heller ikke forhandling eller byttehandel, eller en utveksling «mellom bøddel og offer», går det fram av Grungs bidrag. «Målet er ikke å forandre den anden, men at oppleve en gensidig forandring gennem at mødes» skriver presten, som har egne erfaringer å vise til. På slutten av nittitallet gjennomførte Grung et dialogprosjekt sammen med Lena Larsen, tidligere leder av Islamsk råd, og en av denne bokens redaktører. Prosjektet skilte seg ut fra andre dialogprosjekter gjennom metoden som ble valgt. I stedet for å drøfte dogmer eller teori, satte Grung og Larsen seg sammen med tre andre kvinner, kristne og muslimer, i en gruppe som møttes hjemme hos hverandre i et hverdagsfellesskap der også deltakernes barn fikk være med. Gruppen delte måltider, forberedte høytider som ramadan og jul, og gikk i kirke og moské sammen. Framgangsmåten vakte interesse ikke bare hos dialogdeltakerne, men også blant kristne og muslimske trosfeller.
Mange så med håp på initiativet, forteller Grung, som sammen med Larsen dokumenterte det hele i boka «Dialog med og uten slør» som kom i 2000.

Forlot forsvarsposisjonen.
Metoden ga deltakerne et annet grunnlag for samtale. «Vi forlod en forsvarsposjsjon for våre egne religiøse dogmer og læresetninger og havde vore egne fortællinger som udgangspunkt» forklarer presten som sier resultatet var stor gjensidig respekt både i synet på tro og på religiøst liv.
Som et av de siste bidragene i boka spør den erfarne dialogdeltakeren Oddbjørn Leirvik om samvittigheten kan være punktet der muslimer og kristne kan møtes.
Han viser til samvittighet i den opprinnelige betydning av ordet, som samvit, det å vite noe sammen med andre. Utfordringen blir å utvide det samvitende fellesskap, påpeker Leirvik.
Sammen med et avsluttende kapittel som oppsummerer de siste års kristen-muslimske relasjoner i Norge og Danmark er boka Islam, kristendom og det moderne et fint skrin å rote i for den som vil lete etter innsikter fra et nypløyd religiøst grenseland.