Ny bok om religionsdialog

Oddbjørn Leirvik: Religionspluralisme. Mangfold, konflikt og dialog i Norge.

Pax forlag, 2007

Omtale ved Halvor Nordhaug i Luthersk Kirketidende 17: 2007.

Oddbjørn Leirvik er godt kjent som tidligere menighetsprest i Oslo og nå professor ved Teologisk Fakultet. Han har allerede skrevet flere boker om det nye religiøse Norge, med et særlig fokus på Islam. I denne siste boka på ca. 100 sider fokuserer han på det brede norske religionsmangfoldet, og på den interreligiøse dialogens historie, resultater og muligheter her til lands. Leirvik kjenner terrenget inngående, og han skriver godt. Derfor er dette blitt en både aktuell og leseverdig bok.

Leirvik innleder med å tegne kartet over dagens religiøse landskap. Etter et kort riss over religionsfrihetens historie i Norge, leverer han oppdatert tallmateriale over de ulike religioners tilhengere og over deres religiøse praksis. Interessant er det blant annet å lese at norske muslimer på mange måter er like passive hva religiøs aktivitet angår som nordmenn flest. Bildet av muslimer som ivrig troende og lydige etterfølgere av ledernes instrukser, nyanseres flere steder i boka. Her smuldrer klisjeene opp, og det er viktig.

God plass blir viet en skildring av sameksistensen og dialogen mellom religionene. Leirvik skriver om de ulike samtale‑ og samarbeidsfora som er opprettet. Særlig oppmerksomhet blir viet Nansenskole‑dialogene fra 1990‑tallet. Her møttes bl.a. kristne, humanetikere, buddhister, muslimer og joder til inngående samtaler. Mye interessant materiale brettes ut om likhet og uenighet i synet på ekteskap, abort, dødsstraff og euthanasi m.m. Ofte er forskjellen innen religionene like store som forskjellene mellom dem. Igjen skapes det nyanser, og et sammensatt bilde trer fram.

Stor oppmerksomhet vies naturlig nok KRL-faget i skolen. Leirvik skisserer bakgrunnen for fagets opprettelse og de konflikter som hele tiden har fulgt med, og som er blitt særlig aktuelle den siste tiden. Han drøfter også behovet for religiøse privatskoler opp mot ønsket om å sikre mangfoldet innenfor den felles, offentlige skolen.

Avslutningsvis fokuserer Leirvik på fremtidige utfordringer i det multireligiøse Norge. Her trekker han eksempelvis fram nødvendigheten av at man våger å utfordre hverandre i de saker som er vanskelige, slik som kjønnsroller og holdningen til bruk av vold i internasjonale konflikter. Leirviks fremstilling er hele tiden balansert og saklig. Samtidig skinner hans prodialogiske grunnholdning tydelig gjennom men uten at fremstillingen på noen måte blir skjev eller tendensiøs. Han kan fremsette kritiske betraktninger både mot radikale og konservative krefter, så vel innenfor islam som kristendom.

Dialog er, i det minste prinsipielt, ikke veldig kontroversielt innenfor Den norske kirkes offisielle struktur. Leirviks vurderinger gir da heller ikke i særlig grad foranledning til motsigelser. Noen ganger tangerer han imidlertid tyngre spørsmål, slik som felles bønn mellom tilhengere av ulike religioner. Her kunne han gjerne ha gått noe lenger inn i det mer normative, teologiske feltet. Boka ble neppe kjedeligere å lese om så hadde skjedd.

Fremstillingen avsluttes med et meget nyttig og svært omfattende stikkordregister. Her kan man slå opp både på "fråhaldssaka", "karikatursaka", "Shabana Rehman" og "skautet". Kort sagt: For alle oss religionsarbeidere i det moderne Norge gir denne boka viktig oppdatering. Anbefales!