EN SKOLE FOR RELIGIØSE LEDERE I NORGE?

Av Torkel Brekke


 

Om Gud og brunost

Dagbladet 2005-10-24

Torkel Brekke

Seksjon: Ideer Del: 1 Side: 22

 

 

Islam i Malaysia er ikke den samme som i Malmö. Buddhismen i Burma er ikke den samme som i Beverly Hills.

 

MEN TENK DEG KAOSET i kantina, sa min skeptiske kollega. - Muslimene og jødene må ha kjøtt som er halal, sikhene må ha mat som ikke er halal, hinduene kan ikke spise noe som er tilberedt av en lavkaste, og da har vi ikke begynt å snakke om jainene og buddhistene og ... - Grovbrød med brunost, svarte jeg. - Alle kan spise grovbrød med brunost.

 

VI SNAKKER OM EN mulig skole for religiøse ledere i Norge. Vi trenger noe slikt nå. Verdensreligionene har gått gjennom en rekke store endringer når de har tilpasset seg lokale forhold i de forskjellige verdensdeler. Islam i Malaysia er ikke den samme som i Malmö. Buddhismen i Burma er ikke den samme som i Beverly Hills. Min sønn på seks år mente at kristendommen var kommet langt i sin tilpasning til norske forhold da presten delte ut kjærlighet på pinne på barnegudstjenesten i vår lokale kirke for et par søndager siden. Her i Norge kommer det signaler om at representanter for de religiøse minoritetene ønsker å ta et steg til i sin tilpasning til samfunnet. De ønsker å utdanne sine ledere her i landet. De ønsker ikke å være nødt til å invitere ledere fra fjerne land for å lede sine menigheter. Og det skulle bare mangle. Kristne nordmenn forventer at presten kan norsk, og at han eller hun har en viss peiling på hva som foregår i det norske samfunn.

PROBLEMSTILLINGEN ER allerede reist her i landet. I Stortingsmelding nr 49 snakker man om at religiøse ledere som kommer til Norge skal ha rett på 50 timers utdanning i samfunnskunnskap. VOXX-arbeidsgruppen diskuterer for tida hva man skal fylle disse 50 timene med. Samfunnskunnskap? Etikk? Jus? Men det store spørsmålet dreier seg ikke om skarve 50 timer med undervisning i norske verdier til religiøse ledere som hentes fra fjerne himmelstrøk. I våre naboland er debatten om en fullverdig lokal utdanning av imamer i gang. Mange politikere i Europa føler at dette haster i ei tid da motsetninger mellom storsamfunn og minoriteter legger premissene for mye av den offentlige debatten. I Danmark har myndighetene nylig utgitt et dokument som omhandler utdanning av imamer i Danmark, og en dansk imamutdanning er på trappene. Kan det med tida bli deilig å være muslim i Danmark - et Danmark som er splittet av krigersk innvandringsdebatt og Irak-krig? I Sverige er debatten kommet kortere. Det svenske islamske rådet, organisasjonen som forener de forskjellige muslimske menighetene hos söta bror, har ytret ønske om imamutdanning overfor politikere og akademiske miljøer. Det snakkes i korridorene ved danske og svenske universiteter om dette. Ja, det snakkes mye - dette er et tema som skaper engasjement. Universitetene er nemlig de eneste institusjonene i vårt samfunn som kan formidle det forholdsvis nøytrale blikk på religion som er helt nødvendig for at en religiøs leder skal forstå sin plass i et pluralistisk samfunn. Utdanning av religiøse ledere vil derfor medføre nye kontakter mellom akademikere og samfunnet rundt. Dette er spennende for mange - truende for noen.

DE SOM BÆRER sekulariseringens fane høyest, blant akademikere og politikere, ville bli forferdet over at opplæring av religiøse ledere skulle skje ved universitetene våre. Vil utdanning av religiøse ledere føre høyere utdanning inn i en ny middelalder der skolastiske utlegninger av englenes natur stjeler ressurser fra kreftforskning? Dette handler selvsagt først og fremst om de religiøse minoritetene og deres forhold til samfunnet. Jeg tror minoritetene vil tjene på å utdanne ledere lokalt fordi man ville få ledere som representerte menighetene på en bedre måte. De ville få ledere som snakket deres eget språk, og forsto de temaer og problemstillinger som opptar dem i en norsk hverdag. Jeg tror også at det norske samfunn som helhet ville tjene på det, fordi medlemmer av religiøse minoriteter sannsynligvis vil føle en større grad av eierskap i samfunnet hvis deres ledere er utdannet ved lokale institusjoner. Dette er jo et spørsmål om tilhørighet, om deltakelse, om ansvar.

ER DET GRUPPER som ville tape på at vi fikk slik utdanning? Utvilsomt, men de er få og betydningsløse. De som har skrevet og snakket om at fremmede religioner av natur ikke passer i vårt land, ville kanskje føle ubehag over å være vitne til en prosess der disse tradisjonene virkelig finner en norsk form, slik kristendommen har gjort det før. Påstander om at demokrati ikke kan forenes med islam eller andre religioner, ville bli lagt døde en gang for alle. Det vil ikke være mulig for et norsk eller nordisk universitet på kort sikt å tilby noen total innføring i de teologiske eller juridiske metoder og tradisjoner i en ikke-kristen religion. Ikke på grunn av sekularistisk skepsis, men på grunn av kompleksiteten i disse tradisjonene. Den utdanning som kreves for å bli en religiøs leder innenfor en tradisjon som islam, buddhisme, hinduisme eller jødedom, krever gjerne svært krevende studier over lange perioder, i tillegg til personlige egenskaper. Derfor vil man nok være nødt til å kombinere studier ved et norsk universitet med studier ved et tradisjonelt lærested. Man kunne tenke seg at man ved Universitetet i Oslo lager et studieløp på et år. I løpet av dette året vil en kommende religiøs leder få opplæring i fag som etikk, norsk jus, sammenliknende religionskunnskap og annet. I løpet av dette året vil kommende religiøse ledere fra forskjellige religioner studere sammen. En blivende imam studerer sammen med en blivende rabbiner, og kanskje en blivende geshe, altså en leder i den tibetanske buddhistiske tradisjon.

ETTER FULLFØRT grunnutdanning reiser imamkandidaten til Kairo, geshe-kandidaten til Katmandu og rabbiner-kandidaten til Jerusalem, hvor de innrulleres ved tradisjonelle læresteder. De vil fordype seg i teologiske studier, men de vil ha med seg det pluralistiske, norske blikket på religion som de har lært i Norge. Og norske myndigheter vil naturligvis kunne forbeholde seg retten til å godkjenne studieopplegget i Kairo, Katmandu eller Jerusalem, slik man godkjenner medisinerutdannelse fra Ungarn eller psykologutdannelse fra California. Man kunne så tenke seg at de religiøse lederne samles i noen måneder i Norge etter endt utdannelse i utlandet, slik at man igjen understreker deres forankring i samfunnet hvor de skal arbeide.

EN PLURALISTISK UTOPI? Vil blivende imamer, hinduprester og rabbinere kunne sitte ved skolebenken, side om side, og motta undervisning fra ikke-troende, av begge kjønn, og lese bøker som, i hvert fall i noen grad, relativiserer deres egne religiøse sannheter? Hvordan vil de betydelige motsetningene innad i de forskjellige religionene, mellom teologiske og juridiske skoler, komme til uttrykk i en slik situasjon? Grovbrød med brunost er selvsagt ikke løsningen på de betydelige praktiske problemene som et obligatorisk studium for religiøse ledere i Norge ville medføre; det er nok ikke i kantina at de virkelige utfordringene ligger. Men tar man tak i disse utfordringene nå, har norske myndigheter muligheten til å legge grunnlaget for et tolerant og pluralistisk samfunn i framtida.

Torkel Brekke er religionsforsker ved Universitetet i Oslo.

 

Bildetekst: VERDENSRELIGIONENE ENDRER SEG: Religionsforsker Torkel Brekke mener vi trenger en skole for religiøse ledere i Norge, en skole der en blivende buddhistisk leder kan møte norske prester, jødiske rabbinere og imamer. Alle foto: Scanpix

 

©Dagbladet