Dialogdama

Klassekampen 2006-02-25

Tekst: Åse Brandvold ase.brandvold@klassekampen.no

Hun stoler ikke lenger på følelser. Ikke etter Kadra-saken og Hege Storhaug

ANNE HEGE GRUNG

Alder: 40 år Stilling:Doktorgradsstipendiat på forskningsprogrammet «Kulturell kompleksitet i det nye Norge» (CULCOM), ved Universitetet i Oslo. Aktuell med: Deltaker i debatten som har oppstått etter striden om Muhammed-tegningene.

Anne Hege Grung har jobbet med religionsdialog i mange år og er kjent som en rolig og behersket dialogpartner. Men etter at Hege Storhaug tirsdag gikk ut i Klassekampen og sa at Lena Larsen var en islamist som det må føres uforsonlig og kompromissløs kamp mot, og hun onsdag morgen var med på frokost-tv for å debattere med Storhaug, er hun ikke så rolig lenger.

- Hvis Hege Storhaug bare hadde villet, så hadde hun sett at de aller fleste muslimer i Norge er moderate, og at de gjør en kjempeinnsats for å være eksemplariske samfunnsborgere siden de vet at de blir bedømt strengere enn alle andre. Jeg mistenker at grunnen til at hun ikke ser det, er at hun vil at de skal si noe annet enn det de faktisk gjør. Hun vil at de skal framstå som farlige ekstremister. Når hun beklager at muslimer demonstrerer, så lurer jeg virkelig på hva slags syn hun har på ytringsfriheten. Hun bidrar til en mistenkeliggjøring av muslimer som fører til at mange ikke tør å ytre seg i media, og så snakker hun om at ytringsfriheten er truet? spør hun opprørt.

Noen dager tidligere sitter vi på Anne Heges kontor. Hun er vant med situasjonen. Stillheten, samtalen, båndet som går. Slik jobber hun som forsker. Kunsten å samtale har hun utøvd som prest i mange år, først i Oslo kristelige studentforbund, i Kirkens bymisjon og i religionsdialogsenteret Emmaus på Grünerløkka. Men nå er rollene byttet. Vi stiller spørsmålene.

- Dialog er et fysisk møte som skal være uten skjulte hensikter. Når man går inn i et sånt møte skal det være mellom mest mulig likeverdig parter, og man går inn i det ikke for å forandre den andre, men for å ta del i en mulig gjensidig forandring, sier Anne Hege.

Hun begynte med religionsdialog allerede som 25 år gammel teologistudent i 1990. Det var under opptakten til den første Gulfkrigen. Det ble veldig tydelig for henne hvordan Vesten var i ferd med å tegne opp et fiendebilde av Islam. Fra før av var hun opptatt av kristen frigjøringsteologi, og hun lurte på hvordan islamsk teologi ble brukt for å jobbe med sosial og politisk frigjøring. Men religionsdialogene skulle gi henne mye mer enn bare nye politiske perspektiv.

- Jeg har lært mye, altså, sier hun med trykk på hver stavelse.

- Den aller viktigste lærdommen tror jeg må være erfaringen av at mennesker kan være veldig forskjellige fra deg - men at det likevel kan oppstå et sterkt fellesskap. Vi kan leve i helt ulike trosunivers, men det betyr ikke at vi ikke kan snakke sammen og dele erfaringer sammen. Forskjellene er der, og de kan være veldig grunnleggende, men fellesskapet kan oppstå på tvers av dette.

Hun peker på at målet med en religionsdialog kan være forskjellig. Man kan forsøke å løse et konkret problem, eller man kan gjøre noe sammen. Hovedpoenget er at deltakerne skal være enige om hva som er målet og skape en forståelse og en trygghet i forhold til det som er annerledes.

På slutten av 90-tallet ble Anne Hege involvert i en dialoggruppe sammen med Lena Larsen og to andre muslimske og kristne kvinner. De inviterte hverandre hjem, lagde mat sammen, deltok i hverandres høytider og så videre. Det var kontaktgruppa mellom Islamsk råd og Mellomkirkelig råd som hadde tatt initiativet. De ønsket å bruke kvinnenes erfaringer i videre dialogarbeid. Resultatet ble boka «Dialog med og uten slør» som kom i 2000.

En dialoggruppe starter som regel med at deltakerne får fortelle hvem de er og hvor de kommer fra. Hva sier Anne Hege?

- Jeg sier at jeg er kristen og at jeg alltid har vært det. Jeg har vokst opp i et kristent hjem, jeg har studert teologi og det har vært veldig viktig for meg å få være kritisk til min egen religion, også for å beholde min tro. Videre sier jeg at jeg er blitt veldig glad i andre religioner, som jeg synes det er min plikt og mitt privilegium å forholde meg til. Og så sier jeg noe om at det er viktig for meg å ikke bruke religion, og heller ikke kristendommen, til en ekskluderende livsstil ved å plassere folk enten innenfor eller utenfor.

- Det er veldig viktig, selv om jeg trenger å ha fri fra det innimellom, smiler Anne Hege.

Hun forteller at hvis gudstjenestene ikke gir henne noe, så sover hun heller lenge.

- For meg er det viktig å flagge hvor jeg er. Det passer meg ikke så godt å gjemme meg med meningene mine.

- Det som er interessant er at jeg ikke alltid har gjort det i dialogsammenheng, skyter hun inn.

- I begynnelsen, for eksempel i kvinnegruppa, var jeg først og fremst opptatt av at de andre skulle ha det bra, at det skulle være en trygg atmosfære. Etter hvert ble jeg irritert, fordi jeg følte at jeg ikke kunne si det jeg selv mente. Men så fant jeg ut at den eneste som hindret meg i å gjøre det var meg selv, mens alle de andre i virkeligheten ventet på å høre hvor jeg var. Det var en veldig viktig erkjennelse for meg. Er man i en dialog så må man også vise seg fram. Si hvem man er. Hvis man er for distansert selv, da gjør man seg ikke sårbar. Det blir nesten en form for maktdemonstrasjon.

Hun er stille lenge.

- Da Rikets tilstand viste dokumentaren om kvinnelig omskjæring på TV 2, ble jeg helt fra meg. Det kom samtidig som Lena Larsen og jeg skulle lansere boka «Dialog med og uten slør» og vi fikk virkelig sjokk.

Anne Hege forteller at hun nesten ikke hadde lyst til å jobbe mer med kristen-muslimsk dialog.

- Jeg kom i kontakt med min egen frykt på den måten at jeg begynte å lure på om dette var en del av islam som ingen hadde presentert for meg. Var jeg med på å legitimere dette?

Hun lærte noe den gangen. Hun lærte hva moralsk panikk er. Men så viste det seg at saken var et like stort sjokk for de fleste muslimske nordmenn som for andre nordmenn. Mange norsk-pakistanske muslimer, for eksempel hadde ikke en gang hørt om kvinnelig omskjæring, siden det hovedsaklig er en skikk som praktiseres i deler av Afrika.

Anne Hege forteller meg alt dette med en viss distanse. Men det var på mandag. Etter at Storhaug tirsdag kom med det harde angrepet på Lena Larsen, følte Anne Hege det som om det var hun selv som ble angrepet. Hun sier at det er viktig for henne at jeg bruker god nok plass på det dersom jeg skal skrive om opplevelsen hun hadde med «Riket tilstand»-dokumentaren.

- Det er både vanskelig å snakke om, og vanskelig på den måten at jeg da vet at jeg ripper opp igjen en vanskelig episode - og det var ikke meg det gikk hardest utover.

Hun nevner Kebba Secka, som på den tiden var leder i Islamsk råd og som ga Kadra råd om å høre på foreldrene sine foran skjult kamera. Anne Hege hadde nær kontakt med Secka.

- Han tok jo konsekvensen av dette umiddelbart. Han trakk seg som leder av Islamsk råd og innad i miljøet ble dette med omskjæring satt enda mer på dagsorden. Fra før hadde somaliske kvinner jobbet med dette lenge. De skjønte ikke hvorfor helsepersonell ikke kom til dem og søkte råd. Alt fokuset lå på å fordømme de muslimske lederne, og ikke på å hjelpe kvinnene. Hva er det for noe?

Hun vurderte å trekke seg fra dialogen, fordi hun lurte på om hun kunne stole på muslimer. Men de er blitt tvunget til å trekke seg ut av offentligheten.

- Jeg ser det klarere fordi jeg har lært at jeg ikke kan handle på bakgrunn av følelser i forhold til hva noen få muslimer har sagt eller gjort. Det blir som om enhver nordmann skal stilles til rette for at én nordmann har publisert karikaturer av Muhammed. Man kan ikke stole på sin egen frykt, man må vende seg til sin fornuft og sine erfaringer.

Selv er det naturlig for Anne Hege og vende seg til de erfaringene hun har gjort i arbeidet med kristen-muslimsk dialog og til de menneskene med en annen tro som hun har blitt kjent med og stoler på.

- Vi trenger å lære at vi lever i et flerreligiøst samfunn og at det krever noe av alle, sier hun med ettertrykk.

Nå er det den rolige stemmen jeg kjenner igjen fra mandag som snakker.

Etter bråket rundt Muhammed-tegningene har dialogarbeidet beveget seg fra kjøkkenbenken og ut i diplomatiet. Når domprost Olav Dag Hauge og leder av Islamsk råd Mohammad Hamdan reiser til Midt-Østen for å føre dialog med islamske ledere får man følelsen av at det står om å forhindre utbruddet av en ny verdenskrig. Grung mener imidlertid det går en rød tråd fra arbeidet hun og Lena Larsen var involvert i tidlig på 1990-tallet og det dialogarbeidet som nå foregår på høyt politisk nivå.

- Vi må sammenholde både det lille og det store perspektivet. Selv om vi bare var fire i den dialogen vi skrev bok om, har vi venner, familie og andre vi har delt våre opplevelser med. Slik gjør man jo med viktige erfaringer. Men ikke minst var det viktig for kontaktgruppa mellom Islamsk råd og mellomkirkelig råd at vi gjorde dette. Kontaktgruppa har vært med på å gjøre situasjonen i Norge helt annerledes enn i Danmark, og det startet egentlig bare med en håndfull mennesker som møttes gjennom flere år.

- Hun er grundigere enn Gunnar Stålsett, forteller Anne Anita Lillebø, Grungs arvtaker på dialogsentret Emmaus. Stålsett driver med høyprestisjedialog gjennom europeisk råd for religiøse ledere. Bondevik driver også med religionsdialog på et høyt politisk plan.

Smilet i munnviken til Anne Hege smyger seg fram når vi snakker om dette.

- Det er klart at menn møter menn og det er vi jo vant til.

Hun ler en kort latter, for så å bli rolig og alvorlig igjen.

- Kristen-muslimsk dialog var en aktivitet for spesielt interesserte som det nå er gått prestisje i. Det går som regel prestisje i noe etter at mennene overtar, sier Anne Hege, og utdyper:

- Det var flere kvinner involvert i den «offisielle» dialogen mellom kristne og muslimer i Norge for fem år siden enn det er nå. Dette gjelder for både kristne og muslimer. Det er avgjørende at ledere, som for det meste er menn, gir dialogen legitimitet og tyngde - men det er kritisk for dialogens troverdighet hvis dette fører til at det blir en arena først og fremst for menn.

Anne Hege forteller at hun med årene er blitt mer klar over religionenes undertrykkende potensiale overfor kvinner, og at de patriarkalske trekkene i religionene kan bekrefte hverandre i dialogen hvis man ikke er oppmerksomme på det. Hun mener det er svært uheldig hvis likestilling settes i bakgrunn når man skal gå i dialog med muslimer.

- Det er jo ikke egentlig å ta noen på alvor, verken seg selv eller den andre.

Hun nevner som eksempel at ingen kvinner var representert i de kristen-muslimske delegasjonene som reiste til henholdsvis Midt-Østen og Pakistan for å samtale med religiøse ledere i den opphetede situasjonen etter trykkingen av Muhammed-karikaturene.

- Jeg synes det er flott at domprost Hauge og lederen av Islamsk råd dro, og det er helt nødvendig at det er ledere som reiser. Men en eller flere kvinner kunne også ha vært inkludert. Både i Midt-Østen og Pakistan er man klar over at kjønnsrollemønsteret er slik i Norge at kvinner også er politiske og religiøse ledere.

At religionsdialog ikke skal kobles til politikk er hun uenig i. Hun ble rørt da hun så lederen for Islamsk råd møte Magazinet-redaktøren Vebjørn Selbekk med en utstrakt hånd på TV, og hun mener det var riktig at arbeids- og inkluderingsminister Bjarne Håkon Hanssen fasiliterte møtet.

- Dette er en sak som hører hjemme i politiske rammer. Man kan ikke bare se på religionen og de religiøses plass i denne saken. Man er også nødt til å sette det inn i en større politisk sammenheng. Det er ikke bare et religiøst problem at muslimer ikke føler seg inkludert og respektert i vesten. Det er et politisk problem.

©Klassekampen