Levi Fragell:

 

En verden uten religioner?

 

Vårt Land 6. januar 2004

 


 

Ole Jørgen Anfindsen oppfordrer meg i Vårt Lands replikk-spalte 17.12.03 til å redegjøre nærmere for mitt fremtidshåp om en mer tolerant verden – uten fremmedhat.  Temaet ble så vidt berørt i min artikkel i Vårt Land 10.12.03, som først og fremst dreide seg om problemet religionskritikk. Det blir også utgangspunkt for denne kommentaren, som skisserer et fremtidsbilde jeg tror vil kunne realiseres i et hundreårs-perspektiv – med nettopp religionskritikken som en nødvendig forutsetning.  

Jeg ønsker først å klargjøre at jeg bare i betinget forstand deler John Lennons drøm om en verden uten religion (”Imagine”). Det er riktignok ikke mer enn et par marginale trosretninger jeg selv føler meg særlig bekvem hos (f. eks. kvekere og unitarer), men jeg holder det for sannsynlig at en stadig økende nærhet mellom folkegrupper etter hvert vil skape en synkretistisk preget allianse av religioner, livssyn og tradisjoner, og at dette fellesskap vil videreføre samlende og bærekraftige verdier som ikke forutsetter tro på overnaturlige åpenbaringer. I et slikt fremtidig livssyns-miljø vil etikk og estetikk være de sentrale elementer, mens navngitte guder etter hvert - i prosessens senere faser – av de fleste vil bli oppfattet som poetiske og pedagogiske symboler. Det fenomen som i dag ofte kalles ”åndelighet” vil ha betydning for en del, men vil være knyttet til mental og filosofisk fordypelse – uten at subjektiv erkjennelse får status som objektiv kunnskap eller mirakuløse manifestasjoner. Ved siden av hovedstrømmen vil det imidlertid alltid være avvikende sekter, som kan være nyttige korrektiver så vel som bisarre kuriositeter. Utviklingen mot det utvidede verdifellesskap vil skje ved en gradvis prosess gjennom generasjoner, preget av økt kunnskap og forståelse, formidlet ved en aksellererende utbredelse av skolegang, et felles globalt språk, media, kulturutveksling, immigrasjon, turisme, tverr-etniske ekteskap og – religionskritikk. Kristendomskritikken i Norge, fra Bjørnstjerne Bjørnson til Andreas Edwien, har bidratt til en åpen og tolerant religionskultur, godt hjulpet av kirkens egne kritikere som Kristian Schjelderup, Helge Hognestad og Philip Houm. I den kristne verden for øvrig har det vært en tilsvarende bevegelse fra Voltaire til Bertrand Russell, støttet av intern-kritikere som Rudolf Bultmann, Paul Tillich og biskop T.L. Robinson.

Siden enkelte hevder at min kritikk av islam er blind for at også denne religionen kan  ”utvikles”, vil jeg gjerne gjenta at jeg står for det stikk motsatte syn. Muslimer er ikke   annerledes enn andre menneske, som for eksempel katolikker og lutheranere – som i sin tid forsøkte å utrydde hverandre med våpen. Blodige feider om skriftforståelse og adferdsnormer er blitt avløst av fordragelig ekumenikk.  Ja, ekumenikken har fått en slik status – både i gudstjenester og i felles religionspolitiske utspill - at få finner det påfallende at våre lutherske læresteder nå ansetter både metodister og pinsevenner som forelesere! Neste steg blir en mer organisert tilnærming mellom dem som tror på en gud, uavhengig av gudens navn (Gud, Allah, Jahvé, osv.). Dialogen mellom muslimer og evangelikale kristne på Fuller-seminaret i USA kan være antydningen til en slik strategi, mens Verdensparlamentet for religioner i Chicago i 1993 og Cape Town i 1999 var et eksplisitt uttrykk for denne interreligiøse agenda.    De gudløse humanister vil selvsagt ennå i lang tid være en opplagt motpart, selv om vi både i Chicago og Cape Town så tilløp til en forsiktig tilnærming til de organiserte livssynshumanister. Det Humanistiske Verdensforbund (IHEU) var invitert til begge religionsparlamentene, og jeg deltok aktivt i Cape Town som president for humanistforbundet. Blant 6000 deltakerne var jeg faktisk en av de 80 med reservert plass fremst i hallen, og som ble bedt om å komme med innspill til parlamentets sluttdokument!

I norsk perspektiv er det interessant at Vårt Land hyller livssynspluralismen  (Jon Magne Lunds kommentar 29.12.) og endog trykker kirke- og religionskritiske artikler av profilerte representanter for Human-Etisk Forbund. Det ville neppe skjedd da jeg selv jobbet i denne avisen på 60-tallet. Med slike tegn i tiden kan det ikke være en helt urealistisk utopi å forestille seg at humanister og andre sekularister i en fjernere fremtid også vil bli innlemmet i et organisert, globalt verdifellesskap. Non-teistiske buddhister og agnostiske kristne teologer, som f. eks. den britiske Sea of Faith-bevegelsen, står allerede i dag den humanistiske verdensbevegelse så nær at dobbeltmedlemsskap ikke er uvanlig.

            Mens disse prosesser pågår, i strid så vel som dialog, er den vanskeligste utfordringen å skille mellom ideer og mennesker. Mennesket først!