Basim Ghozlan: 
En bok som fører vill 
 
Boken Islam og terrorisme faller sammen med en gang.
 
Kronikk i Vårt Land 16. januar 2006
 
 
De siste årene har jeg flere ganger støtt på folk som argumenterer ut
fra boka "Islam og terrorisme" av Mark Gabriel, som er kommet ut i
Norge på Prokla Media. Derfor bestemte jeg meg for å ta en grundig
gjennomgang av den - noe som raskt skulle vise seg å falle i bokens
disfavør. Boken faller sammen med en gang man leser den med selv den
minste islamkunnskap.
 
Forfatteren opplyser at han hadde arbeidet som imam i en moské i Giza i
Egypt, og at han var professor i islam ved Al-Azhar universitetet. Mark
Gabriel ble invitert til Sverige i 2003, og invitasjonen skapte mye
debatt i både kristne og muslimske miljøer. En rekke muslimer begynte å
grave i hans fortid og fant ut ved reise til, og samtaler med, Al-Azhar
universitetet, at ingen elev eller professor ved det navn han har
oppgitt som sitt eget tidligere navn har vært ved universitetet. Bildet
av ham ble heller ikke gjenkjent der han hevdet å ha vært imam, noe som
jo burde være enkelt med en tidligere professor og en kjent imam.
Derfor kan man si med stor sikkerhetsmargin at det ikke bare påstanden
hans om å være en professor ved Al-Azhar universitetet i Kairo som er
falsk, men også hans påstand om at han var imam ved en moske i Giza. En
slik avsløring svekker bokens troverdighet, siden den bygger på en
autoritet som ikke finnes.
 
Så ble altså forfatteren kristen. Han ble overlevert Bibelen og bedt om
å lese i den. Det første hans øye falt på var Matteus 5,38: "Dere har
hørt det er sagt "øye for øye og tann for tann", men jeg sier til dere:
sett dere ikke mot den som gjør vondt mot dere, om noen slår deg på
høyre kinn, så vend også det andre til".
Nå ble han frelst! Aldri hadde han hørt noe som er så vakkert. Det som
er merkelig her er at han sier å ha kunnet hele Koranen utenat -
hvorfor visste han ikke da noe om dette verset: K. 41:34 "En god og en
ond gjerning er ikke like. Vis det onde tilbake med det som bedre er,
og se, den du lever i fiendskap med, blir som en varm venn!"?
 
Hovedbudskapet i boka er at islams budskap er hellig krig, og at
terroristene er de eneste som har forstått islam rett.
Han sier: "Det eneste som gir garanti om paradiset er å dø i krig for
islam, i jihad. Jihad betyr at muslimer skal slåss mot Allahs fiender
inntil fiendene dør eller muslimene dør" (side 52).Hvordan kan han
hevde dette, siden ingen konkrete personer i utgangspunktet er
garantert paradiset - ikke de som dør i jihad heller (foruten profetene
og noen få påpekte mennesker). Men hvis man skal se på handlinger som
fører til paradiset og hvor shahid (martyr) er en av dem, finner man
mange andre handlinger: Koranen sier i 46:13: " De som sier: «Gud er
vår Herre,» og så holder rett kurs, over dem skal ingen frykt hvile, ei
heller sorg".
 
Forfatteren sier at hele 60% av Koranens vers handler om krig (s. 56).
Er dette sant? Selv når ordet jihad nevnes, er det ikke sikkert at det
er bevæpnet krig det handler om (se f. eks. K. 25:52 som ble åpenbart i
Mekka). Han hevder også at Koranen som kom i Medina handler om krig og
at det er dette som er gjeldende tolkning. Da kan vi spørre ham hva som
menes med vers K. 2:256: "Det er ingen tvang i religionen. Rett vei er
tydelig skilt fra villfarelse. Den som avviser avguder og tror på Gud,
han har grepet det påliteligste håndtak, som aldri svikter. Gud hører
og vet." Dette verset kom også i Medina. Gjelder det ikke?
 
Mark Gabriel bruker delvise sitater fra Koranen til å tegne det bildet
han ønsker. Det er flere eksempler, men jeg skal her bare ta dette: Han
refererer til vers 4:89 "Hvis de snur seg bort, så pågrip dem og drep
dem der dere finner dem, og ta ingen av dem til venn eller hjelper".
Han mener at dette oppmuntrer muslimene til å drepe alle ikke-muslimer.
Han unnlater, sikkert med vilje, å sitere versene som kommer rett
etter: 4:90: "... Men hvis de holder seg unna dere og ikke kjemper mot
dere, og tilbyr fred, så har Gud ikke anvist dere noen fremgangsmåte
overfor dem. Videre i vers 4:91: " ... Hvis de ikke holder seg unna
dere, tilbyr fred og legger bånd på seg, pågrip dem og drep dem der
dere finner dem." Dette viser uten noe tvil at det er krigere som
angriper man har rett til å forsvare seg mot - og ikke at man har rett
til å angripe de som har en annen tro (s. 59).
 
Forfatteren grupperer så muslimene og sier at de kan deles inn i tre
kategorier:
 
Sekulære muslimer: som kun tror på de gode versene, mens de forkaster
alt som har med jihad å gjøre.
Den tradisjonelle muslimene: de lærer islam og vet at jihad er en del
av den, men de nøler med å gjøre det i praksis fordi de er feige.
Islamistene: De som utfører vold og terrorhandlinger. Det er disse som
praktiserer den egentlige islam slik den ble åpenbart til profeten.
 
Flertallet av muslimer forkaster altså, i følge Gabriel, 60% av
Koranen! Alle vet at en som forkaster et ord av Koranen ikke er å anse
som muslim. Islamistene, alle sammen, driver med terror og vold og det
er de, som i følge ham praktiserer den sanne islam! Hvem har rett til å
definere hva som er den sanne islam? Kan det være logisk å stemple alle
de andre hundre millionene av muslimer som at de "ikke vet hva de tror
på", eller er ført bak lyset, alle sammen?
 
Forfatteren slår fast at når talspersoner snakker pent om islam er det
kun to grunner: Enten at de selv ikke vet, eller at de lyver. Som
eksempel på dette sier han at muslimer lyver for å presentere en islam
til Vesten som er lett å svelge. "I følge Koranen er dette også jihad",
sier han (side 73). Men han finner heldigvis ingen tekster i Koranen
som han kan referere til. Derfor kjører han videre uten å vise hvor
Koranen legitimerer løgn. Det som er kjent er at Koranen fordømmer
forfalsking av Guds ord og religion. (les f. eks. K. 5:67, K. 3:187).
(Uttrykket "i følge Koranen" bruker forfatteren flere steder hvor han
ikke kan dokumentere noe koranvers som sier det han påstår).
 
Boka gir en meget misledende beskrivelse av islams mål om å erobre
verden. Han refererer til blant annet tekster fra Abu Ala'la
Almawdoudi, leker med ordene og presenterer dem som om muslimer er
klare med sverdet for å angripe verden: enten islam eller døden. Dette
er en meget falsk og alvorlig beskyldning som må sees nærmere på.
 
For det første ønsker alle ideologier, filosofier, eller hva det måtte
være å vinne verdens hjerter. Både kristne og muslimer, politiske
retninger og religiøse, gjør sitt beste for å vinne flere tilhengere.
Det bør ikke være noe galt med akkurat dette. Det vi må kjempe mot er
om vold og tvang blir benyttet i denne prosessen. Vi vet allerede at
Koranen forbyr bruk av tvang i troen (K. 2:256).
 
Forfatteren slår fast at enhver som er i konflikt med, uenig med, eller
unnlater å støtte islam bør drepes. Han konkluderer dette fra en
hendelse der profeten tillott muslimene å henrette en som het Ka'b Ibn
Alashraf. Denne mannen angrep islam med sin dikt. Forfatteren unnlater
å fortelle at dette var i en krigstid og at han med sine dikt spilte en
stor rolle i å mobilisere mot islam og muslimer. Forfatteren sier ikke
noe heller om hvorfor muslimene ikke drepte de andre titusener som
fortsatt var uenige med muslimer? Hvorfor henrettet de ikke Abu Sofian,
en annen leder som fortsatt var uenig med islam?
 
I vår tid har vi opplevd at flere krefter her i Norge jublet for det
israelske drapet på Shaykh Ahmad Yasin, Hamas åndelige leder. Det er
kjent at Yasin ikke bår våpen, men israel legitimerte dette med at han
mobiliserer til krig med ord. Det er litt merkelig at det er nettopp de
som jublet for den israelske aksjonen som kritiserer profeten Muhammad
for denne hendelsen!
 
Slike lettvinte konklusjoner dominerer dessverre hele boka og gjør at
en debatt rundt den blir helt umulig. Etter å ha lest boka nøye må jeg
advarer på det sterkeste mot å bruke en slik bok som utgangspunkt i
sitt forhold til andre mennesker. Det finnes nemlig liknende bøker som
går den andre veien. Hvis religiøse grupper bedømmer hverandre etter en
slik mistenkeliggjøring, har vi bare en ting å vente, krig.