Lars Gule (generalsekretær, Human-Etisk Forbund):

 

Religionskritikk er maktkritikk

 

Dagbladet 3. januar 2004

 


 

Religionskritikk er et for grovt verktøy for Oddbjørn Leirvik. Han etterlyser (24.12) større nyanser og vil erstatte religionskritikken med maktkritikk med en klarere adressat. Selv om Leirvik kan ha mye rett i dette, mister han en viktig dimensjon ved å gjøre religionskritikk til bare maktkritikk. Religionskritikken må nemlig kunne klassifiseres som en form for ideologikritikk. Ideologikritikken viser hvordan bestemte tankebygninger, inklusive teologier, er blitt til og brukes til å utøve makt. Dette har vært religionskritikkens mål siden opplysningstiden.

 

For rasjonalister og humanister er det også slik at religionen i seg selv er undertrykkende. Ved å underkaste seg en ytre autoritet, og ved å basere sin forståelse av virkelighet og moral på åpenbaringer og ikke fornuft, representerer alle former for religion undertrykkelse. Denne fundamentalt undertrykkende karakter er også en viktig forklaring på hvorfor og hvordan religioner kan brukes til mer konkret maktutøvelse og undertrykkelse. Dette er likevel ikke til hinder for også å se at liberale tolkninger kan representere delvise framskritt i forhold til enda mer undertrykkende religionsformer.

 

Skal man gå til felts mot islam som undertrykkende, må man ha en rimelig forståelse av fenomenet som skal kritiseres. Leirvik har rett i at det foregår en kontinuerlig kultur- og definisjonskamp om hva som er islam, og at konturene og grensene for islam ikke er trukket en gang for alle. Men i forhold til en prinsipiell religionskritikk av islam, er det rimelig å ta utgangspunkt i tolkninger og praksiser det har vært stor enighet om gjennom tidene og som fortsatt har oppslutning fra flertallet av muslimer. Med utgangspunkt i slike rimelige definisjoner med historisk-sosiologisk forankring, er det et faktum at flertallets islam i både teori (teologi) og praksis, står i motsetning til sentrale moderne verdier (menneskerettigheter, likestilling osv.), uaktet at det også finnes mer liberale tolkninger.

 

Leirvik finner det pussig at humanister har vanskelig for å forholde seg til liberale tenkere innenfor forskjellige religiøse tradisjoner. Nei, vi har ikke vansker med det, men påpeker at jo mer liberal (moderne, progressiv etc.) tolkningene er, jo mindre har de med kildene og tradisjonen å gjøre. Vi har altså ikke problemer med tolkningene, men med den intellektuelle uærlighet som ligger i liberalernes påstand om en rett linje fra evangeliene til dagens moderne verdier eller fra Koranen til kvinnefrigjøring. For humanister er nemlig sannhet en frigjørende dyd.