Hold religionen innendørs

Dagbladet 27.05.2006

Anders Fogh Rasmussen|Statsminister i Danmark

Seksjon: DEBATT Del: 1 Side: 56

Emne: LIVSSYN

 

 

Religionen bør ta minst mulig plass i det offentlige rom. Ellers trues samfunnets samlende kraft, skriver Danmarks statsminister Anders Fogh Rasmussen.

 

DEBATT DET DANSKE SAMFUNNET er preget av en sterk samlende kraft. Dette er en betydelig styrke med tanke på fremskritt og stabilitet. Men den samlende kraften blir nå utfordret av en voksende religiøst betont debatt av en mer uforsonlig karakter. For å sikre en fortsatt sterk samlende kraft i fremtiden, er det derfor etter min mening ønskelig at religion får mindre plass i det offentlige rom.

Naturligvis kan og skal vi ikke legge begrensninger på religiøse ytringer. Det ville stride mot ytringsfriheten. Ja, kritisk debatt om religion er til og med en viktig del av ytringsfriheten, på samme måte som kritisk debatt om enhver form for autoritet i samfunnet er livsviktig for et fritt folkestyre. Men vi må skille mellom religion og politikk. Religionen, troen og de religiøse budene er for meg først og fremst et personlig anliggende for den enkelte.

LA MEG SLÅ FAST: Jeg tror at religion og religiøse forestillinger alltid vil være en del av menneskers liv og dermed samfunnet vårt. Det er noe grunnleggende menneskelig ved det å søke en forklaring på hvordan verden ble skapt, hvordan livet oppsto, og hva som skjer etter døden. Og like grunnleggende: Hva er selve livets mening og formål? Et universelt trekk ved religionene er at de gir svar på disse grunnleggende spørsmålene. Ettersom vitenskapen ikke har kunnet gi overbevisende forklaringer på hvordan Jorda og livet ble til før i nyere tid, har det alltid vært, og vil formodentlig alltid være, nok rom til at religioner kan søke å besvare disse grunnleggende spørsmålene. Og dessuten gir religionene de troende noen bud om hvordan de bør leve livene sine.

DET ER VIKTIG å respektere at det enkelte menneske kan ha en dyp religiøs overbevisning og få uvurderlig hjelp i å kunne gå et sted med sin sorg og glede, tvil og takknemlighet, håpløshet og optimisme. Det finnes mennesker som har reddet seg ut av dype personlige problemer gjennom en sterk tro. Dette bør vi erkjenne og respektere. I tillegg bør vi innse at det enkelte menneske ikke trer inn og ut av sin religiøse overbevisning avhengig av om vedkommende, billedlig talt, befinner seg i sin private sfære eller i det offentlige rom. Den religiøse overbevisningen påvirker naturligvis personens holdninger til mange av de temaene som diskuteres i det offentlige rom, på samme måte som troen for noen mennesker også er en tilskyndelse til å gjøre bestemte handlinger, til å delta i det offentlige liv, gjøre frivillig arbeid eller annet. På denne måten påvirker troen både holdninger og handlinger. Slik vil det alltid være. I den forstand vil religionen alltid være til stede i det offentlige rom - i hvert fall i et fritt samfunn.

DET AVGJØRENDE i denne sammenhengen er imidlertid hvordan religionen påvirker samfunnet og dets innretning. Mitt syn på religion og samfunn er sterkt påvirket av Jesu berømte ord: Gi keiseren hva keiserens er, og Gud hva Guds er. Legger vi Luthers toregimentslære til grunn, er det nærliggende å ta disse ordene som utgangspunkt for å skille mellom det verdslige og det åndelige, mellom det politiske og det religiøse. Å gi Gud hva Guds er, og keiseren hva keiserens er, innebærer derfor også for meg at man må holde fast på at staten ene og alene skal være en verdslig myndighet.

Staten har ikke, og skal ikke ha, noen religion. Grunnloven må derfor ikke bare sikre det enkelte menneskes trosfrihet mot innblanding fra staten, men også sikre den verdslige myndighet mot innblanding fra religion.

Det er en vanlig misforståelse at den danske grunnloven sammenblander politikk og religion. Men det er jo nettopp ikke tilfelle. Grunnlovens paragraf 4 slår derimot fast at den evangelisk-lutherske kirke er Danmarks folkekirke. Folkekirke altså, ikke statskirke. Selv om Folketinget vedtar lover om folkekirkelige forhold på en rekke områder, er kirken folkets kirke, og i det daglige i svært stor grad styrt av menighetene.

DANSK HISTORIE og kultur og det danske samfunnet er gjennomsyret av kristen tenkning - ganske enkelt fordi de fleste dansker er kristne. Og naturligvis har det betydning i et folkestyre hva flertallet tror på. I den forstand kan religion og politikk ikke skilles helt fra hverandre. Men på den andre siden innebærer toregimentslæren at religion og politikk ikke må sammenblandes. Vi må skille mellom religion og politikk. I den danske rettsstaten er det Folketingets lover som gjelder - ikke Bibelen, Koranen og andre hellige skrifter.

Like viktig som det er å understreke menneskers likeverd uansett religiøs overbevisning eller mangel på sådan, er det nødvendig med en kritisk holdning til de potensielle farene ved religion, når den opptrer i fundamentalistiske utgaver. Fundamentalistene skaper ufred med sin insistering på nettopp deres gud, nettopp deres profeter og nettopp deres tolkning av religiøse tekster. Det ser vi når unge, fanatiske muslimer blir selvmordsbombere i Allahs navn. Det ser vi i Israel, der ortodokse jøder ikke vil forlate bosettingene. Det så vi i Nord-Irland i kampen mellom katolikker og protestanter. Det er grunn til å advare mot fundamentalister og fundamentalisme i alle leirer.

RELIGION KAN FRATA mennesker frihet og personlig ansvar. Det gjelder særlig når hellige skrifter tolkes som lovreligioner som detaljert foreskriver for det enkelte troende menneske hvordan hun eller han skal leve livet sitt. Det er helt grotesk når det forlanges at mennesker i dag ukritisk og bokstavelig skal etterleve fortolkninger av forskrifter som er gitt i flere tusen år gamle skrifter. Det er ren formørkelse. Dessuten er det en fare for at fundamentalistisk religiøsitet rett og slett bremser for utvikling og fremskritt. Det gjelder særlig hvis religionen legger seg opp i vitenskap og utdanning og forbyr forskning og undervisning i bestemte vitenskapsområder eller teorier som måtte stride mot religiøse dogmer. Slike samfunn er nødt til å sakke akterut når det gjelder fornyelse og utvikling, vekst og velstand.

PÅ DEN ANDRE SIDEN har vi også sett grusomme eksempler på hva som skjer når skruppelløse diktatorer lar sin egen ideologi fortrenge religionen og opphøyer seg selv til verdens frelsere. Hitler, Stalin, Mao, Pol Pot m.fl. har titalls millioner menneskeliv på samvittigheten. De gjorde ideologien til religion og seg selv til gud. Med mitt kristne utgangspunkt ser jeg en radikal virkning av å hevde at alle mennesker er likeverdige overfor Gud. Den radikale virkningen er at intet menneske kan gjøre seg selv til Vårherre. Intet menneske kan opphøye seg til dommer, som dømmer mellom godt og ondt. Intet menneske kan utnevne seg til den etiske normgiver som bestemmer det regelsettet alle andre skal leve etter. Etter min oppfatning er kristendommen en livsanskuelse som vender seg mot alt som er autoritært og undertrykkende, og som dermed betoner den enkeltes frihet og ansvar.

Den sterke samlende kraften i det danske samfunnet er bl.a. basert på at et massivt flertall av danskene deler et felles kulturkristent grunnlag. En minoritet er sterkt troende.

Flertallet er alminnelige folkekirkekristne som mer eller mindre ubevisst er bærere av kristne holdninger og tradisjoner. Det råder stort sett fred og harmoni fordi det er grunnfestet at den enkelte kristne selv må ta konsekvensen av sin tro. Religionen har nettopp ikke spilt en dominerende rolle i det offentlige rom.

Også i fremtiden bør religion ta minst mulig plass i det offentlige rom. Jeg vil peke på fire avgjørende elementer i å fastholde religionen på dens rette plass.

FOR DET FØRSTE må den enkelte troende avstå fra å kreve at personer utenfor dennes egen tro skal overholde troens religiøse bud i det offentlige rom. Vi har trosfrihet, hvilket innebærer at den enkelte kan tro på akkurat det han eller hun vil og utøve sin religion fritt innenfor de rammene som loven setter. Men troende kan ikke kreve at andre personer overholder de forbudene, påbudene og ritualene de selv lever etter. Globaliseringen bevirker at også religionene manifesterer seg sterkere globalt. Sett i lys av dette er det avgjørende at det offentlige rom ikke blir invadert av et stigende antall religiøst betonte krav som innskrenker andre menneskers utfoldelsesmuligheter og frihetsrettigheter. Mindre religion i det offentlige rom vil si at de troende holder sine dogmer for seg selv - og innrømmer andre retten til å tro og mene noe annet. Ellers vil den samlende kraften i samfunnet bli truet av religiøs strid.

FOR DET ANDRE bør vi fastholde prinsippet om at det ikke er en enkelt myndighet eller autoritet som kan uttale seg på vegne av folkekirken. Kirken har ikke, og skal ikke ha, noen ytre makt. Og ingen kan tale på dens vegne. Dermed minsker vi risikoen for at en snever krets tilegner seg retten til å tolke de hellige tekstene på en bestemt, autorisert måte. Derfor avviser jeg også kategorisk enhver tanke om å la folkekirken bli ledet av et kirkeråd eller en synode. En slik instans ville uten tvil begynne å uttale seg på kirkens vegne i alle mulige samfunnsspørsmål. Og så ville religion og politikk for alvor bli sammenblandet og ta uforholdsmessig stor plass i den offentlige debatt.

Jeg er altså en meget sterk tilhenger av den nåværende folkekirkelige ordning, fordi den sikrer frihet og romslighet. Parallelt med dette er jeg skeptisk til tankene om at danske muslimer skal ha et valgt råd til å tale på sine vegne i alle mulige spørsmål. Det kan være gode praktiske grunner til at de muslimske trossamfunnene i Danmark danner en landsdekkende organisasjon. Og til syvende og sist bestemmer de enkelte religiøse samfunn selvfølgelig selv hvordan de skal organisere seg. Det er imidlertid dansk tradisjon at vi helst ikke vil ha en religiøs autoritet som taler på våre vegne. Også på dette punktet mener jeg at det er viktig å skille mellom det religiøse og det verdslige. Religion er en sak mellom det enkelte menneske og den gud den enkelte måtte tro på.

FOR DET TREDJE bør vi fastholde at alle borgere i Danmark har de samme rettighetene og pliktene uansett religiøs oppfatning. Vi bør ikke definere hverandre som kristne, muslimer, jøder, buddhister, hinduer eller ateister, men som mennesker og innbyggere i Danmark. Dette kan virke som en selvfølge, men det er det ikke lenger. I de siste årene har det for eksempel vrimlet med forslag og anbefalinger til regjeringen om spesielle initiativer og dialogmøter spesifikt med muslimer. Det er selvfølgelig alltid viktig for den politiske ledelsen å være i dialog med grupper i samfunnet. Men det finnes ikke, og det bør ikke settes, en religiøs dagsorden for dansk politikk. I lengden er det ikke i danske muslimers interesse å bli definert som muslimer fremfor dansker. Det var akkurat det representantene for nettverket Demokratiske Muslimer hevdet da jeg møtte dem. Paradoksalt nok er dette et muslimsk nettverk, men det er dannet som nødverge mot de fundamentalistiske muslimenes forsøk på å dominere det offentlige rom religiøst. FOR DET FJERDE bør vi fastholde en samfunnsordning der lover og regler er hevet over og er nøytrale i forhold til ulike religiøse oppfatninger. Det går to veier. På den ene siden skal staten ikke blande seg i for eksempel religiøst motivert klesdrakt eller matkultur. Det er et personlig anliggende, også i det offentlige rom. På den andre siden skal ingen for eksempel kunne nekte å stå til rådighet for arbeidsmarkedet på grunn av religiøst motiverte, personlige leveregler. Og det bør være en selvfølge at en arbeidsgiver fritt kan fastsette regler for påkledning på arbeidsplassen. Lover og regler må gjelde likt for alle, uansett om man er kristen, muslim, jøde eller hva man måtte være.

DET KUNNE i det hele tatt bidratt til religiøs fred i det offentlige rom hvis vi var mye mindre opptatt av religiøse symboler. Det er voldsomt som det kan hisse folk opp å se muslimske kvinner gå med tørkle. Dem om det. La det velkjente danske frisinnet sikre folk retten til å kle seg som de vil, også i det offentlige rom. På den andre siden møter vi iblant fra visse religiøse kretser en urimelig insistering på å ta hensyn til spesielt religiøst motiverte særordninger i situasjoner der danske sedvaner støter sammen med andre normer og religiøse forestillinger. Det ville klart bidra til færre religiøse spenninger i det offentlige rom hvis det fra religiøse kretser ble utvist en passende fleksibilitet, pragmatisme og tilpasningsevne i disse situasjonene.

I FRANKRIKE er det gjennomført en konsekvent sekulær stat med forbud mot religiøse symboler, tradisjoner og aktiviteter i skolene. Det ville være et unødvendig kulturtap å gjøre noe tilsvarende i Danmark. Den danske modellen er et frisinn der det er plass til flere religioner i det offentlige rom. Men modellens overlevelse forutsetter at all religiøs fundamentalisme holdes nede. At vi kan komme til enighet. Og at religion i det hele tatt tar minst mulig plass i det offentlige rom, slik at religionen, troen og de religiøse budene først og fremst forblir et personlig anliggende for den enkelte.

Som det går fram her, er det ikke min oppfatning at vi bør endre grunnleggende på hvordan vi har innrettet samfunnene våre for å imøtegå den økende betydningen religion har fått i det offentlige rom. Men vi skal i større grad være bevisst de prinsipper og holdninger som har gjort Danmark til et samfunn med en sterk samlende kraft. Det gjør vi ved å insistere på at religion først og fremst er en privatsak.

Hvis vi skal opprettholde den sterke samlende kraften som er så vesentlig for Danmarks fremgang og stabilitet, er det nødvendig at vi også i fremtiden møter hverandre i det offentlige rom som mennesker og innbyggere i Danmark, og ikke som representanter for forskjellige religioner.

Artikkelen sto opprinnelig på trykk i den danske avisa Politiken 20.5.

Religion kan frata mennesker frihet og personlig ansvar. I lengden er det ikke i danske muslimers interesse å bli definert som muslimer fremfor dansker.

 

Bildetekst: SEKULÆR: De troende bør holde sine dogmer for seg selv, skriver den danske statsminister Anders Fogh Rasmussen, som spilte en fremtredende rolle i den verdensomspennende debatten om karikaturtegningene av Muhammed. Foto: Scanpix

 

©Dagbladet