Å stole på muslimer

Av Vebjørn L. Horsfjord,

generalsekretær, Religioner for fred – Det europeiske religionslederrådet

 

Trykt i Vårt Land 2. mai 2007


Jens Tomas Anfindsen liker ikke religionsdialog og stoler ikke på muslimske ledere, kommer det fram i hans innlegg i Vårt Land 26. april.

 

La det først slås fast: Religionsdialog – eller samtale om eksistensielle spørsmål mellom mennesker av ulik tro – skjer på mange nivåer og ulike arenaer: På arbeidsplassen, i familien, i nærmiljøet. I økende grad engasjerer menigheter seg i kontakt med andre trossamfunn i lokalsamfunnet. I tillegg er det etablert kontakt på nasjonalt nivå mellom ulike trossamfunn, blant annet mellom Den norske kirke og Islamsk Råd Norge. Det er særlig dette Anfindsen er skeptisk til.

 

Anfindsens kritikk er interessant siden han gjennom de siste årene har fulgt nøye med på det som bringes ut i offentligheten fra kontaktmøtene mellom Mellomkirkelig råd for Den norske kirke og Islamsk råd. Derfor er det verdt å merke seg at kritikken hans mot dialogarbeidet ikke dreier seg om selve dialogen i det hele tatt, men er en påstand om at kirkens muslimske dialogpartnere, og i særdeleshet Islamsk råd, ikke mener det de sier. Men for å vise dette kommer Anfindsen med beskyldninger som det ikke er hold i. Det er simpelthen ikke riktig at Islamsk råd ”støtter Hamasjihad i Palestina” eller ”ikke vil ta avstand fra ”martyraksjoner” rettet mot israelske sivile”. Det er heller ikke lett å se hvorfor det skulle være hykleri når en imam som også er medlem av European Council for Fatwa and Research, fordømmer terrorangrepet på T-banen i London. Kort sagt kommer ikke Anfindsen med noe holdbart argument for de grove beskyldningene om muslimsk falskspill som han framsetter.

 

De fellesuttalelsene som Anfindsen viser til, er bare en liten del av det totale dialogarbeidet. Men det er viktig. Bak hver uttalelse ligger det en lang prosess av åpenhjertig samtale og utprøving av synspunkter og argumenter. Ofte skjer det en utvikling. Uttalelsen er derfor et vitnesbyrd om hvor deltakeren står ved slutten av prosessen, ikke nødvendigvis hvor de begynte.

 

Religionsdialog – som andre møter mellom mennesker – innebærer en risiko. Man kan velge feil dialogpartnere. Det kan skje at man møter folk med skjulte agendaer. Man kan komme til å gjøre feilvurderinger eller ønske ting annerledes i ettertid. Alle som deltar i religionsdialog skjønner det. Men den som insisterer på at relasjoner må være garantert sikre mot feiltrinn, stenger også for muligheten til å utvikle noe positivt sammen med andre.

 

I Norge har dialog mellom muslimske og kristne ledere blant annet ført til de uttalelsene Anfindsen siterer om respekt for folkeretten og menneskerettighetene, om fordømmelse av vold mot sivile og vold i Guds navn. Islamsk råd har ved flere anledninger bekreftet hva de står for i praktisk handling: Da synagogen i Oslo ble beskutt sist sommer, sendte de umiddelbart en solidaritetserklæring. Volden mot Kadra Yusuf ble omgående fordømt. Da karikaturstriden raste som verst, mante Islamsk råd til ro. Resultatet var at det i Norge, i motsetning til i mange andre land, ikke kom til voldshandlinger.

 

For meg virker det naivt å tro at vi skulle få et bedre og mer harmonisk samfunn ved å bytte ut dagens religionsdialog med den konfronterende linjen Anfindsen ønsker. Med en konfrontasjonslinje risikerer man tvert imot å drive fredelige muslimer i hendene på de få fundamentalistene. Det ønsker vi ikke. Det finnes ikke noe alternativ til å fortsette en åpen og respektfull samtale.