Sa vi dialog?

Av Vebjørn L Horsfjord

Generalsekretær i European Council of Religious Leaders – Religions for Peace

 

Trykt i Vårt Land 12.04.07, under overskriften “Samtale, ikke debatt”


 

Kulturredaktør Olav Egil Aune har 10. april en tankevekkende, men også nokså besynderlig kommentar om kristen tro og religionsdialog under overskriften ”Sa vi dialog?” Et av redaktørens hovedpoenger synes å være at man må kjenne sin egen tro for å kunne møte andre til religionsdialog. Han er bekymret for at nordmenn flest ikke kjenner sin kristne tro godt nok til at et slikt møte kan bli likeverdig.

 

De fleste som har erfaring fra arbeid med religionsdialog vil gi Aune rett i at slik dialog fordrer god kjennskap til egen tro. Som prest kan jeg uten videre også dele uroen over at kunnskap om kristendommen synes å være svært begrenset blant mange i Norge, også blant kirkemedlemmer. Men Aunes kommentar blir besynderlig når dette utgangspunktet leder til en polemikk mot noe eller noen som får merkelappen ”dialog”. Det er også forunderlig at redaktøren later til å mene at de ganske konvensjonelle synspunktene han fremmer, skal være kontroversielle.

 

Problemet med Aunes dialog-kritikk er ikke kontroversielle synspunkter, men tåkete begrepsbruk. I hans uklare bilde av ”dialog” skimtes mest av alt et forvrengt bilde av hva religionsdialog i praksis dreier seg om. Ikke minst etter karikaturstriden for et års tid siden har det blitt gjengs å omtale ”dialog” i vage ordelag og assosiere til kompromisser, unnfallenhet, og naivitet. Utover løsrevne sitater er det sjelden man ser belegg for at virkelig dialog er slik, og de som uttaler seg, har som regel liten kjennskap til det samarbeidet som skjer på offisielt hold mellom trossamfunnene.

 

Heller enn å polemisere mot et slikt vagt og hjemmesnekret dialogbegrep, burde kritikerne forholde seg til det konkrete og seriøse arbeidet som skjer på dette feltet, både når det gjelder teoretisk refleksjon omkring religionsmøte, og når det gjelder praktiske erfaringer. Den finnes for eksempel rikelig litteratur som rydder opp i begrepene, som skjelner mellom dialog på den ene siden og debatt, diskusjon eller forhandlinger på den andre siden. Fra praktisk dialogarbeid i Norge vet vi at svært brennbare spørsmål som homofili, religionsfrihet og konvertering blir diskutert åpent i møter mellom kristne og muslimske ledere. Når slike samtaler sjelden er kjent for folk flest, skyldes det nettopp at dialog i sin natur hører til i konkrete møter, og ikke i avisenes diskusjonsspalter.

 

Aune er som en del andre betenkt over at ”forskere og prester unnskylder islam”. Han tenker formodentlig på at kristne ledere somme tider har tatt ordet i debatten i Norge til forsvar for muslimer i bestemte situasjoner. Igjen blir bildet ufokusert. Det finnes knapt eksempler på kristne ledere som har forsvart inhuman religiøs praksis, verken blant muslimer eller andre. Det som derimot skjer, er at kristne ledere og andre som har blitt kjent med islam og muslimer gjennom personlige og tillitsfulle samtaler, lærer andre sider av religionen å kjenne enn dem som kun forholder seg til massemediene. Da er det somme tider på sin plass å ta ordet for å nyansere eller fylle ut de stereotype bildene som lett får dominere den offentlige samtalen. Det kan for eksempel være berettiget å peke på at de færreste muslimer ønsker en streng praktisering av muslimsk rett i Norge, til tross for at det er mulig å lese Koranen slik at den påbyr dette. Da dreier det seg ikke om å unnskylde islam.

 

Aune har rett i at religionsdialog, om den skjer, også må skje blant ”folk flest”. På det feltet har både Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn og Den norske kirke tatt prisverdige skritt det siste året med prosjekter som skal fremme religionssamtalen lokalt. Kirkemøtet vedtok i november gode retningslinjer for hvordan kristne kan nærme seg samtalen. Blant rådene som gis er ” I møtet med mennesker som har en annen religion er det viktig å være tydelige på eget ståsted og egen tro. Dette kan skape trygghet hos begge parter.” Kan Aunes anliggende uttrykkes bedre enn dette?