Tar muslimene over?

Av Vebjørn L Horsfjord

generalsekretær, Det europeiske religionslederrådet

 

Trykt i Vårt Land 15. januar 2009

 

 

Under overskriften ”Tar muslimene over?” i Vårt Land 13. januar reiser Hanne Nabintu Herland helt sentrale spørsmål til debatt, men roter dem vekk ved å blande sammen innvandrere og muslimer og ved en samtidsbeskrivelse preget av klisjeer.

 

Innvandrerbefolkningen er sammensatt og består ikke bare av muslimer. Mange innvandrere fra land utenfor Europa og Nord-Amerika er kristne. I Oslo finnes et femtitalls mer eller mindre frittstående menigheter av kristne fra ulike land. Den katolske kirke opplever stor tilstrømning av innvandrere. Disse oversees alt for lett når oppmerksomheten rettes mot moskeene. Majoritetssamfunnet og de etablerte protestantiske kirkene i Norge må få et mer aktivt forhold til disse innvandrergruppene.

 

Islam er like mangfoldig som kristenheten. Vi kan ikke forstå framtiden om vi fortsetter å snakke om ”islam” som én størrelse og muslimer som én gruppe. Det er ekstra viktig når vi tenker framover. Det vil skje like store endringer i religionene de kommende femti år som vi har sett de siste femti. Med andre ord vil ”islam” i Norge i 2060 se annerledes ut enn det vi kjenner i dag. Det vil vokse fram et europeisk islam med ledere som kjenner Somalia eller Bangladesh bare som oldeforeldrenes hjemland. Vi må vente oss både radikalisering og modernisering. Hvilke grupper som blir sterkest, påvirkes av valg vi gjør i dag: I muslimske grupper som marginaliseres, ligger grunnlaget for radikale retninger.

 

Herlands hovedpoeng er at norske velferdsordninger motvirker integrering, formodentlig uavhengig av religion. Hvis det er tilfelle, ville vi forvente bedre integrering i land med dårligere ordninger. Ser vi på Europa, er det ikke tilfellet. Italia og Spania sliter med problemer som likner Tysklands og Storbritannias. Sannheten er at Norge, tross store utfordringer, ligger bedre an med integreringen enn mange andre europeiske land.

 

Herland hevder at muslimer i dag ”preger offentlig debatt med krav om respekt for religiøs moral og etikk,” og at England har innført sharia-domstoler som idømmer strenge straffer for utroskap. Det siste er ikke riktig, det første høyst tvilsomt. Det er få muslimske talspersoner i debattspalter og TV-studioer. Det burde være flere slik at de spørsmålene Herland tar opp, kan disktures i åpenhet og på de arenaene der samfunnsutviklingen for øvrig debatteres.

 

I innlegget presenterer Herland kun ett konkrete forslag for å bedre integreringen: Sosiale stønader bør kun tilfalle statsborgere. Min kone er dansk og har bodd i Norge i 13 år. Skal hun miste sine rettigheter? Her må det nok tenkes lengre og dypere.

 

Mange av oss som forsvarer innvandreres og muslimers rettigheter, er opptatt å beskytte verdier, kultur og tradisjon som har preget Norge. Om vi skreller vekk de store ordene, står Herland igjen med noen helt sentrale spørsmål som vi må diskutere: Hva er de vesentligste verdiene i dagens Norge som vi vil ta vare på, og hvordan gjør vi det? Hvordan kan kristendommen bevares som en av grunnbjelkene i det norske samfunnet? Hvordan vil islam utvikle seg her i landet og hvordan legger vi til rette for at de gode kreftene innenfor islam får styre utviklingen? Hvordan skal Norge håndtere innvandring og integrering i framtiden? Hvordan vil allianser mellom konservative religiøse fra ulike religioner påvirke framtidens Norge? Og hvordan kan majoritetssamfunnet tilpasse seg de endringene som kommer, enten man liker det eller ikke?

 

Utfordringene er store. De kan bare møtes ved at ulike grupper snakker sammen: Innvandrere, de som har bodd her lenge, liberale og konservative, representanter for ulike trossamfunn. Løsningen ligger ikke i at én gruppe bestemmer seg for hvordan framtiden skal se ut og forventer at alle andre innretter seg etter det. Sammenliknet med mange europeiske land har vi et godt utgangspunkt for å føre disse samtalene i Norge.