Delegasjonsreise til Midtøsten

 

Av Vebjørn L. Horsfjord

assisterende generalsekretær i Mellomkirkelig råd

 

Trykt i Vårt Land 22. februar 2006


 

Jens Tomas Anfindsen er krass når han i Vårt Land 20. februar kritiserer Mellomkirkelig råds engasjement i kjølvannet av striden om Muhammed-karikaturene. Han mener at vi ikke har kompetanse til å holde kontakt med Islamsk råd Norge og at domprost Olav Dag Hauge ikke burde reist til Midtøsten. Vi ser dette annerledes. Olav Dag Hauge har påtatt seg et oppdrag fra Mellomkirkelig råd og har vår fulle tillit.

 

Anfindsen driver et nettsted som samler informasjon om islam og innvandring. I innlegget i Vårt Land tar han opp både prinsipielle og mer perifere spørsmål.

 

Det prinsipielle er det mest interessante og burde være dette: Hva gjør en interreligiøs delegasjon fra Norge i Midtøsten akkurat nå, og hvem bør en slik delegasjon møte?

 

Mellomkirkelig råd har den siste uken medvirket i to delegasjonsreiser sammen med Islamsk råd til Midtøsten og Pakistan.  De to delegasjonene har hatt et religiøst forankret oppdrag. I kristen språkdrakt kan det formuleres som å bringe et vitnesbyrd om våre erfaringer med forsoning og helbredelse i en situasjon der mennesker har stått og fortsatt står langt fra hverandre. Delegasjonene har bevisst brukt dialogens språk og avstått fra formuleringer av krav og motkrav som hører til i forhandlingenes verden. Når kristne og muslimske ledere fra Norge sammen framfører dette budskapet, har det troverdighet. Slik bidrar vi til et annet og mer sannferdig bilde av vårt samfunn enn det som har blitt tegnet i mange medier i den muslimske verden. Erfaringene som er delt, stammer fra snart 15 år med formalisert kontakt mellom muslimske og kristne ledere i Norge.

 

Møtet med Yussuf al-Qaradawi var bare et av mange møter, men har fått mye oppmerksomhet. Islamsk råd Norge vurderte ham som en viktig mann å få i tale, og vi har delt denne vurderingen.  Når det dreier seg om å fortelle om norske erfaringer, må poenget være å komme nærmest mulig dem som trenger å høre det vi har på hjertet. Dette kan være ledere som i mange spørsmål står langt fra vår kirkes verdigrunnlag. Al-Qaradawis innflytelse er det ikke uenighet om. Ei heller at han har fremmet synspunkter som for Den norske kirke er uakseptable, selv om bildet ikke er fullt så sort-hvitt som Anfindsen maler det, noe Aftenposten har fått godt fram på kommentarplass. Anfindsen mener at al-Qaradawis synspunkter er grunn god nok til å ikke møte ham for å frembære et budskap om fred, og dessuten at kjennskap til ham bør påvirke vår relasjon til navngitte norske muslimer. Vi er uenig.

 

Dialog mellom muslimer og kristne i Norge har som utgangspunkt at vi tror og tenker forskjellig, noen ganger om grunnleggende spørsmål. Dialogen søker mot større gjensidig forståelse, men ikke mot enighet. Erfaringer fra møter mellom muslimer og kristne i Norge viser igjen og igjen at det i begge grupper er et stort mangfold. Dialog forutsetter derfor at man lytter til den enkeltes erfaringer og synspunkter og unngår å sette merkelapper på hverandre.

 

Anfindsens tilnærming til dette er en annen. Den siste uken har han aktivt oppsøkt mediene med sine vurderinger. Han har blant annet villig delt e-postkorrespondanse mellom ham og meg med journalister slik han også bringer denne korrespondansen inn i sitt innlegg i Vårt Land. Og Anfindsen har rett i at han har vært i kontakt med Mellomkirkelig råd: Han har ikke bare én eller to ganger, men mange ganger det siste året sendt store mengder informasjon om en rekke forhold elektronisk til vårt kontor. Tonen i den personlige kommunikasjonen er som i den offentlige. Hans kommentarer på nettstedet i forbindelse med Vebjørn Selbekks beklagelse viser hvor han står. Der stilles det krav om at Islamsk råd i løpet av noen uker må finne fram til hvem som har framsatt dødstrusler mot Selbekk. ”Hvis ikke har vi et alvorlig problem,” hevder Anfindsen. Han krever med andre ord at Islamsk råd skal stå kollektivt ansvarlig i en alvorlig kriminalsak der det ikke finnes grunn til å tro at organisasjon har noen rolle over hodet.

 

De siste ukene har vist med all (u)ønsket tydelighet at det ikke er krav og påstander av dette slaget som bringer forståelsen mellom religioner videre. Det er et stort gap mellom Anfindsen og Mellomkirkelig råd.