Mellomkirkelig råd og dialog

av Vebjørn L Horsfjord

assisterende generalsekretær i Mellomkirkelig råd

 

Trykt i Vårt Land 8. mars 2006

 

 

Jens Tomas Anfindsen fortsetter i et innlegg i Vårt Land 6. mars sitt angrep på Mellomkirkelig råds dialogarbeid overfor muslimer. Samtidig føler Anfindsen seg misforstått på en rekke punkter.

 

Det er for så vidt fint at Anfindsen ikke vil forsvare de standpunktpunktene jeg leste ut av hans forrige innlegg. Skyldes det en misforståelse er det også greit. Jeg konstaterer at reaksjonene fra andre på hans innlegg tyder på at misforståelsen er utbrett. Kanskje Anfindsen ville vinne på å uttrykke seg mindre misforståelig.

 

Når det gjelder Olav Dag Hauge, som først og fremst er mål for Anfindsens kritikk, er det følgende å si: Anfindsen bygger hele sin kritikk på en kort kommentar Hauge ga til Aftenposten på telefon like etter at han landet i Qatar på vei til et møte med den muslimske lederen al-Qaradawi. Det er grenser for hvor vidtrekkende konklusjoner man bør trekke på grunnlag av et kortfattet sitat. Hauge har selv arbeidet over tid i Midtøsten og kjenner regionen godt. Han har naturligvis den kompetanse som kreves for det oppdraget han hadde under den felles kristne og muslimske delegasjonsreisen til Midtøsten.

 

Anfindsen bekymrer seg også for om Mellomkirkelig råd har tilstrekkelig kompetanse til det løpende kontaktarbeidet overfor norske muslimer. Han har vist særlig interesse for arbeidet i den nasjonale kontaktgruppa mellom Islamsk råd Norge og Mellomkirkelig råd. Den norske kirkes representasjon i denne gruppa består av noen av de fremste islam-kjennere i Norge i tillegg til personer med lederposisjoner i vår kirke. Det er nettopp denne kombinasjonen av faglig innsikt og lederansvar som kreves i slikt arbeid. Det arbeidet som har vært drevet i denne kontaktgruppa over de siste ti år har lagt mye av grunnlaget for at muslimske og kristne ledere i de siste månedene har kunnet framtre sammen i offentligheten med klare felles standpunkter om respekt for religiøse følelser, forsvar for ytringsfriheten og avvisning av all bruk av vold eller trusler mot dem som ytrer seg. Dette burde være et tilstrekkelig vitnesbyrd om verdien av det arbeidet som har vært drevet.