Islamsk råd og selvmordsbombere

Av Vebjørn L. Horsfjord

generalsekretær,

Det europeiske rådet for religiøse ledere – Religioner for fred

 

Trykt i Vårt Land 14. juni 2007


 

Ingress: Islamsk råd har nå ryddet all tvil om deres syn på selvmordsbomber av veien. Vi kommer lengre ved å lytte til muslimer heller enn ved å tillegge dem meninger de ikke har.

 

Over en del uker nå har Jens Tomas Anfindsen og jeg hatt gående en debatt om dialog mellom kristne og muslimer der hovedspørsmålet har vært om Islamsk råd Norge støtter terrorisme mot sivile israelere.

 

I utgangspunktet hektet Anfindsen seg på en ganske generell og vag kritikk av kirkelig dialog med muslimer og kritiserte konkret dialogarbeidet mellom Islamsk råd og Mellomkirkelig råd. Etter hvert har han presisert (31.5) at han ikke er imot disse dialogtiltakene i og for seg, men at han ikke kan akseptere fellesuttalelser mot terrorisme ”så lenge Islamsk råd støtter terror-jihad mot israelere”. At Islamsk råd skulle støtte slik terrorisme mener han å lese ut av en tre år gammel pressemelding.

 

Til dette har jeg hevdet for det første at Anfindsen, for å få sin tekstfortolkning til å gå opp, må kombinere sitater og sin egen tolkning på en uryddig måte, noe han forsetter med i sitt siste innlegg. For det andre har jeg sagt at det er bedre å høre etter hva Islamsk råd selv sier om saken enn å fortsette en spissfindig tekstanalyse.

 

Med sitt innlegg i Vårt Land 8. juni har Islamsk råd en gang for alle ryddet om i den tvilen Anfindsen har næret: Islamsk råd tar avstand fra vold mot sivile, og dette gjelder også selvmordsbomber mot voksne israelere. Anfindsens sjenerøse utdeling av personkarakteristikker og hyppige utropstegn kan ikke forandre på denne avklaringen.

 

Jeg tror denne debatten kan lære oss flere viktige ting om møtet mellom islam og kristendom: For det første at konflikten i Midtøsten er svært betent og har konsekvenser for interreligiøs kontakt langt utenfor regionen. Både muslimer, jøder og kristne knytter mye av sin identitet til det som skjer der. Alle grupper har en tendens til å tolke konflikten i solidaritet med sine trosfeller. Blant enkelte muslimer finnes antisemittiske holdninger som næres av denne konflikten. Antisemittisme er like forkastelig enten den finnes i slike miljøer eller blant høyreekstreme, og kan være en utfordring i religionsdialogen. Mitt poeng har vært at det er feil å knytte slike holdninger til Islamsk råd.

 

For det andre har debatten vist at vi kommer lengre ved å lytte til folk enn ved å tillegge dem meninger bygget på antakelser og egne fortolkninger. Dette er en generell erfaring, og den tilsier at mange flere, ikke minst de som frykter islam og muslimer, bør finne veien til samtalens trygge rom.

 

For det tredje demonstrerer debatten at all omtale av og samtale med muslimer må ta høyde for det store mangfoldet i denne gruppen. Alt for ofte skjæres alle muslimer over én kam, eller én muslim stilles til ansvar for det en annen har sagt eller gjort. Dialogkritikerne tar feil når de tror at vi som har drevet aktivt dialogarbeid ikke kjenner til eller benekter at det finnes grumsete holdninger blant muslimer. Tvert imot: Vi vet godt om alt dette, men vi vet også at dette langt fra er hele sannheten. Spørsmålet om Islamsk råds rolle i religionsdialog i Norge dreier seg også om dette: Dersom det store flertall av fredelige og ansvarsbevisste muslimer systematisk blir mistenkeliggjort og marginalisert, risikerer vi å skape nettopp det monsteret dialogkritikerne frykter: Store grupper på utsiden av samfunnet der verdier og holdninger får utvikle seg uten å bli brynet mot andre synspunkter. Utfordringen er ikke å stenge mennesker ute fra slike samtaler, men å få flest mulig i tale, også dem vi er grunnleggende uenige med. Her har dialogarbeidet i Norge fortsatt et langt stykke igjen, men dialogkritikerne bidrar ikke til at vi kommer videre.

 

Det kommer helt sikkert nye anledninger til å diskutere religionsdialog i tiden framover, men akkurat denne debatten mener jeg nå kan avsluttes, og Anfindsen kan senke skuldrene.