Hvor nær Gud? Hvor nær hverandre?

Tekstmeditasjon på nattverdsgudstjeneste under dansk-norsk seminar om kristendom og islam, Lysebu, 12. mars 2000, ved Oddbjørn Leirvik

 

 

Hvor nær kan vi komme Gud? Hvor nær kan vi komme hverandre; som mennesker; som kristne og muslimer? Det finnes en fortelling om Moses, om da Israelsfolket var på vandring i Sinaiørkenen, fra Egypt til det lovede land. Folket kom i tvil om den Gud som hadde sendt dem ut på vandring. Også Moses kjente et snev av usikkerhet. En dag bad han om å få se den Gud som han tydelig hørte tale til seg, men likevel aldri helt kunne gripe. Slik står det skrevet i 2. Mosebok 33.17-23:

 

’La meg få se din herlighet!’ sa Moses. Herren svarte: ’Jeg vil gå forbi deg i all min godhet og rope ut for deg mitt navn, Herren. For jeg er nådig mot den jeg viser nåde, og barmhjertig mot den jeg forbarmer meg over. Du kan ikke få se mitt ansikt’, sa han, ’for det menneske som ser meg, kan ikke leve’. Siden sa Herren: ’Se her er et sted tett ved meg; still deg der på berget! Når så min herlighet går forbi, vil jeg la deg stå i fjellkløften, og jeg vil dekke deg med min hånd til jeg er kommet forbi. Så vil jeg ta min hånd bort; da kan du se meg bakfra; men mitt ansikt kan ingen se’.

 

”Mitt ansikt kan ingen se”. Moses måtte nøye seg med fornemmelsen av et nærvær, likesom et glimt av Gud bakfra da Han gikk forbi. Han kunne kjenne at Gud var ham helt nær. Kanskje kjente han at Gud var han nærmere enn hans egen halspulsåre, som det står i Koranen (50:15). Men Guds ansikt fikk Moses ikke se.

 

Hvor nær kan vi da komme? Kan vi se Guds ansikt? Som kristne tror vi at Gud har avdekket noe av sitt ansikt i Jesus Kristus. Men vi har ikke sett alt av Gud, og enten vi er jøder, kristne eller muslimer, er det ikke noe menneske gitt å  holde Ham fast. Det finnes en fortelling om dette i evangeliet. Da disiplene var på vei fra Jerusalem til Emmaus etter Jesu død, kom det en fremmed og slo følge med dem. Først da han brøt brødet, bad takkebønnen og holdt måltid med dem, ble deres øyne åpnet, så de kjente igjen Jesus og kunne ane utstrålingen av Guds herlighet hos han som hadde overvunnet døden. Men så står det i evangeliet: i det samme øyeblikk som de gjenkjente Jesus, og så gjenskinnet av en nådig og mektig Gud i dette ansiktet, ble han igjen usynlig for dem (Lukas 24.31).

 

Gud er ikke slik at vi kan holde Ham fast. Likevel kjenner vi at Han er nær, når vi åpner oss for pusten av hans nærvær.

 

Koranen forkynner at Gud ansikt er over hele jorden. Det er vår felles tor som muslimer og kristne.

 

Som kristne bekjenner vi også at vi har sett en utstråling av Guds herlighet i et menneskeansikt. Vi tror at vi ser Guds nærvær i Kristus og at vi der kan røre ved hans storhet – slik vi feirer det i nattverden. Men det er ikke bare hos Kristus vi kan se et glimt av Gud og hans herlighet. Kristus hjelper oss til å se at Gud har satt spor etter seg i ethvert menneskeansikt. Ethvert menneske blir født med øyne som speiler Guds evighet. Hver gang vi kommer hverandre virkelig nær som mennesker, kan vi ane sporet av noe større, sporet av Gud hos hverandre. Aller tydeligst ser vi sporet av Gud hos den som møter blikket vårt med et sårbart ansikt.

 

Hvor nær kan vi da komme hverandre, som mennesker, som kristne og muslimer? For meg står det slik at det å se et spor av Gud i den andres ansikt, det skaper både nærhet og avstand. Nærhet fordi vi alle har noe av Gud i oss. Men også respektfull avstand, fordi vi ikke helt kan begripe hverandre. Like lite som vi kan holde fast et tydelig bilde av Guds ansikt, like lite kan eller skal vi gripe hverandre som mennesker og holde hverandre fast.

 

Jeg tror vi har et dobbelt kall som mennesker – både til tillitsfull nærhet og til respektfull avstand. Vi skal bygge ned barrierer slik at vi kan møte hverandre tillitsfullt ansikt til ansikt, også på tvers av ulik tro. Men vi skal ikke gå så nær innpå hverandre at forskjelligheten blir borte.

 

Jeg tror at Gud vil forskjellighet. Vi vet at han vil forskjellighet, fordi ethvert menneske er unikt, og fordi ikke noe ansikt er identisk med en annens. Kan vi tenke slik også om trosforskjeller? At de i en viss forstand er villet av Gud? Jeg vet ikke. Det er så mye vi ikke ser og forstår, av Gud, og av hverandre. Og trosforskjellene går ikke bare mellom religione, for eksempel mellom kristne og muslimer, men også mellom kristne, mellom muslimer. Innerst inne er vi alle alene med Gud, i vår forskjellighet.

 

Men en bekjennelse tror jeg, vet jeg at vi kan være sammen om: at vi er sett av en som er større, at vi sammen er sett av Gud. I 1. Mosebok står det noe utrolig vakkert om Hagar da hun var alene i ørkenen, såret og ensom, fordrevet av Saras sjalusi. Etter at hun hadde hørt Gud tale til seg og kjent Guds beskyttende nærvær, utbrøt hun: ”Har jeg virkelig fått se et glimt av ham som ser meg?” (1. Mosebok 16.13).

 

Et glimt av han som ser meg. Bare et glimt. Men nok til å tro. Og nok til å gjenkjenne Gud i en annens ansikt.