Oddbjørn Leirvik:

Tale ved lanseringen av Sayyid Abul Ala Maududi: Koranen. Oversettelse med kommentarer. Surah 1-4, Islamic Cultural Centre 14. mars 2010


Kjære venner, la meg først få takk for invitasjonen og ønske til lykke med den nye oversettelsen av Koranen til norsk. Det er alltid en stor begivenhet når Koranen eller Bibelen blir oversatt på nytt. Einar Berg gjorde som kjent en norsk oversettelse av Koranen som ble utgitt første gang i 1980. Som mange vil vite, hadde Einar Berg også et godt samarbeid med Islamic Cultural Centre og bidrog til at Maududis bok Islams fundamenter ble utgitt på norsk i 1983.[1]

Nå har altså den første delen av Maududis koranoversettelse, med tilhørende kommentarer, blitt tilgjengelig i norsk utgave og jeg ser fram til å studere den nye oversettelsen. Dere muslimer er jo – på en forbilledlig måte – nøye med å understreke at enhver oversettelse også er en tolkning av Koranens budskap. Derfor er jeg, som islamforsker, spent på å se nærmere på hvordan en del vers som det finnes forskjellige tolkninger av er oversatt og kommentert i den nye norske utgaven.

Men en oversettelse er ikke bare interessant med hensyn til religiøse tolkninger. Når Koranen nå kommer i en ny utgave på norsk, bidrar dette til å utvikle det norske språket og til å berike den norske kulturen. I min tale i dag er jeg bedt om å si noe om betydningen av hellige skrifter i dagens Norge. For Bibelens del er det ingen tvil om at de norske bibeloversettelsen på en helt avgjørende måte har vært med på å forme norsk språk, norske talemåter og norsk kultur. Når det i dag arbeides med en ny oversettelse av hele Bibelen til bokmål og nynorsk, er dette fortsatt med på å utvikle det norske språket – selv om bibelspråket sin innflytelse på allmennkulturen nok er vesentlig mindre i dag enn for hundre år siden.

Den norske kirke er en luthersk kirke og i den lutherske kristendommen har en lagt særlig stor vekt på å gjøre Bibelen tilgjengelig på folkespråket. En av Martin Luthers store reformatoriske oppgaver var jo nettopp å få oversatt Bibelen til tysk, slik at folk kunne forstå hva som ble sagt når det ble lest fra Bibelen i gudstjenesten. Etter hvert som Bibelen ble oversatt til nye språk, samtidig som stadig flere i befolkningen ble lesekyndige, fikk de nasjonale bibelutgavene også en viktig demokratiserende virkning – fordi vanlige folk nå fikk sjansen både til å lese og tolke Bibelen sjøl. 

Dette har vel også vært noe av tanken bak de nyere Koran-oversettelsene, inkludert Maududis (som han arbeidet på i tre tiår og fullførte i 1972). Når Maududi kalte sin kommenterte oversettelse Tafhim al-Qur’an, altså ”forståelse av Koranen”, kan jo dette tas som en invitasjon til å lese, tenke og tolke sjøl, uten alltid å være avhengig av å spørre de lærde.

Men hvorfor er det så viktig ikke bare å kunne lese men også på en sjølstendig måte kunne tolke det moralske og religiøse budskapet i våre hellige skrifter?

Slik jeg ser det, er det to grunner til at vi stadig må tolke skriftene våre på nytt. Den første grunnen er at verken Bibelen eller Koranen taler av seg sjøl – de får først mening i det øyeblikk de blir lest, tolket og forkynt. Imam Ali skal en gang ha sagt, under de tidlige borgerkrigene mellom ulike muslimske fraksjoner: ”Vi har ikke gitt mennesker i oppgave å dømme [om hvem som har rett] – vi har utnevnt Koranen til dommer. Men Koranen er en nedskrevet tekst mellom to permer. Den taler ikke [av seg selv], det er folk som taler ved hjelp av den.”[2] Dette betyr ikke at Ali mente at Koranen var et menneskeverk. Han så sjølsagt på Koranen som Guds Ord, men visste samtidig at mennesker tolker Koranen på nokså forskjellige måter.

Den andre grunnen til at Bibelen og Koranen – etter min mening – alltid må nytolkes, er at vi noen ganger må ta avstand fra den måten våre forgjengere har tolket skriftene på. La meg igjen bruke Martin Luther som eksempel. Bibelens nye testamente har dessverre mange harde og fordømmende ord mot jødene som folk, ord som har vært med på å legitimere grusomme jødeforfølgelser i Europa. Luther bidro til en hatefull tale om jødene og om vi som lutherske kristne i dag skulle gjentatt hans oppfordringer til harde tiltak mot det jødiske folk hadde vi nok blitt både anklaget og dømt etter den norske rasismeparagrafen. Luther var litt mer nyansert i sin omtale av muslimene, men også der har den lutherske kirka mye å ta et sjølkritisk oppgjør med.

Når det gjelder Koranens omtale av andre religioner, særlig da jødedommen og kristendommen, opplever jeg personlig at Koranens budskap er spenningsfylt. På den ene siden har vi vakre ord om at forskjellene oss i mellom er ønsket av Gud, fordi Han ville at vi på hvert vårt grunnlag skulle kappes i å gjøre det gode (5: 48). På den andre siden har vi vers som advarer muslimene mot å alliere seg med jøder og kristne (5: 51), og vers som karakteriserer jøder og kristne som vantro, kafir (5: 72 og andre steder). I Maududis bok Islams fundamenter er det dessverre en tendens til å karakterisere ikke-muslimer som vantro motstandere av islam. Men dette er jo nettopp ikke Islamic Cultural Centre sin holdning, slik jeg kjenner den. Tvert imot har jo ICC helt fra begynnelsen vært en aktiv og konstruktiv deltaker i norske religionsdialoger, med en respektfull holdning til andre religioner og livssyn.[3] På denne måten har ICC – slik jeg har opplevd det – tolket Koranen på en mer inkluderende måte enn Maududi.

Et annet punkt der både Bibelen og Koranen trenger nytolkning, er synet på kvinner. Det finst mange bibelvers om kvinnas underordning som har vært med på å legitimere undertrykking og i verste fall vold mot kvinner. Slike bibeltolkinger har vi som kristne måttet ta et sjølkritisk oppgjør med. På den positive sida har Den norske kirke som kjent åpnet for at kvinner kan være prester og biskoper, noe som en del andre kirkesamfunn er uenige i.

Når det gjelder Maududis kvinnesyn, er jeg som sagt spent på å lese den norske oversettelsen med tilhørende kommentarer – ikke minst til sure 4 som jo bærer navnet Al-Nisa’, ”Kvinnene”. Det er jo i denne suren vi finner mange av de versene som blir mest diskutert i dag – for eksempel om polygami (4: 3), kvinners arverett (4: 12) og det vanskelige verset om menns autoritet over kvinner som også synes å åpne for at mannen kan straffe kvinnen fysisk (4: 34). Jeg har sett på den engelske versjonen av Maududis korankommentar og oppdaget at det faktisk finnes to ulike utgaver av denne som også kommenterer sure 4: 34 på to forskjellige måter. Den opprinnelige engelske oversettelsen, som har tittelen The Meaning of the Quran, kan helt klart tolkes slik at mannen har lov til å slå kvinnen. Her kan vi lese at selv om Muhammad frarådet å slå, ”finnes det visse kvinner som ikke endrer sin oppførsel før de blir slått”.[4] I den reviderte utgaven som er autorisert av Islamic Foundation i Leicester (Towards Understanding the Quran, 1988), er dette noe mer varsomt formulert. Men også her antydes det at det noen tilfeller kan være tillatt med fysisk straff, bare (som det også står i den første oversettelsen) at mannen i så fall må nøye seg med et forsiktig slag.[5] Nå fikk jeg sjansen til å kaste et blikk på den nye norske oversettelsen før dette møtet. Jeg er glad for å kunne konstatere at denne går et vesentlig skritt videre og at den er tydelig på at verset ikke kan brukes til å legitimere noen form for fysisk avstraffelse.[6] Dette er jo et veldig interessant eksempel på hvordan ICC både utvikler korantolkningen og forståelsen av Maududis budskap på en kritisk måte.

Personlig opplever jeg at kristne og muslimer som har engasjert seg i dialogarbeid i Norge har en felles forståelse av at tolkninger av Koranen eller Bibelen som åpner for at mannen kan straffe kvinnen med fysiske midler, er helt uakseptable. Et uttrykk for dette er fellesuttalelsen som Kontaktgruppa for Mellomkirkelig Råd og Islamsk Råd kom med i 2009 ”mot vold i familien og vold i nære relasjoner”.[7]

Når jeg i dag også har tillatt meg å påpeke et par kritiske punkt i bibel- og korantolkningen, hva gjelder synet på andre religioner og kvinnesynet, er det i håp om at vi som kristne og muslimer kan arbeide mer sammen om hvordan vi tolker våre hellige skrifter. I dag har jeg pekt på noen problematiske områder. Jeg kunne også fortalt dere om hvordan det å lese Koranen har gjort meg rikere religiøst sett. Det er flere deler av Koranens budskap som har beriket meg som kristen, på samme måte som jeg vet at mange muslimer har blitt beriket av å lese Bibelen.

Mitt ønske er at vi i større grad kunne sette oss ned sammen, med en åpen Bibel og en åpen Koran, dele rikdommer med hverandre, men også samtale ærlig om de vanskelige spørsmålene vi står overfor når vi skal tolke de hellige tekstene inn i en ny tid.



[1]              Oslo: Universitetsforlaget

[2]              Fra Imam Ali: Nahj ul-Balagha, tale 125.

[3]              Til spenningen mellom profilen på ICC sine tidligere publikasjoner og deres nåværende nettsider, se Elise Grimsrud Christensens masteroppgave i Religion og samfunn: ”Fremstillinger av den Andre i en norsk-muslimsk kontekst. En analyse av Islamic Cultural Centre Norways moskélitteratur og nettsider.” (Det teologiske fakultet, Universitetet i Oslo 2010.) Se sammendrag og hele oppgaven.

[4]              “As to a beating, the Holy Prophet allowed it very reluctantly and even then did not like it. But the fact is that there are certain women who do not mend their ways without a beating. In such a case, the Holy Prophet has instructed that she would not be beaten on the face, or cruelly, or with anything which might leave a mark on the body.” (http://www.englishtafsir.com/, note 59 til sure 4: 34)

[5]              “Whenever the Prophet (peace be on him) permitted a man to administer corporal punishment to his wife, he did so with reluctance, and continued to express his distaste for it. And even in cases where it is necessary, the Prophet (peace be on him) directed men not to hit across the face, nor to beat severely nor to use anything that might leave marks on the body.” ( http://www.islamicstudies.info/tafheem.php, note 59 til 4: 34.)

[6]              ”Begrepet Idrubuhunna oversatt til ’å slå’ i verset skal ikke sees på som en mulighet til fysisk avstraffelse (det arabiske begrepet har også andre betydninger som ikke er diskutert her).” Se Koranen. Oversettelse med kommentarer. Surah 1-4. Oslo: ICC 2009, s. 202 (note 36).

[7]              ”Felles front mot vold i nære relasjoner”, kirken.no 09.11.2009 (http://www.gammel.kirken.no/?event=dolink&FamID=101461)