Kan kristne og muslimer forbrødres?

 

I møtet med «den orientalske andre» er europeeren «den historisk skyldige».

Hvordan skape jevnbyrdig dialog mellom kristne og muslimer?

 
Omtale av boken Islam, kristendom og det moderne (red. Lena Larsen og

Lissi Rasmussen, København: Tiderne skifter 2004), ved Odd Gaare.

 

Morgenbladet 18. juni 2004

 

***************************************************************
Kan samvittigheten være den moralske autoriteten for et fellesskap av
muslimer og kristne i et moderne og materialistisk Europa? Forestillingen om
samvittigheten som dyd og universell normgiver står i en lang tradisjon fra
stoikerne via Kants moralfilosofi til artikkel 1 i Verdenserklæringen om
menneskerettigheter. I antologien Islam, kristendom og det moderne (2004)
skriver Oddbjørn Leirvik at «Samvittigheten kan gi signaler om hvem som
befinner seg innenfor et fellesskap, og hvem som befinner seg utenfor». Den
dårlige samvittigheten er på sin side en moralsk instans i mennesket som
varsler om manglende fellesskap. 

Antologien er utgitt på det danske forlaget Tiderne Skifter, og er redigert
av Lissi Rasmussen fra Islamsk-Kristent Studiecenter i København og
tidligere leder av Islamsk Råd Norge, Lena Larsen. Prosjektet har høyt
utdannende bidragsytere fra Danmark og Norge med så vel muslimsk som kristen
bakgrunn. De forsøker hver på sitt vis å peke på muligheter for å oppheve
motsetningene mellom Europas troende, og medvirke til en interreligiøs
dialog. Det felles utgangspunktet er at senmodernitetens sekularisering og
svekkelse av tradisjoner og autoriteter leder til individualisering og behov
for samling i nye sammenhenger. Det overordnede problemet som formuleres, er
hvordan vi kan holde våre samfunn samlet, få bygget en felles fremtid og en
felles hukommelse på senmodernitetens betingelser. I behandlingen av dette
problemet er bidragsyterne, med unntak av Omar Shah og Anne Hege Grung, bare
i beskjeden grad orientert mot arenaer hvor de troende møter Europas
sekulære kultursignaler.

Selv om boken har et dialogisk siktemål, består den av monologer som er satt
opp ved siden av hverandre. Et tilløp til dialog er det når Beate Indrebø
Hovland og Peder Gravem vurderer muligheten for å bruke fortellinger fra de
hellige tekstene som moralske eksempler i samtiden. I en slik narrativ etikk
er det den felles og eviggyldige erfaringen av ondt og godt, rett og galt,
som skal være etisk rettesnor.

Tvunget ut av hjemmet.

 

Spenningen mellom hverdagslivets virkelighet og
bokens form og overbygning uttrykkes også gjennom omslagsillustrasjonen. Den
viser en treenighet hvor verdens økonomisk-materielle fortolkningssentrum,
Wall Street, er flankert av den muslimske mosaikken og den kristne
katedralen. Denne enkle komposisjonen av Mikkel Henssel demonstrerer dermed
fellesskapsproblemet tydeligere enn flere av bokens bidragsytere: Den
kapitalistiske drivkraften i det moderne er basert på det erotiske
urbegjæret å ha, og det materielle begjæret er en felles betingelse som kan
forene muslimer og kristne. Er det da ikke nærliggende å tro at muslimer og
kristne best kan forenes gjennom praksis i et økonomisk-materielt fellesskap
med seksuell frihet? De nordiske økonomiene er basert på at kvinnene har
økonomisk og seksuell frihet, samt at de har lønnsarbeid. De nordiske
kvinnene forventes derfor å være økonomisk uavhengige og selvbevisste
forbrukere som er sosialt og geografisk mobile. Møtet med disse
økonomisk-seksuelle betingelsene for den materielle levestandarden i Norden
har skapt behov for nytolkninger blant muslimske innvandrere, skriver Anne
Sofie Roald. Slike nytolkninger av religiøse kilder, tradisjoner og andre
autoriteter er med på å skape alternative sannheter i Europa.

Én av disse angår kvinnens plass i hjem og samfunn, og Roald tar for seg
forestillingen om den kvinnefiendtlige islam i sin artikkel. Hun tar det
ikke for gitt at det liberale, nordeuropeiske kvinnesynet skal herske over
alternative og konkurrerende oppfatninger, som at det liberale, nordiske
kvinnesynet er undertrykkende. Begrunnelsen for denne alternative slutningen
må leses med «Den andres» øyne: Kvinnene i Norden er tvunget til å forlate
sine barn for å arbeide utenfor hjemmet, utenfor ektemannens beskyttelse og
familiens trygge territorium. De ugifte kvinnene er forventet å inngå i
mangeartede og serielle seksualforhold i de nordiske samfunnsøkonomiene.

Generasjonsproblemer.

 

Den senmoderne dekonstruksjonen av tradisjonelle,
europeiske autoriteter (kapitalen unntatt) gir rom for alternative
fellesskap. Derfor kan det skapes muslimske samfunn i Europa som er tuftet
på tradisjoner, holdninger og virkelighetsoppfatninger som er importert fra
nasjonalt-etniske samfunn som er det sekulære og materielt ensrettede Europa
fremmed. Omar Shah viser hvordan dette arter seg som generasjonsforskjeller
blant europeiske muslimer. Førstegenerasjonen har gjerne en etnisk-nasjonal
islam med hjemegnens språk og tradisjoner, mens andregenerasjonen trekker i
to ulike retninger, mot henholdsvis en lokal og en global islam. Den globale
islam har arabisk som autoritetsspråk, og er et verdensomspennende
trosfellesskap som er uavhengig av nasjonaliteter og nasjonalstater. Den
lokale islam forsøker derimot å integrere islam i det nye, nasjonale
samfunnet og dets språk.

Førstegenerasjonsinnvandrere bruker morsmålet og tradisjonen fra hjemland og
slekt som autoritet. De mangler derfor grunnlag for å forstå den europeiske
moderniteten og mentaliteten, og er uten forutsetninger for å leve som
religiøs minoritet i ikke-islamske samfunn, skriver Safet Bektovic. Denne
muslimske førstegenerasjonen i Europa er også ute av stand til å forholde
seg kritisk til sin egen tradisjon. Den står uten egne institusjoner som kan
bygge bro mellom nasjonalt-muslimske (pakistanske, marokkanske, irakiske
etc.) tradisjoner og det moderne, sekulære Europas nasjonalstater. Det blir
derfor nærmest tilfeldige personer og erfaringer som legger premissene for
utviklingen av islam i Europas innvandrermiljøer, ifølge Bektovic.

Kristendommen.

 

Hva så med Europas kristne, og hvem er de? Boken avklarer
ikke om det er en individuell bekjennelse eller en kollektiv mytologi som
legges til grunn for benevnelsen «kristen», selv om Theodor Jørgensen viser
til at kristendommen har vært den dominerende verdi- og symbolprodusenten i
et ellers flerkulturelt og religiøst pluralistisk Europa. Han trekker
linjene tilbake til det østlige Middelhavet og den greske antikken, men
unnlater å presisere at Europa har en jødisk-kristen tradisjon som strekker
seg via Jesus Kristus i Jerusalem og inn i vår egen tid. Ikke minst har
jødiske tenkere som Martin Buber og Emmanuel Levinas vist oss
samvittighetens betydning for betingelsesløse møter med den andre.

Spørsmålet er om denne jødiske forbindelsen kan komplisere en
kristen-muslimsk dialog med tanke på Israels politiske og økonomiske rolle i
samtidens Midtøsten. Jørgensen reiser spørsmålet om den senmoderne
tilstanden kan rettferdiggjøre at alle religioner stiller på like fot i
Europa, eller om kristendommen skal ha forrang av historiske grunner. Dette
problemet tilkjenner han bare relevans på et abstrahert, overnasjonalt nivå,
som i alle fall den protestantiske kristendommen ikke utøves på. Den er
bundet til nasjonale tradisjoner og symboler, og er knyttet opp mot lokale
menigheter og samfunn. Kan da et bedehus i Ryfylke regnes som den europeiske
kristendommens representant i møte med islam? Kan likeså en innvandret
familie fra en landsby utenfor Mosul i Irak regnes som den globale islams
representant i det samme møtet?

Europas kristne stilles i så henseende overfor tre utfordringer av
Jørgensen: De må være Europas kristne hukommelse, de må kunne utøve
kristendommen inkluderende, og begrense omfanget av dens splittende og
utstøtende vesen. Det senmoderne Europa stiller derfor krav til sine kristne
om ikke bare å være åpne for andre religioner, men også om å regne dem som
likeverdige fra et kristent ståsted. Dette vil også være å leve opp til det
ansvaret Europas siste kristne har tatt på seg for at kristendommen har
stått i den europeiske kolonialismens tjeneste gjennom århundrer; i møtet
med den orientalske «andre» er den kristne europeeren den historisk
skyldige.

Det synes vanskelig å skulle basere en dialog på et slikt utgangspunkt, for
en dialog fordrer gjensidighet og jevnbyrdighet. Hvis ikke, står de kristne
overfor et symmetriproblem når de møter den orientalske andre, ved at deres
skyldfølelse og samvittighet skaper den overdimensjonerte andre, en som er
mytologisk hevet over selve dialogen. Spørsmålet er om et slikt asymmetrisk
forhold kan oppheves med grunnlag i samvittigheten, i og med at det nettopp
er samvittigheten som gjør det historiske offeret til den mektige, og den
historisk skyldige til den avmektige; tenk bare på Tysklands rolle overfor
Israel siden 1948. Hvordan kan muslimer og kristne møtes i jevnbyrdighet om
samvittigheten hever «den andre» over den skyldige, og dermed over selve
dialogen som kommunikasjonsform?

Odd Gaare
Cand. philol. og lektor i nordisk litteratur og religionsvitenskap