Islamistisk trussel?

Klassekampen 28.03.2006

Bjørgulv Braanen klassekampen@klassekampen.no

 

 

Muslimene i Norge har meldt seg inn i den offentlige debatten, slik arbeider- og kvinnebevegelsen har gjort det før dem.

 

I den offentlige debatten hevdes det ofte at islam og islamisme er en trussel mot grunnverdiene i det norske samfunnet. Derfor må det norske demokratiet vernes mot islamismen og dens agenter her hjemme, muslimene og deres imamer. Men demokratiet er ingen ferdigstøpt form. I nyere norsk historie har vi sett hvordan i lekmannsbevegelsen, bøndene, arbeiderbevegelsen, motkulturene og kvinnebevegelsen, i tur og orden har reist kampen for anerkjennelse, respekt og likeverd. Noen av de demokratiske verdiene vi setter aller høyest, og som det er bredest oppslutning om, er nettopp kjempet fram av disse bevegelsene, som alle en gang ble heftig angrepet og baktalt. Det norske fellesskapet har derfor ikke oppstått fordi vi i utgangspunktet har stått samlet om noen verdier, demokratiske eller kristne, det har oppstått som et resultat av en evig pågående kamp, der nye grupper og bevegelser hele tida har dukket opp på den samfunnsmessige arenaen for å kreve sin rett. Nå er det innvandrerne og deres etterkommere, de fleste av dem muslimer, som krever å bli hørt. Slik vil de, som tidligere bevegelser har gjort før dem, forandre det norske samfunnet, samtidig som de selv blir forandret.

I debatten om islam stilles ofte «våre» verdier opp mot «deres» praksis. Osama bin Laden, terrorisme, omskjæring, avhogde hender og steining blir eksempler på hva islam «egentlig» handler om, mens «vi» står for likestilling, rettferdighet, ytringsfrihet og toleranse. Men hvis Osama bin Laden skal være beviset på hva islam er, må USAs brutale krig i Irak, overgrepene i Abu Ghraib og terrorlovgivning være tilsvarende beviser på hva vestlige verdier handler om. Det er i det hele tatt ganske påfallende hvordan argumenter mot islam og islamisme i Norge alltid henter sine «eksempler» utenfra, fra Iran, Kurdistan eller Saudi-Arabia. Det må skyldes det faktum at ingen talsperson for betydningsfulle muslimske miljøer i Norge ønsker å innføre verken en islamsk stat eller sharia-lovgivning med steining og avkutting av legemsdeler. Det eneste de krever er retten til å være muslimer, delta i fredagsbønnen og slippe å drikke øl og spise svineribbe.

I deler av norsk debatt, og ikke minst i dansk, hevdes det at sekulære, «demokratiske» og moderate muslimer er helt ok, men ikke islamister. Problemet er bare at dette skillet først og fremst er stigmatiserende, ikke klargjørende. Som Oddbjørn Leirvik viser i sin nye bok «Islam og kristendom» (Pax), har både jødedom, kristendom og islam klare politiske implikasjoner. Det finnes både revolusjonære og reformistiske retninger innen alle de tre store verdensreligionene.

Man kan altså ikke bruke dette skillet mellom muslimer og islamister, hvis man da ikke mener at muslimer, i motsetning til kristne, ikke skal ha rett til å arbeide for at deres grunnverdier i større grad enn i dag skal prege samfunnet. Og for vår del, ser vi heller ikke noe problem i at fundamentalistiske muslimer deltar i samfunnsdebatten på lik linje med kristenfundamentalister og islamofober. Dette har ingen ting med verdinihilisme eller kulturrelativisme å gjøre. Vi forbeholder oss retten til å argumentere mot talsmenn for muslimske organisasjoner, på samme måte som vi argumenter mot representanter for kristne organisasjoner eller politiske retninger vi er uenige i. Men muslimer skal ikke avkreves en spesiell inngangsbillett for å delta i debatten. Da vil det kanskje også bli klarere at forskjellene innad i religionene er større enn forskjellene mellom dem. Det er for eksempel ikke vanskelig å se likhetene mellom de totalitære islamistene og deres argeste kristenfundamentalistiske kritikere her hjemme. Vi er for eksempel ganske sikre på at Finn Jarle Sæle, som lever og ånder i tradisjonen etter Hans Nielsen Hauge, kjenner seg godt igjen når muslimene nå krever respekt for sin tro i møte med både verdslige og kirkelige makthavere.

 

©Klassekampen