«Islams sanne ansikt»

 

Fædrelandsvennen 05.04.2006

TORSTEIN TRY. Master i kristendom. Kristiansand

Side: 4

 

 

Mange mener at det er «Islams sanne ansikt» som viser seg hver gang vi hører om terror og vold utført av muslimer eller islamistiske grupper. Men islams sanne ansikt for meg representeres av ansiktene til venner og kjente.

Vennskapsfortellinger fra muslimske land i Nord-Afrika danner grunnlaget for min master i kristendom: Vennskap på tvers. Om vennskap mellom kristne og muslimer i en misjonssituasjon. Under konferansen «Blasfemi eller ytringsfrihet?» på Høgskolen i Agder for noen uker siden bidro jeg med et innlegg om islamsk etikk, og i fjor høst foreleste jeg over samme tema på HiA i en undervisningsmodul i kristendomsstudiet som kaltes «Etikk i religionane».

For å nyansere mediebildets ofte ensidige fokus på islams negative sider, ønsker jeg i denne artikkelen å gi en kort introduksjon til islamsk etikk. Jeg vil da kun ta for meg små utvalg av den rike tradisjon som den islamske etikk representerer.

Selv kjenner jeg best til islamsk etikk innenfra, som en mer muslimsk praktisk utøvelse av moral. Gjennom møter med levende mennesker i muslimske land jeg har bodd og arbeidet i, har kjennskap og vennskap brakt meg nærmere dem som befolker religionen islam. På denne måten kan man si at muslimer og islam er innvevd i min egen livshistorie.

Oddbjørn Leirvik, som har skrevet boka «Islamsk etikk», fremhever islams vektlegging av Muhammeds liv og gjerninger som modell for islamsk etikk. De sterke reaksjonene på Muhammed-karikaturene vitner nettopp om muslimers vektlegging av profetens forbilledlige liv. Islam har et spesielt fokus på Muhammeds livshistorie som en mønsterfortelling og etisk rettesnor, sammen med historiene til andre forbilder, deriblant både Jesus og Abraham. Dette fokus på livsløp både i Koranen og i de lovfortolkende Hadith-skriftene, gjør at vi kan kalle islamsk etikk for narrativ etikk. Det betyr at etikken er knyttet til en fortelling og at islamsk etikk har sitt utgangspunkt i livshistorier. På denne måten veves etikken også inn i enhver muslims eget liv. Selv om islam oppfordrer til personlig etterfølgelse av Guds gode vilje, er det ofte islams fokus på bud og regler som blir mest synlig for den som står utenfor. Etikken forankres i den guddommelige ytre autoritet, som krever total overgivelse og etterlevelse. Her ser vi mer pliktetikken komme til uttrykk. Denne type etikk bringer motivet og drivkraften bak strevet etter å gjøre det gode fra en indre overbevisende kraft til en ytre plikt som truer med sanksjoner om reglene brytes.

Klassisk islam beskriver forskjellen mellom moralsk og umoralsk handling som forskjellen mellom det som er tillatt og det som er forbudt (mellom halal og haram). Man kan si at det er to ytterpunkter: det som er påbudt kontra det som er forbudt. Men det finnes ytterligere en distinksjon som noen ganger beskrives som «Gjerningene i midten». Dette er handlinger som beveger seg fra å være obligatoriske, via tilrådelige og til klanderverdige. De er fortsatt tillatte samtidig som de gradvis beveger seg i retning bort fra påbudet og plikten og mot det forbudte.

Det muslimske folk kaller seg også «folket i midten»; det skal være overkommelig å være muslim. Gud krever ikke det urimelige av menneskene, alle har blitt gitt ulike muligheter og karakterstyrke som skiller dem ad og gir dem ulike forutsetninger til å oppfylle Guds lover. Her kommer igjen livshistoriene til syne, historier som hver for seg veves sammen til et distinkt mønster.

Gjerningene i midten befinner seg fortsatt på den lovlige siden, men graderes og kan stå i fare for å gå mot det forbudte og syndige. Blant de forbudte gjerningene finnes det også gradsforskjeller: det som er synd mot Gud og det som regnes som synd mot mennesker. Blasfemi og opprør mot Gud og hans sendebud regnes for eksempel som en særlig krenkelse mot Gud selv og krever derfor strengere reaksjoner både moralsk, juridisk og religiøst. Om vi ser en slik forståelse i forhold til reaksjonene på karikaturene av Muhammed så er det ikke selve tegningene muslimer reagerer på. Det er derimot latterliggjøringen av sitt store forbilde og sin religionsformidler som opprører dem.

Men mange muslimske teologer fremhever at den islamske lov i større grad fokuserer på det tillatte enn på det ulovlige. Denne livsbejaende holdning møtte jeg selv ofte mens jeg levde i ulike muslimske samfunn. Muslimene, slik jeg lærte dem å kjenne i Afrika, var vidsynte og tolerante mennesker med et overveiende positivt syn på livet i Guds verden. Sett i dette lys kan islamsk etikk også beskrives som sosialetikk, en etikk som har det trygge samfunn og det gode samliv som både utgangspunkt og mål. Muhammeds forbilledlige livshistorie demonstrerer de muslimske idealer om etisk handling, toleranse, fred og oppgjør mot overgrep mot de svake. Disse mønsterfortellinger lokker til etterfølgelse, snarere enn tvinger; og utfordrer følelsene like mye som fornuften.

Mange av skillene mellom kristne og muslimer i Norge går ofte mer på sosial plassering, kjønn og kulturell tilhørighet, enn på uenighet bygd på etiske grunnprinsipper. Der muslimene har Muhammeds livshistorie som ideal for etisk handling, har vi kristne Jesu liv og gjerninger som forbilde. Vi har dermed ofte det samme mål i kampen mot kriminalitet og egoisme og håp om fredelig sameksistens. Det er mer tradisjonsmessige utgangspunkt og begrunnelser for moralske dyder, og ulike meninger om hvordan målene best kan nås, som skiller oss.

Det beste kan derfor bli det godes verste fiende. Alle vil fred og drømmer om et bedre samfunn, men alle har ulike løsninger. Noen drømmer om en verden hvor alle blir frelst eller hvor alle underkaster seg Guds vilje. Andre drømmer om en verden uten religion. Noen mener at vi ikke får fred før vi har stanset all innvandring, mens andre igjen tror på et fredelig Europa uten landegrenser.

Selv tror jeg at om vi møtes ansikt til ansikt og lar våre livshistorier berøre hverandre, kan kjennskap og vennskap være med på å styrke vår kollektive kamp mot ondskap, hvor enn den stikker opp sitt stygge hode. Samtidig kan slike møter gjensidig utdype og berike vår felles streben etter menneskeverd og et bedre og mer fredelig samfunn. Dette kunne forslagsvis ha blitt kalt etisk synergi eller en synergistisk etikk. En slik etikk finner sin basis i en samhandling mellom ulike mennesker og oppnår en gjensidig forsterkende virkning i krysningspunktet mellom forskjelligartede kulturtradisjoner og livssyn. Når vi lærer hverandre å kjenne kan andres livshistorier både virke motiverende og gi inspirasjon til etisk handling og omsorg for mennesker, i arbeidslivet, i nabolaget og i munn, hjerte og tanke.

 

©Fædrelandsvennen