Alvorsmannen


 

PORTRETT: Oddbjørn Leirvik

Alder: 55 år

Stilling: Professor i interreligiøse studier

Aktuell med: Islamsenter på Blindern og etterutdanning for utenlandske religiøse ledere

 

Av Åse Brandvold (tekst) og Tom Henning Bratlie (foto)

Klassekampen 4. april 2007

 

 

Oddbjørn Leirvik bestiller pastasalat og farris. Vi er fortsatt i den nesten glemte kristne fasten, som ikke oppheves før påskeaften. Leirvik er en av få protestantiske kristne som markerer de sju ukene fra fastelaven til påskehelgen med å avstå fra alkohol, søtsaker og kjøtt. Han forklarer at den kroppslige delen av religiøsiteten er blitt viktigere for ham de siste 20 årene. Impulsene kommer ikke bare fra islam, men også zen-buddhisme og katolisisme. Ritualene har alltid betydd mye. Derfor holder han og familien seg gjerne i byen påskedagene, slik at de kan være nær kirka.

– Dette går nok tilbake til den tida jeg jobbet som prest og var med på å dramatisere påskefeiringen i kirkerommet. Gjøre det så mørkt, nakent og dystert etter gudstjenesten skjærtorsdag og hele langfredag, slik at det blir en forskjell å tenne et forsiktig lys påskenatt og feire påskedagen i fullt lys dagen etterpå. På det personlige planet kan det variere hvor religiøst praktiserende jeg er. Men helt uavhengig av det, føler jeg det dypt meningsfullt å delta i de ritualiserte fellesskapshandlingene.

 

Selv om han har gjort Oslo-gutt av seg, har Leirvik fortsatt hus på i Vegsund, i den landlige delen av Ålesund kommune på Sunnmøre. Han vokste opp som enebarn med en far som var industriarbeider og en mor som var husmor. Da han dro til Oslo for å studere teologi, hadde han aldri vært på Østlandet før. Noen år seinere var han i utlandet for første gang.

– Det er helt ubegripelig at det bare er 35 år siden.

Leirviks første jobb etter teologistudiene var som generalsekretær i det kristensosialistiske Studentforbundet. Etterpå ble han menighetsprest i Paulus kirke på Grünerløkka i Oslo.

– Måten jeg studerte teologi på, kunne nok allerede da ha ført meg inn i en akademisk karriere, men det var jeg ikke i stand til å tenke meg. Jeg skulle gjøre et arbeid, tjene folket, i en religiøs forstand. Det tok meg 15 – 20 år før jeg tenkte seriøst over at jeg også kunne gjøre akademisk karriere. Jeg tror det har med klassebakgrunnen min å gjøre, sier Leirvik. Men han understreker at det ikke var karrieren i seg selv som virket forlokkende da det gikk opp for ham at han kunne gjøre akademisk karriere. Motivasjonen besto i å jobbe mer konsentrert med religionsdialog.

 

Leirvik var blant de aller første i Norge som begynte med kristen-muslimsk dialog. Det er 20 år siden nå. Han var som sagt prest på Grünerløkka, og kom i kontakt med muslimske ledere som han delte sogn med.

– Jeg blir nesten litt nostalgisk når jeg ser tilbake på den spede begynnelsen på slutten av 80-tallet. Det slår meg at temaene for dialogmøtene våre var åndelige spørsmål. Vi satte oss ned og snakket sammen om hva bønn

betyr for oss, hva faste betyr for oss. Vi delte rett og slett åndelige erfaringer, forteller han. Men det forandret seg da muren falt og islam ble vestens nye fiende. Plutselig ble forholdet mellom kristendom og islam politisert. Det var

ikke lenger snakk om islam og kristendom, men islam og Vesten.

– Det er to hendelser i 1990 som jeg stadig kommer tilbake til, og som jeg mener markerer starten på to ulike retninger innen debatten. På den ene siden Rolf Wesenlund, som var gjestetaler på Sjømannsmisjonen sitt årsmøte, og benyttet anledningen til å mane til åndskamp mot islam. Han ville styrke kristendomsundervisningen, slik at elevene skulle ha noe å stille opp imot islam, «som slett ikke er noen tolerant religion», som han uttrykte det. Wesenlund gjorde det religiøse nasjonalt når han oppfordret til forsvar av «vår norske protestantiske tro».

Det andre bildet Leirvik tegner for oss er biskop Bjørn Bue som besøkte landets største pakistanske moské det året.

– Aftenposten hadde en fantastisk reportasje fra dette møtet, og ikke minst et fantastisk bilde av disse to karene som sitter vendt mot hverandre og bokstavlig talt stråler. I hendene holder de to plastbeger opp til en skål. Av bildeteksten kommer det fram at de sitter og skåler i pakistansk te for avholdssaka.

Leirvik smiler. Det er ingen tvil om at han tilhører den siste retningen. En alvorlig mann som Leirvik tar ikke ordet «fantastisk» i sin munn hvis ikke han mener det.

 

Da Leirvik var i en moské for første gang, fikk han en assosiasjon han ikke hadde forventet.

– Jeg kjente dette suget fra mannskroppene når de kastet seg ned. Da dukket det opp bilder fra bedehuset hjemme med menn som knelte ned på gulvet og bøyde seg ned i stolsetet.

– Gjorde de virkelig det?

– Ja, jeg vet ikke om man fortsatt gjør det i bedehusmiljøene, men da jeg vokste opp, var det den mest alvorlige bønnen, og det nærmeste jeg har sett full nedkastelse i kristen norsk tradisjon. Vi snakker litt om hvordan muslimene i dag ber på samme måte som de tidlig ortodokse kristne. At begge religionene har et mangfold av tradisjoner som noen ganger går i hverandre. Leirvik forteller om hvordan han er blitt mer oppmerksom på ting i sin egen tradisjon i møte med noe som i første omgang virket fremmed.

– Du gjenoppdager noe av ditt eget, i hvert fall i historisk forstand. Men i andre tilfeller blir du oppmerksom på noe i din egen tradisjon som er forskjellig fra det som kjennetegner mange muslimske miljøer. For eksempel hvor umistelig den kristne friheten er.

 

Leirvik putter pasta og salatblad i munnen. Det ser ikke ut som han har tenkt til å følge opp utsagnet sitt, så vi forsøker som best vi kan.

– Initiativtaker til nettverk for sekulære muslimer, Sara Azmeh Rasmussen, sa i Klassekampen at hun ler av påstanden om at det går an å føre dialog med islamister.

– Det er et veldig unyansert synspunkt, synes jeg. Islamisme, sånn som det blir brukt, spenner fra alt fra militante islamister, som det antakeligvis ikke går an å føre dialog med, til KrF-liknende varianter, som det er fullt mulig å ha både religiøs og politisk dialog med.

– Rasmussen beskriver en trykkende kollektivisme som gjør det vanskelig å bare representere seg selv i et møte.

– Ja. Sånn er religionen i tradisjonelle samfunn. Det er lite rom for personlige variasjoner. Men paradokset er at en del av de såkalte islamistiske bevegelsene er en del av demokratibevegelsen i den muslimske verden, som blant annet tar sikte på å gi individet større armslag.

– Men når du sier at du er blitt oppmerksom på den umistelige, kristne friheten. Hva mener du da?

– Det er ikke bare den kristne friheten. Men også de liberale grunnverdiene som man med rette eller urette assosierer med Vesten, sier Leirvik. Han stopper. Man kan se kjevebenene gjøre seg ferdig med en munnfull pasta.

– Men vi må ikke gjøre dette for banalt heller. Det å bli mer oppmerksom på de liberale grunnverdiene handler også om å bli konfrontert med det liberale

dilemmaet, ikke sant?

 

Dermed har han penset samtalen over i et annet og mer utfordrende spor.

– På den ene siden vil jeg kjempe for at religionsfriheten skal bli mest mulig reell i Norge. Det betyr blant annet at trossamfunnene må slippe å forholde seg til statlige diktat, også når det gjelder likestillingspolitikk, og sånn sett kan jeg forsvare unntaksbestemmelsen i likestillingsloven. Men på den andre siden er jeg en del av et kirkelig miljø hvor kampen for kvinner og homofiles rettigheter står elt sentralt. Dette må man ta på alvor også i møte med andre religiøse tradisjoner hvor det er enda mindre armslag, både med hensyn til kvinner og homofile. Det handler om å være insisterende på minoritetenes rettigheter samtidig som man tar innover seg de liberale dilemmaene som man da er nødt til å finne en løsning på.

– Men går det an å være homofil og muslim, for eksempel?

– Ja, det er jeg helt sikker på. Den debatten vil komme for fullt i Norge,

og den pågår allerede i full åpenhet i England, Canada og USA. Der finner du grupper av praktiserende muslimer som krever aksept innenfor sitt eget trosfelleskap.

– Hva er det som har endret Den norske kirkas holdning til homofili?

Mange vil si at det er staten som har presset på, men det er jeg ikke enig i. Jeg tror endringene har kommet innenfra. Ikke minst fra Åpen Kirkegruppe. Det at kristne homofile har organisert seg og tvunget fram en endring innenfra, gjør at jeg også har håp om at lignende ting kan skje innenfor de muslimske miljøene, sier Leirvik.

Så rynker han brynene.

– Hvor var jeg?

– Jo, hvis en ønsker å forsvare den gruppebaserte trosfriheten, da har også trossamfunnene en desto større moralsk forpliktelse til å bidra til en åpen og kritisk samtale i det sivile samfunnet, for eksempel med hensyn til kjønn. Det må ikke bli slik at trossamfunnene skal få leve i fred og ha den praksisen de selv ønsker. Jeg har tidligere tatt til orde for en kulturkamp på den religiøse arenaen, men det er ikke staten som skal få regissere den, sier Leirvik.

Nå er det ikke vanskelig å gjette seg til at han er motstander av statskirken. Han sier om seg selv at han tilhører den liberale fløyen av norske sosialister, og at statskirkespørsmålet er et bilde på et større spørsmål, nemlig hvor demokratiet skal forankres: i staten, eller i det sivile samfunnet. Leirvik heller aller mest i retning av det siste.

– Jeg har en del synspunkter på dette som er mer typisk for den borgerlige siden enn den sosialistiske. Jeg står i den sosialistiske tradisjonen, men dette dilemmaet gjør at jeg ikke alltid er en like overbevist sosialist.

 

Likevel vet han hvor han kommer fra. «For meg var det både en klasse- og kulturreise å flytte fra Vestlandet til Oslo, faktisk også en religiøs reise.» sier Oddbjørn Leirvik i et intervju på nettsidene til forskningsprogrammet CULCOM – Kulturell kompleksitet i det nye Norge – ved Universitetet i Oslo, som han er tilknyttet.

– Dette må du utdype.

Leirvik smiler. Han starter med den religiøse reisen.

– Å gå fra Vestlandske indremisjon til Studentforbundet er omtrent så langt du kan bevege deg innenfor det norske kirkelandskapet, sier Leirvik.

For lesere som ikke kjenner Vestlandske indremisjon, eller Indremisjonsforbundet som det heter nå, kan vi opplyse at her står de konservative holdningene sterkere enn de fleste andre steder, ikke minst i synet på kvinner og homofile. Studentforbundet som Leirvik kom til på 70-tallet var derimot dominert av kristen-sosialister med relativt liberale holdninger.

– Forbundet hadde denne spenningen mellom det sosialistiske på den ene siden og det liberale på den andre siden. Så det jeg beskriver som mitt eget dilemma var også typisk for det kristne studentmiljøet som jeg ble avgjørende preget av.

– Også var det klassereisen da?

– Jeg identifiserer meg sterkt med det som er blitt skrevet om klassereise, fordi jeg ofte kjenner på denne grunnleggende fremmedfølelsen i forhold til akademia og akademias konvensjoner. Jeg tror kanskje ikke det vises så godt, men på innsiden er det veldig følbart.

Det blir stille en god stund.

– Det er noe med den konverserende akademiske stilen som jeg tror aldri kan bli min. Jeg klarer ikke være der med selvfølgelighet, sier han med ettertrykk. Så blir det stille en god stund til. Det er ingenting med denne samtalen som nå er «akademisk konverserende».

Leirvik bryter stillheten med et sukk.

– Men dette er jo erfaringer som veldig mange kjenner seg igjen i. På mange måter er det typisk for min generasjon. Vi var de første studentene som ble rekruttert fra arbeiderklassen. I hvert fall i stor målestokk.

 

Det viser seg at også Leirviks far har foretatt, om ikke en klassereise, så i hvert fall en kultur- og religiøs reise. Leirvik forteller at faren kom fra fattige

Nordmøre til rike Sunnmøre for å søke seg arbeid i møbelindustrien, og at han samtidig gjennomgikk en klassisk vekkelse i møte med bedehusmiljøet der.

– Far min snakka noen ganger om spenningene han følte på.

– På bedehuset gikk også fabrikkeierne. Og han måtte kjempe en kamp både med seg selv og andre for å ta vare på sitt medlemskap i fagbevegelsen, og samtidig være en del av det klasseoverskridende bedehusfellesskapet.

– Det er mange fine distinksjoner her, også på den religiøse sida. Far min ble i perioder sett på som en liberaler, fordi han abonnerte på Vårt Land og ikke Dagen. Apropos kulturell kompleksitet i Norge, sier Leirvik, og vi aner et smil.

– Tror du at dine erfaringer med denne kulturelle kompleksiteten i en norsk kontekst gjør det lettere for deg å møte andre?

– Ja, sier Leirvik og nå nikker han ivrig.

– Det er det som er summen av det jeg forteller deg nå. Jeg er helt overbevist om at det har disponert meg for et mer åpent møte med islam.

– Det er et møte som ikke handler om å bli fullstendig fascinert av en annen religion. Mitt forholdet til islam er ambivalent, slik forholdet mitt også er til andre religioner. Men islam er ikke skremmende, for jeg har sett det meste før i lignende fasonger.

– Om man føler at man kommer inn i et helt nytt og skremmende

landskap, eller om det virker kjent på godt og vondt er helt avgjørende. Og jeg mener det med godt og vondt.

– Men mange er skremt av Islam.

– Ja, og hvis de ikke har foretatt en kultur- og klassereise i sitt eget liv, så tror jeg det er lettere å bli skremt. Han har gjort seg ferdig med pastasalaten. Og jeg spør mer om påska. Det var der jeg startet, og det er der jeg vil avslutte, for er det ikke nettopp i påskedramaet livets spenninger møtes?

– Jo, det er en ritualisering av de helt grunnleggende spenningene i livet: Liv og død brytes mot hverandre, lojalitet og svik, skyld og tilgivelse. De helt grunnleggende spenningene i livet fortettes i påskedagene, sier Leirvik.

Og vi skjønner begge at nå er intervjuet slutt.