Karikaturer og ytringsfrihet

Av Vebjørn L. Horsfjord

Assisterende generalsekretær i Mellomkirkelig råd for Den norske kirke

 

Trykt i Vårt Land, 14. januar 2005


 

Tirsdag, på en av muslimenes store høytider, Id al-Adha, trykte Magazinet de mye omtalte karikaturtegningene av profeten Muhammed som i høst skapte bølger i Danmark – til forsvar for ytringsfriheten, ifølge redaktør Vebjørn K. Selbekk. Redaktøren bør spørre seg ikke bare om slike ytringer er tillatt, men om de er kloke.

 

Hvis hensikten virkelig er å teste ytringsfrihetens grenser i Norge, er resultatet lett å forutsi: Magazinet vil ikke bli dømt for dette. Ytringsfriheten gjelder og forsvares av norske myndigheter, slik de har plikt til og slik det bør være. Like lett er det å forutsi at noen vil mene at tegningene ikke burde vært publisert. Trolig vil vi også få høre fra dem som mener at det burde være forbudt å trykke slike bilder. Kanskje vil de skarpeste uttalelsene komme fra miljøer som disponerer færrest spaltemillimeter i avisene, de minste sendeflatene i radio og TV og samtidig er lengst fra å ha innflytelse over norsk lovgivning og rettshåndhevelse.

 

Selbekk vil teste ytringsfriheten, men han gjør feil hvis han tolker motstand mot publiseringen av tegningene som forsøk på å begrense hans rett til å publisere dem. Det er ikke noe angrep på ytringsfriheten om man oppfordrer en redaktør til å avstå fra bestemte ytringer. Redaktørens frihet består like fullt. Ytringsfriheten gjelder for begge parter. Forvekslingen av diskusjon om ytringene og sensur har preget deler av den danske debatten.

 

Magazinets redaktør oppnår mer enn en forutsigelig debatt. Han bidrar blant annet til å importere den danske debatten til Norge. Den er preget av langt hardere fronter og sterkere polarisering enn i Norge og skaper et svært ugjestmildt klima for innvandrere i landet.

 

Slik Magazinet har regissert karikatur-saken kan det nøre opp under frykt og fiendebilder også i Norge. Framstillingen er tendensiøs. Tegneren Finn Graff nevner for eksempel i en reportasje i bladet to grunner til at han ikke tegner Muhammed: På den ene siden trusler, på den andre siden respekt for andres religion. I den videre dekningen blåser Magazinet opp den ene uttalelsen og overhører den andre.

 

Magazinet har akkurat samme pressefrihet som alle andre aviser, men når en avis som primært henvender seg til bestemte kristne miljøer gjør seg til fanebærer for denne typen religionskritikk, kan den lett bidra til å forsterke motsetningene mellom kristendom og islam. Dessuten burde man forvente av nettopp dem som har en religiøs tro at de viser noe respekt for det andre opplever som hellig, kanskje særlig på en helligdag.

 

En karikaturtegning er en slagkraftig ytring. Klok bruk av dette virkemiddelet fordrer en refleksjon over maktforhold. De som har mye makt må forvente de beskeste karikaturene. Muslimer i Norge har gjennomgående liten makt. Karikaturtegninger av Muhammed angriper dessuten ikke dem som har makt blant muslimer, men berører i stedet selve religionens sentralnerve. Kvinner og menn, religiøse ledere og lekfolk, voldelige og fromme rammes like hardt. Dersom man skal utforske ytringsfriheten med hensyn til islam, vil det være mer hensiktsmessig å trykke sterkt kritiske saklige essays om islam eller muslimsk maktbruk. Men det ville neppe skape den konfrontasjonen som Selbekk trenger nettopp for å få bekreftet sin egen tese.

 

Det bør være tillatt å trykke karikaturtegninger av Muhammed, men det er unødvendig og uklokt. Vi trenger ikke å utvide grensene for sjikanøse innslag i religionsdebatten i Norge selv om ytringsfriheten gir rett til det. Det har ingen hensikt å venne seg til å tråkke på andres religiøse følelser. De deler av kristenfolket som er engasjert av utfordringene knyttet til møtet mellom kristendom og islam, bør i stedet bestrebe seg på en respektfull samtale med muslimer. Slik utvides egen horisont, og slik styrkes de store moderate miljøene innenfor islam i Norge.