Oddbjørn Leirvik:

 

Hva sier kristne og muslimer om hverandre?

 

Innlegg på konferansen ”Profeten Muhammed: Sendebud for Fred og Menneskelighet”, Det Islamske Forbundet, 13. mai 2006.



Lat meg først få takke for invitasjonen til å komme og tale på denne store og viktige konferansen. I Norge har det blitt naturlig å invitere representanter for andre trossamfunn ved store anledninger i vårt eget. Det er en god tradisjon som gjør oss stadig mer husvarme hos hverandre og knytter oss nærmere sammen. Dette gjelder ikke bare forholdet mellom muslimer og kristne. Når for eksempel buddhistene i fjor innviet sin nye stupa på Bjørndal, til ære for Dalai Lama, var representanter for alle trossamfunn til stede, inkludert Islamsk Råd og Den norske kirke som jeg representerer.

 

Sjøl har jeg vært med i det interreligiøse dialogarbeidet i snart tjue år nå, fra den første spede begynnelsen på slutten av 1980-tallet da folk fra Den norske kirke begynte å ta kontakt med moskeene i Oslo for å etablere kontakt og bli betre kjent. I 1992 var jeg med på å ta initiativ til det som skulle bli Kontaktgruppa for Mellomkirkelig Råd og Islamsk Råd. I den perioden jobbet jeg som prest i Paulus kirke på Grünerløkka og det var flerreligiøse utfordringene på østkanten som gjorde at jeg begynte å interessere meg for religionsdialog.

 

Etter hvert utviklet engasjementet seg til å bli nasjonalt og internasjonalt og i de siste årene har jeg hovedsakelig vært engasjert i Oslokoalisjonen for tros- og livssynsfrihet som har sprunget ut av Samarbeidsrådet for tros- og livssynsfrihet. Oslokoalisjonen har som mange av dere vet Lena Larsen som prosjektleder, og i Oslokoalisjonens prosjektgrupper finner vi både muslimer, kristne, jøder, buddhister og humanetikere. Det som samler oss, er et felles engasjement for trosfrihet og menneskerettigheter. Dialogarbeidet i Norge, der representanter for majoriteten og de mange forskjellige minoritetene har lært seg til å lytte respektfullt til hverandre, har gitt oss lyst til å samarbeide også på den internasjonale arenaen. La meg ta tre eksempler fra det siste halvåret på hvordan Oslokoalisjonen arbeider: I november i fjor arrangerte vi, sammen med det muslimske Centre for Values Education i Istanbul, en konferanse om hvordan andre kulturer og religioner blir framstilt i skolens lærebøker i den muslimske verden. P på samme måte som vi i Europa har måttet endre det bildet som gis av islam i våre lærebøker, ser mange nå behovet for å endre det ofte nokså ensidige og til dels negative bildet av jødedom og kristendom som mange lærebøker i muslimske land gir.

 

I november i fjor sendte Oslokoalisjonen også en kristen-muslimsk delegasjon til Pakistan, for kvinne- og menneskerettighetsaktivister, og for å diskutere religionsundervisningen i skolen i Pakistan og den måten de islamske lovene i Pakistan rammer både kristne og muslimske minoriteter (ahmadiyya, sjia) på. Når vi var i Pakistan sammen, hadde vi en sterk opplevelse at vi som kristne og muslimer fra Norge hadde en felles forpliktelse på minoritetene sine rettigheter. Derfor var det helt tilfeldig om det var en kristen eller muslim fra Norge som førte ordet når vi utfordret de religiøse og politiske lederne som vi møtte. Det hører med til historiene at delegasjonen vårt hadde en god kjønnsbalanse, men halvparten menn og halvparten kvinner. På den måten synliggjorde vi også vår felles forpliktelse på norske likestillingsverdier.

 

Det siste eksemplet jeg ville gi, er fra januar i år. Da sendte Oslokoalisjonen en buddhist, en muslim og en kristen til Pakistan til Sri Lanka for å samtale med kristne, muslimske og buddhistiske ledere om menneskerettigheter og trosfrihet i Sri Lanka. I Sri Lanka er det buddhistene som er i majoritet, i Pakistan er det sunnimuslimene, i Norge de kristne. Det som forener oss i Oslokoalisjonen, er et kritisk blikk på hvordan den religiøse majoriteten bruker sin makt, et moralsk engasjement til fordel for de sårbare minoritetene og en felles forpliktelse på minoritetene sine rettigheter.

 

Som dere forstår, er mye av Oslokoalisjonen sitt dialogarbeidet av religionspolitisk karakter. Andre former for religionsdialog er mer ”åndelig”, om vi kan bruke et slikt uttrykk. Det er rart å tenke tilbake på de første forsøkene som ble gjort på religionsdialog for femten-tjue år siden. Før 1990 var ikke forholdet mellom kristendom, islam og Vesten så politisert som det er i dag. Da vi arrangerte de første dialogmøtene, i kirka eller moskeen, var det da også mer åndelige spørsmål som stod i sentrum. På det aller første dialogmøtet i Paulus kirke med gjester fra en av moskeene, var det bønn som var temaet. Ved å være til stede på hverandres gudstjenester, ble mange av oss mer fortrolige med de andres bønnespråk, ikke bare ordene som blir brukt, men like mye måten vi bruker hele oss på når vi ber. For meg ble nærkontakt med den sterkt kroppslige måten å be på innenfor islam en utfordring til gjenfinne kroppsligheten i min kristne tilbedelse. Da jeg senere begynte å jobbe mer faglig med disse spørsmålene, oppdaget jeg at det som vi kristne ser på som typisk muslimsk – nemlig å bøye hele seg med panna mot bakken – på Jesu tid var en ganske vanlig måte å bruke kroppen på i bønn også i jødedommen. Mye tyder på at Jesus også kunne be slik, selv om det var kneling og løfta hender som ble dominerende bønneuttrykket i urkristendommen. De løftede hendene er et uttrykk for gleden og kraften i Jesu oppstandelse, men ligner kroppslig sett på de åpne hendene som dere muslimer løfter i bønn. Tilsvarende ligner knelinga i kristen tradisjon på deres sujud. Og i de ortodokse kirkene i Midtøsten, for eksempel i den syrisk-ortodokse kirke eller hos kopterne, vil en finne at også kristne kan bøye seg helt ned, med panna mot bakken når de kneler. 

 

Også i buddhistiske meditasjonsformer kan en finne det samme kroppslige uttrykket, og jeg har selv vært med på å praktisere dette i et kristent meditasjonsmiljø som er inspirert av buddhismen.

 

Muslimer, kristne og buddhister kan ha ganske så ulike forestillinger om Gud eller den dypeste virkeligheten. Men selv om forestillingene og ordene vi bruker er forskjellige, er det noe fellesmenneskelig ved dette at vi bøyer hele kroppen vår i ærefrykt for noe eller noen som er uendelig mye større enn vi selv. Samtidig som vi kan åpne eller løfte hendene våre for å ta imot den guddommelige kjærligheten.

 

Kanskje kan vi ta disse universelle elementene i det religiøse kroppsspråket vårt som tegn på at det er noe i oss som forener oss på tvers trosgrensene – noe som bøyer oss i ærefrykt, og løfter oss i glede.

 

Jeg hadde lyst til å bruke den første delen av foredraget mitt til å dele disse tankene med dere om hvordan langsiktig dialogarbeidet kan gi oss en opplevelse av at det er noe dypt og forpliktende som forener oss på tvers av trosgrensene – en felles erfaring av å være del av en åndelig virkelighet som er større enn oss alle, og noen universelle menneskerettigheter som speiler vår felles humanitet og som vi har en felles forpliktelse til å etterleve. 

 

Overskriften på foredraget mitt – ”Hva seier kristne og muslimer om hverandre?” – er foreslått av mine gode venn Basim Ghozlan og er identisk med overskriften på et innlegg som jeg skrev på islam.no for to og et halvt år siden, som svar på et innlegg av en dansk muslim som prøvde å vise at kristne tar fullstendig feil i sin tolkning av Det nye testamentet.[1] Det er nemlig ikke alle kristne eller muslimer som ser noe poeng i religionsdialog, eller å lete etter det vi kan ha felles. Mange på begge sider er mye mer opptatt av å ”bevise” at min religion er mye bedre enn din, og at du har hørt helt feil når du prøvde å lytte til det Gud og hans profeter sa. Innlegget til den danske konvertitten Shakir al-Irshad som jeg skrev et litt sint svar på, hadde overskriften ”Hva sier Jesus om Muhammed?”.[2] Her gjentar den danske konvertitten det gamle islamske argumentet at når Jesus i Johannesevangliet snakker om ”Talsmannen” og ”Sannhetens Ånd” som skal komme, da er dette i realiteten en profeti om Muhammed. Dette er et argument som vi finner allerede i den berømte dialogen mellom en kristen biskop og kalifen av Bagdad i år 781. Når polemisk innstilte muslimer gjentar dette argumentet i dag, knytter de det gjerne til et annet gammelt argument i den muslimske polemikken mot kristendommen, nemlig at jødene og de kristne har tuklet med eller forvansket skriftene sine slik at Bibelen slik den framstår i dag er totalt upålitelig som Guds ord. Et annet polemisk argument som både Shakir al-Irshad og mange andre bruker for å bevise at kristne tar feil i sitt syn på Jesus, er det såkalte Barnabasevangeliet. Jeg vet ikke hvor mange av dere som kjenner dette evangeliet, der Jesus med rene ord profeterer om Muhammad og fornekter at han skulle være Guds Sønn. Den angivelige forfatteren Barnabas peker på Paulus som den hovedskyldige i at Jesu budskap har blitt fullstendig forvrengt. I historisk-kritisk forsking er det stor enighet om at Barnabasevangeliet har blitt skrevet på 1500- eller 1600-tallet, sannsynligvis av en tvangskristnet spansk muslim som senere diktet opp dette evangeliet som en søt og i og for seg forståelig hevn over sine brutale kristne herrer.[3]

 

For meg som teolog og religionsforsker – de siste ti årene har jeg vært ansatt ved Universitetet i Oslo – er det overraskende å se at så mange muslimer faktisk tror at dette er et urkristent evangelium, og bruker det som et ”bevis” for at kristne tar feil. I fjor kom det til og med en norsk utgave av dette evangeliet, ved den norske konvertitten Børge Blåtind som mener at han nå kan tilby norske KRL-lærere selve urevangeliet, de kristne helt fram til i dag har prøvd å fortie. (I en mail sendt til krlnett.no i mars 2006 presenterer han Barnabasevangeliet på denne måten: ”Evangeliet etter Barnabas er det eneste kjente overlevende Evangelium, skrevet av en av Jesu disipler …”).

 

Det virker i det hele som om kristne konvertitter til islam er de aller mest ivrige etter å ”bevise” at kristne tar feil og at bare muslimene sitter med sannheten. Selv respekterer jeg at muslimer har et annet syn på Jesus enn meg. Men jeg aksepterer ikke at fabrikkerte skrifter blir brukt som sannhetsargument. Det vitner om manglende respekt ikke bare for kristne, men også for helt elementære spilleregler i religionsvitenskapen.

 

Nå finnes det også mange deprimerende eksempler på kristen litteratur som på tilsvarende måte prøver å framstille islam som en eneste stor feiltakelse. Jeg skal snart komme tilbake til det, men la meg først gi enda et eksempel på hvordan norske muslimer prøver å overbevise kristne om at de tar feil. Rett før påske gav bladet til Muslimsk Studentsamfunn, Salaam, ut et nummer (Nr. 5, Vår 2006) som inneholdt et innlegg av Asjad Mahmood om ”Korfestelsen og Jesus”. Jeg vet ikke om dette var ment som en påskehilsen til oss kristne, men innlegget prøver i hvert fall å ”bevise” at kristne tar helt feil både når det gjelder korsfestelsen og oppstandelsen, som er de sentrale mysteriene i vår påskefeiring. Innlegget er for så vidt respektfullt i tonen, men prøver å vise at Bibelen enten tar feil eller at de kristne har feiltolket evangeliene når de tror at Jesus ble korsfestet og stod opp igjen fra de døde den tredje dagen.

 

Jeg respekterer sjølsagt at muslimer ser annerledes på dette enn vi kristne. Men jeg undrer meg over at det er så om å gjøre å skulle overbevise oss kristne at vi tar feil? Kan vi ikke heller prøve å slå oss til ro med at vi har ulike syn på dette, og så prøve å leve sammen i respekt for forskjeller? Er ikke Gud større enn oss alle? Som det står i Koranen: ”Til Gud skal dere alle vende tilbake. Han skal redegjøre for det dere var uenige om.”

 

Hvis vi ser på litteraturreferansene til artikkelen i Salaam, vil vi finne at argumentene er hentet fra den sør-afrikanske muslimen Ahmed Deedat sine kristendomskritiske skrifter, som har titler som ”Is the Bible God’s Word?” (svaret er i følge Deedat et klart nei) eller ”Crucifixion or Cruci-fiction?” (Deedats svar er selvfølgelig at korfestelsen er en fiksjon). Slik jeg opplever det, har skriftene og videoene til Deedat gjort stor skade på forholdet mellom muslimer og kristne over hele verden og jeg blir alltid deprimert når jeg ser skriftene hans utstilt til salg i moskeene.

 

Jeg har nettopp besøkt Sør-Afrika og Deedats hjemby Durban. På to av høyhusene rett ved hovedkvarteret til Deedats organisasjon står det med svære bokstaver: ”Read the Qu’ran – the Last Testament”. Jeg aksepterer at dere som muslimer ser på Koranen som det siste testamentet. Men behøver i hodet med slike argument vi å banke hverandre i hodet med slike argument hele tiden? Jeg må tilstå at jeg blir provosert når en del muslimer omtaler jødedommen som ”barneskolen”, kristendommen som ”ungdomsskolen” og islam som ”videregående skole”. Kristendommen har gjort seg skyld i akkurat det samme overfor jødedommen, som når vi kaller den jødiske Bibelen som det ”gamle” testamente. Jeg har også hørt bahai’er melde seg på i den samme konkurransen og omtalt baha’i-troen som selve ”universitetet” blant religionene.

 

Nå har jeg brukt mer tid enn jeg vanligvis gjør på å kritisere en del utbredte former for muslimsk kristendomskritikk. Det har jeg gjort fordi Basim Ghozlan, på vegne av Det islamske forbundet, uttrykkelig oppfordret meg til å ta opp ting som sårer eller provoserer meg i muslimers måte å omtale kristendommen på. Det tar jeg som en stor tillitserklæring fra dere! Jeg vet at mange av dere selv er skeptiske til den veldig polemiske måten som en del muslimer omtaler kristendommen på. Min vennlige oppfordring til dere er å gå kritisk igjennom den litteraturen som blir spredt gjennom moskeene deres. Slik jeg ser det, fortjener ikke Ahmed Deedat sine skrifter den utbredelsen de har fått. Jeg stiller meg også spørrende til at de kristendomskritiske skriftene til Sayyid Qutb (for eksempel hans ”Milepæler”) og til andre radikale islamister har så framtredende plass i hyllene til islamske bokhandler som de har. De bør i hvert fall balanseres av mer dialogvennlig litteratur, som det blir stadig mer av også fra muslimsk side. Mitt håp er at skriftene til Tariq Ramadan skal få minst like stor plass i moskeene sin litteraturdistribusjon som bøkene til Deedat og Qutb.

 

Når jeg først har nevnt Deedat og polemiske skrifter produsert at sør-afrikanske muslimer, vil jeg gjerne også få nevne en annen framtredende muslim fra Sør-Afrika som har helt andre og mer dialogvennlige holdninger, nemlig Farid Esack. Jeg vet ikke om dere kjenner bøkene hans. Den mest kjente har tittelen Qur’an, Liberation and Pluralism

 

Boken er skrevet med erfaringene fra kampen mot apartheid som bakteppe. Esack var en av de muslimene stod side om side med de svarte kristne lederne i Sør-Afrika, tok opp kampen for rettferdighet sammen med dem, satt i fengsel sammen med de kristne, og opplevde frigjøringa sammen med dem. I Sør-Afrika var det slett ikke alle muslimer som tok opp kampen mot apartheid. Fordi de fleste sør-afrikanske muslimer er av asiatisk avstemming, kunne de leve mer komfortabelt med apartheidregimet enn de svarte kristne, som var de som led mest under det. Esack var blant de muslimene som tok et moralsk standpunkt mot apartheid, for rettferdighet, hånd i hånd med kristne i det han selv har karakterisert som ”interreligiøs solidaritet mot undertrykking.” For Esack er ikke islam bare navnet på et bestemt religionssamfunn, men også en fundamental livsholdning som skaper fellesskap og setter skiller helt på tvers av religionsgrensene. Den same åpne tolkningen gir Esack av den islamske nøkkeltermen iman, tru. Ifølge Esack retter sann tro seg mot en Gud som er større enn alle herrer i denne verda. Slik kan troen, slik han ser det, inspirere til fellesskap på tvers av religionsgrensene, i kampen for frihet og rettferdighet. Som jeg har forklart, er det dette som også er visjonen for Oslokoalisjonen for tros- og livssynsfrihet. Det er litteratur av dette slaget vi etter min mening trenger å få spredt til mange flere, både gjennom moskeene og kirkene.

 

Til slutt i foredraget mitt vil jeg peke på noen av de utfordringene som vi kristne står overfor. Hvis jeg hadde holdt dette foredraget i en kristen forsamling, skal jeg love dere at jeg hadde brukt mesteparten av tida på å kritisere noe av den litteraturen om islam som kristne står bak. Basim Ghozlan og jeg har det siste året forent kreftene våre i en kritikk av islam-bøkene til Mark Gabriel, en kristen konvertitt med egyptisk bakgrunn. Etter at han kom inn i en troskrise og forlot islam, reiste han til Sør-Afrika der han møtte den kristne misjonsorganisasjonen Youth with a Mission. (I parentes bemerket, var det amerikansk-inspirert kristen misjonsvirksomhet i Sør-Afrika som provoserte Ahmed Deedat til å produsere sine kristendomskritiske pamfletter.) Her til lands er det Youth with a Mission sin norske avdeling, Ungdom i Oppdrag, som utgir Gabriel sine bøker. Den mest kjente av disse har tittelen Islam og terrorisme og er en helt forferdelig bok. Her kan vi lese at islams historie er som en elv av blod; at det er de som utøver vold som står for det eneste sanne islam; og at muslimer som engasjerer seg i dialog bare prøver å skjule sitt egentlige mål som er verdensherredømme.

 

Nå vet vi godt at det finnes en god del muslimer og kristne som faktisk utgjør en stor fare for verdensfreden. Problemet med den måten den kristne høyresiden fører åndskamp mot islam på, er at de framstiller den militante islamismen som det eneste sanne islam, eller den sterkeste bevegelsen innenfor det muslimske fellesskapet. Avisa Magazinet representerer disse kretsene. Da avisa publiserte Muhammed-karikaturene, spilte den på gamle kristne fordommer mot islam som en voldelig religion og koblet disse til nyere fordommer om islam som en kvinneundertrykkende religion. Paradoksalt nok sympatiserer mange på den kristne høyresida med en nokså voldelig form for kristendom, representert ved den nykonservative utenrikspolitikken til USA, og de har sjøl et nokså konservativt (mange vil si, kvinneundertrykkende) kjønnsrollemønster. I Norge har det utviklet seg en tvilsom allianse mellom disse høyrekreftene og Fremskrittspartiet, slik vi så det da Carl I. Hagen gikk til angrep på Muhammed og islam i sin famøse tale i menigheten Levende Ord sommeren 2004. Jeg har også hørt Carl I. Hagen vise til Gabriels bok Islam og terrorisme som en god kilde til kunnskap om islam.

 

Den dårlige nyheten er at den kristne nykonservatismen er i vekst og at den antiislamske litteraturen de produserer, selger i større opplag enn de bøkene som vi som representerer dialogkreftene, skriver. Den gode nyheten er at det nye kristne høyre og Fremskrittspartiet gjentatte ganger har blitt motsagt av alle de store kirkesamfunnene i Norge. Dette vil jeg at dere skal vite: det nye kristne høyre er en marginal bevegelse i norsk kirkeliv, og det overveldende flertallet av kirkelederne har i dag en langt mer respektfull holdning til islam. Om jeg skal være optimistisk, tror jeg også at redaktør Selbekk og andre i det nye kristne høyre har endret noen av sine holdninger etter karikatursaken, ikke minst fordi norske muslimer på en så forbilledlig måte fulgte profeten Muhammeds eksempel og i stridens hete strakte ut en forsonende hånd.

 

Som jeg har prøvd å vise i dette foredraget, har norske muslimer og kristne mange felles utfordringer å ta tak i. Vi har forskjellig tro, og bør respektere hverandre for det i stedet for stadig å skulle prøve å bevise at den andre tar feil. Jeg tror Gud er stor nok til å romme både muslimer og kristne sin tro. Samtidig er jeg overbevist om at vår felles menneskelighet er sterk nok til å forene oss på tvers av trosgrensene. Og til Gud skal vi alle vende tilbake.

 



[1]              Hva sier kristne og muslimer om hverandre? islam.no 5. desember 2003.

[2]              Hva sier Jesus om profeten Muhammad? islam.no 13. september 2003.                    

[3]              Se min artikkel History as a Literary Weapon: The Gospel of Barnabas in Muslim-Christian Polemics (2002)