Kulturkamp på tvers

Klassekampen 2006-03-01

Av Christiane Jordheim Larsen christiane@klassekampen.no

 

 

Kulturkampen foregår på tvers av religioner, ikke mellom dem. Derfor må norske myndigheter skille mellom totalitær og demokratisk islam, mener teolog Oddbjørn Leirvik. Men hvor går grensa?

 

Truer politisk islam det norske sekulære samfunnet?

Ja, hevdet Hege Storhaug i Human Rights Service i Klassekampen forrige uke. Politisk orienterte muslimer i Norge - eller islamister - må ekskluderes fra enhver kontakt med norske myndigheter, mente Storhaug, og hennes påstander innledet en bredt anlagt intervju- og debattserie om Norges forhold til islam og muslimer.

Mens forfatteren Roy Jacobsen har pekt på viktigheten av å beskytte ytringsfriheten, har muslimer som Lena Larsen, Trond Linstad, Iffit Qureshi, Usman Rana og Anne-Sofie Roald i etterkant avvist at islam representerer en trussel, og islamforsker Kari Vogt lagt til at muslimer vil forbli en religiøs minoritet uten betydelig politisk makt i Norge i overskuelig framtid.

Teolog og førsteamanuensis i interreligiøsitet Oddbjørn Leirvik er styremedlem i Oslokoalisjonen for tros- og livssynsfrihet og utga nylig boka «Islam og kristendom. Konflikt eller dialog». Han mener også at det foregår en kulturkamp i Norge, men analyserer striden i etterkant av karikaturtegningene av Muhammed slik:

- Karikatursaken har vist at sterke krefter på den kristne høyresida ønsker en sterkest mulig konfrontasjon med islam. Sånn sett har det blitt avdekket en kulturkamp også de kristne miljøene. Konstellasjonene er forskjellige fra dem vi ser i Danmark: Den danske politikeren Søren Krarup representerer der en nasjonalt orientert religiøsitet, mens Magazinet i Norge representerer nyere tendenser, «det nye kristne høyre». I Norge har det store flertallet i det norske kirkesamfunnet tydelig tatt avstand fra Magazinets handlemåte. Karikatursaken har altså vist at kulturelle og politiske forskjeller går på tvers av religionsgrensene. Mange muslimer identifiserer seg med det norske samfunnet og har tilsvarende reaksjoner på demonstrasjonene i muslimske majoritetssamfunn. Avstanden mellom norske muslimer og dem som demonstrerte i Midtøsten har vært tydelig.

Frp alene

- Hvordan bør karikaturstriden diskuteres videre nå?

- Jeg er ikke sikker på at det vil bli noen fornyet diskusjon om blasfemilovgivningen - jeg har i alle fall ikke noe ønske om det. Selv om enkelte muslimer har ønsket en slik omkamp, er ikke ønsket utbredt, slik jeg oppfatter det. I stedet bør vi konsentrere oss om å konsolidere den moralske majoriteten som ønsker å praktisere ytringsfrihet under ansvar. Det er lett å fokusere på Fremskrittspartiets framganger på meningsmålingene, at 20 - 30 prosent mener det er nødvendig å konfrontere det muslimske miljøet slik Frp gjør. Allikevel tror jeg den moralske majoriteten ønsker en mer sivilisert samtale. Men her er det er vanskelig å skille mellom realistiske spådommer og fromme ønsker. Politisk har striden demonstrert at skillet i verdispørsmål ikke går mellom borgerlige og sosialistiske partier, men mellom Frp og andre partier. Bare Frp har trukket norske muslimers hensikter i tvil, slik Siv Jensen har gjort det i et brev til Jens Stoltenberg.

- Hvordan kan en fruktbar dialog om problematiske områder som ytringsfrihet/sjikane og likestilling føres mellom norske myndigheter og muslimske miljøer?

- Slike samtaler er blitt ført i årevis mellom trossamfunnene og med myndighetene som nølende observatør. Før denne regjeringen satte seg til bordet, var det sentrums- og samarbeidsregjeringen som sterkest signaliserte et ønske om forpliktende dialog med de muslimske miljøene. Bondevik besøkte for eksempel en moské ved utbruddet av Irak-krigen for å forklare Norges holdning og bli kjent med muslimenes reaksjoner. Denne direkte dialogen med muslimske miljøer er videreført av Stoltenberg, Gahr Støre og den Ap-ledete regjeringen. Utgangspunktet er at det er opprettet tillit mellom trosmiljøene i Norge. Denne tilliten må bygges over tid, spesielt fordi vestlig kristen og muslimsk kultur i utgangspunktet er preget av århundrelang historie og konflikt. Man kan ikke ta tilliten for gitt. Mistenksomheten ligger dypt i kulturen på begge sider.

Kontakt

Hege Storhaug og Human Rights Service har uttalt at politisk orienterte muslimer - eller islamister - må utelukkes fra dialog med norske myndigheter, men det er uenighet om hva uttrykkene «moderat konservativ muslim» og «islamist/ekstremist» egentlig betyr.

- Bør det settes grenser for hvem norske myndigheter bør føre dialog med - og i så fall hvor?

- Problemet med begrepet «islamist» er at det brukes om alt fra det nåværende regjeringspartiet i Tyrkia - et slags KrF i muslimsk tapning - til bevegelser med et totalitært samfunnssyn det er nødvendig å konfrontere. Men det kan ikke være betenkelig i seg selv at det finnes muslimer med politisk engasjement i religionens navn. Spørsmålet er om engasjementet skjer på demokratiets premisser eller ikke. Man må føre samtalen med muslimer som har muslimdemokratisk holdning, for å bruke et begrep som er parallelt med kristendemokratisk. Like viktig er det å være konfronterende mot versjoner som er totalitære.

Leirvik mener også det er viktig å skille kontakt og dialog som strategier.

- Kontakt bør man ha med så mange retninger som mulig innen de to religionene, mens en dialog forutsetter gjensidig åpenhet og vilje til forhandling. Men man må kunne ha kontakt med grupper som ikke er villige til å gå inn i den type dialog som jeg nå beskriver. Det å opprette forpliktende dialog med ledere i Midtøsten og Pakistan er noe annet, da må man finne ut hvem som er åpne for dette. Et eksempel her er arbeidet Oslokoalisjonen for tros- og livssynsfrihet driver, der Lena Larsen er koordinator og jeg selv sitter i styret. Vi gjorde en felles reise til Pakistan i november i fjor, som muslimsk-kristen delelegasjon basert på menneskerettslige standarder og et religionsfrihetsprinsipp - for å snakke med folk med liknende engasjement. Da har vi tatt steget fra kontakt til dialog og videre til handlingsbasert alliansearbeid. Det handler om å bygge allianser mellom liberale reformtenkere i religionene.

- Frp har kritisert at Utenriksdepartementet finansierte reisen en norsk delegasjon, med representanter for Islamsk Råd i Norge og Mellomkirkelig råd, gjorde for å møte leder for Det europeiske fatwarådet Yusuf al-Qaradawi. Det er også uenighet om hvor ekstreme eller moderate hans religiøse og politiske holdninger er. Hvordan oppfatter du Qaradawi?

- Qaradawi har en tvetydig rolle. På en del punkter har han gjennom Det europeiske fatwarådet bidratt til åpnere holdninger. På andre felt og overfor andre tilhørere står han for holdninger det er helt nødvendig å konfrontere. Ingen i dette bildet er bare helter eller bare skurker. Qaradawi er - dessverre - ingen reformtenker, han har til gode å demonstrere vilje til mer dyptgående dialog. Men jeg synes det blir feil å kritisere møtet med ham, for hensikten var å skape en kontakt og å forklare ham noe om det norske samfunnet - noe som på sikt kan påvirke hans holdninger.

Ingen ren form

- I hvilken grad er likestilling og ytringsfrihet i strid med religionen islam, og i hvilken grad er konflikten resultat av historiske og kulturelle faktorer?

- Religion finnes aldri i ren form. Alle mulige politiske holdninger og kulturelle praksiser begrunnes religiøst, og sosiale og historiske faktorer er åpenbart med på å skape formen religionen tar. Derfor kan man ikke snakke om verdensreligionene i bestemt form; de rommer så store spenninger. Dette burde være tydelig for alle. Reformkrefter kan gjerne ønske å skille mellom kultur og religion, men for meg som religionsforsker er det ikke mulig å destillere ut noe som er ren religion . Det vi er vitne til i dag, er at konfronterende og dialogiske kreftene innad i religionssamfunnene kjemper om makt og politisk hegemoni. Det har karikatursaken vist klart - også her til lands. Dette er en viktigere spenning enn forholdet mellom religion og sekularitet. Det finnes også viktige retninger som har tatt opp i seg humanistiske idealer man gjerne forbinder med sekularitet - men i en religiøs form.

 

©Klassekampen