Debatt

KRL-faget og menneskeretten til trosfrihet:

Er Høyesteretts svik mot livssynsminoritetene god juss?

Tore Lindholm

Forskere som studerer menneskerettsspørsmål er henvist til samarbeid på tvers av faggrenser. I Norge drives menneskerettsforskning bl.a. av statsvitere, sosialantropologer, religionshistorikere, filosofer og teologer, mest i fordragelig samspill med jurister. Vi ikke-jurister aksepterer tilmed at jussen, som vitenskap og som rettspleie, ofte kan ha en velbegrunnet faglig forrang. Både på det globale plan og i det enkelte land må juridisk kodifisering og rettslig forsvar av menneskerettighetene spille hovedroller i samspillet mellom disiplinene.

Men menneskerettigheter er mer enn juss. Og når lovgivere eller domstoler vanskjøtter vernet om mindretalls frihet og menneskeverd, må folk i andre fag som studerer menneskerett kunne trå til og gi klar melding.

Høyesterett avsa 22. august 2001 dom i Human-Etisk Forbunds ankesak i KRL-saken (web-adresse: http://websir.lovdata.no/cgi-lex/wiftbas?HRA=on, 27 upaginerte sider). HEFs anke bestred gyldigheten av norske skolemyndigheters avslag på søknader fra humanetiske foreldre om fullt fritak for deres barn fra plikten til å delta i undervisning i KRL-faget. Høyesteretts dom støttet de lavere rettsinstansers frifinnelse av staten.

En liberal stat i et livssynspluralt <NB OK slik, el. livssynspluralistisk?>  samfunn har moralsk forpliktelse til å beskytte livssynsminoriteters trosfrihet, særlig for mindretall som selv respekterer andres tilsvarende frihet. Høyesteretts dom i KRL-saken er et svik mot denne menneskerettslige forpliktelse.

I dette debattinnlegget skal jeg bare indirekte begrunne denne moralske vurderingen. Hovedhensikten er å bevege menneskerettsjurister til å belyse spørsmålet: Er høyesterettsdommen mot HEF i KRL-saken god juss?

 Høyesterett kanoniserer med KRL-dommen den norske stats postmoderne gjenoppliving av en tusenårig tradisjon i misbruk av makt til å pådytte annerledes troende “statens religion”. Det nye i år 2001 er at det gjøres forblommet og forrettes med sirkelslutninger, selvmotsigelser og “Newspeak”, som skal legitimere at humanetikeres barn – samt buddhisters, muslimers, sikhers, jøders og hinduers barn i Norge – bare delvis og etter særlig søknad kan fritas fra å bli undervist i grunnskolens obligatoriske KRL-fag. KRL-faget har påviselig (se nedenfor) som ett av sine politiske formål og én forventelig effekt å prege elevene til kristen tro – eller kanskje snarere til en slags kristendom light.

At moralsk uholdbare domstolsavgjørelser forekommer, rår det knapt tvil om. Årsakene kan være forskjellige og kan grovfordeles som brøder mot en eller flere av grunnverdiene LOV, SANNHET eller RETT – tre ord som i gullbokstaver iallfall er vakker veggpryd i Høyesteretts sal.

LOV: lovgrunnlaget for en domstolsavgjørelse kan være moralsk sviktende (både mangelfulle lovbestemmelser og feiltolkninger av lovgrunnlaget kan disponere for urett). SANNHET: bedømmelsen av sakens fakta kan være uholdbar, f.eks. når en domstol overser bevis, feiltolker sakkyndige vitner eller av andre grunner misoppfatter sakens realiteter. RETT: domsslutningen, subsumpsjonen av sakens fakta under lovens bestemmelser med sikte på en avgjørelse, kan være forkjært.

Min kritikk av KRL-dommen gjelder ikke Høyesteretts (Hs) utvalg og tolkning av menneskerettslige lovbestemmelser. Heller ikke har jeg innsigelser mot domsslutningen, isolert sett. Innvendingen retter seg mot KRL-dommens andre hovedpremiss, altså mot vår høyeste domstols omgang med grunnverdien SANNHET. Etter mitt skjønn er Hs utvalg, beskrivelse og tolkning av sakens relevante fakta en misere som undergraver KRL-dommens moralske legitimitet. Det spørsmål jeg skulle ønske norske menneskerettsjurister tok mer alvorlig enn hittil, er hvorvidt holdbar moralsk kritikk også treffer KRL-dommens juridiske bonitet.

LOV: Høyesterett om KRL-sakens lovgrunnlag

Hs KRL-dom anvender syv sider til framstilling og drøfting av Norges folkerettslige forpliktelser. Det menneskerettslige normgrunnlaget for å bedømme HEFs anke er etter mitt skjønn greit framstilt: Det viktigste er EMK artikkel 9 og EMK Første tilleggsprotokoll artikkel 2; SP artikkel 18, paragrafene 1 til 4; samt den norske menneskerettsloven av 21. mai 1999. Hs oppsummering av Norges folkerettslige forpliktelser lyder:

Det er i utgangspunktet opp til den enkelte stat å bestemme hva undervisningen skal omfatte og innholdet av den ut fra egne behov […]. Undervisning, herunder om religions- og livssyn, må ligge innenfor de rammer som følger av bestemmelsene om tanke-, samvittighets- og religionsfrihet i EMK artikkel 9 og SP artikkel 18 nr. 1 – nr. 3 og retten til undervisning i samsvar med foreldres overbevisning i EMK Første tilleggsprotokoll artikkel 2 og SP artikkel 18 nr. 4. Obligatorisk undervisning i religion og livssyn må være objektiv, kritisk og pluralistisk […]. Særlig viktig er forbudet mot indoktrinering eller forkynnelse av en bestemt religion eller et bestemt livssyn […]. Også FNs menneskerettighetskomité har uttalt at obligatorisk undervisning må være nøytral og objektiv, […]. SP er imidlertid ikke til hinder for obligatorisk undervisning i religionshistorie og etikk om denne gis nøytralt og objektivt […].

Jeg vil bemerke at den innledende påstanden i sitatet over, som blir gjentatt flere steder i KRL-dommen, er ukontroversiell: selvsagt er det i utgangspunktet opp til den enkelte stat å bestemme hva undervisningen skal omfatte. Uansett, norske livssynsminoriteters trosfrihet ville ikke være truet om ovenstående sammenfatning av Norges forpliktelser etter menneskerettskonvensjonene var etterlevd i norsk skolevirkelighet – og hadde blitt klart fastholdt av H i KRL-dommens øvrige premisser.

SANNHET: Høyesteretts framstilling av KRL-sakens fakta

Blant sentrale fakta til bedømmelse i KRL-saken er, rimeligvis, hvorvidt de relevante utsnitt av (1) norsk skolelovgivning med forarbeider etc., (2) skolens læreplanverk, (3) lærebøkene som brukes i KRL-faget og (4) faktisk undervisningspraksis i KRL-faget holder de menneskerettslige mål som Norge er konvensjonsforpliktet til å etterleve, og som H så utmerket har sammenfattet i sitatet ovenfor. Jurister av fag vil trolig steile over at jeg i denne sammenheng lar tema (1) og tema (2) falle inn under “sakens fakta”. Dette er da “lov” og “forskrift”! Mitt svar er: Hs KRL-dom drøfter verken tema (3): lærebøkene som brukes, eller tema (4): hva som foregår i skolestua. Men dommen spanderer ni sider på å drøfte tema (1): norske skolelovbestemmelser etc., og én side på å drøfte tema (2): læreplanverket. Følgelig: enten må H selv anse tema (1) og (2) for deler av sakens fakta, eller så forsømmer H i KRL-dommen å diskutere loven anvendt på sakens fakta.

Ad tema (1):

Av relevante norske lovbestemmelser er grunnskolens formålsparagraf sentral. Den lyder:

Grunnskolen skal i samarbeid og forståing med heimen hjelpe til med å gi elevane ei kristen og moralsk oppseding, utvikle evnene og føresetnadene deira, åndeleg og kroppsleg, og gi dei god allmennkunnskap, slik at dei kan bli gagnlege og sjølvstendige menneske i heim og samfunn. (Opplæringsloven § 1-2 første ledd; min utheving.)

Man må trolig være jurist for ikke å se uforenlighet mellom det uthevete ledd i formålsparagrafen og foreldrerettsbestemmelsene i SP 18.4 og EMK Første tilleggsprotokoll 2. Sistnevnte lyder:

Ingen skal bli nektet retten til utdanning. Funksjoner staten påtar seg i utdanning og undervisning, skal den utøve med respekt for foreldres rett til å sikre slik utdanning og undervisning i samsvar med deres egen religiøse og filosofiske overbevisning. (Min utheving.)

H har tidligere i KRL-dommen gjengitt, tilsynelatende skånselsløst, en flertallsuttalelse fra KUF-komiteen i 1996 som ga sin tilslutning til hovedtrekkene i faget og pekte på at kristendommen ville være det sentrale innslaget i faget. Deretter uttaler flertallet samme sted:

Flertallet vil også understreke at undervisningen ikke skal være verdinøytral. At undervisning ikke skal være forkynnende, må aldri tolkes slik at den skal skje i et religiøst/verdimessig tomrom. All opplæring og oppdragelse i vår grunnskole skal ha utgangspunkt i skolens formålsparagraf, og i dette faget skal kristendommen, de forskjellige religioner og livssyn framstilles ut fra sin egenart. Hovedvekten i faget ligger på kristendomsundervisningen.

Staten hadde for H gjort gjeldende følgende tolkningsregel: “Ved anvendelse av konvensjonene må norske domstoler foreta en harmoniserende fortolkning av norske bestemmelser, jf. menneskerettsloven § 3 og presumpsjonsprinsippet.” I dommen resonnerer H tilsvarende: “Formålsbestemmelsen må fortolkes og anvendes slik at den ikke strider mot de konvensjoner som er inkorporert i medhold av menneskerettsloven § 2, jf. § 3.”

Er det her formålsbestemmelsen eller foreldreretten som skal tolkes innskrenkende? Hs aksept av statens sirkelresonnement kan brukes til å utelukke at noen norsk rettsbestemmelse er i motstrid med inkorporerte menneskerettskonvensjoner. I så fall har H produsert en juridisk artikkel som Norge kunne eksportere til land vi ellers ikke liker å sammenlikne oss med. Saudi-Arabia kunne for eksempel anbefales å vedta en menneskerettslov etter norsk modell og så trygt fortsette å håndheve “islamsk lov” som før.

Jeg tør spørre: Var det ikke en oppgave for vår høyeste domstol reelt å prøve hvorvidt norsk skolelovgivning holder menneskerettslige mål? Kunne H ikke annet enn ved sirkelslutning forutsette at formålsbestemmelsen holder mål, og slik skjønnmale lovgiverens krumspring? H drøfter som sagt ikke den praktiske anvendelsen av loven i skolestua.

H har kanskje selv funnet denne juridiske sirkelbevegelse tvilsom, for argumentet følges opp av nedenstående resonnement:

Utviklingen og endringer i lære- og mønsterplanene har over tid ført til at uttrykket “kristen og moralsk oppseding” må forstås slik at kristne og humanistiske verdier skal ses i sammenheng. Den kristne og den humanistiske tradisjon framhever begge blant annet sannhet, menneskeverd, nestekjærlighet, demokrati og menneskerettigheter. Dette er felles verdier for nesten alle i Norge uansett religion og livssyn. Konvensjonene krever ikke at undervisningen i skolen skal være verdinøytral i forhold til dette […].

Med respekt å melde: dette er reinspikka “Newspeak”. Her foreholdes norske livssynsminoriteter å avfinne seg med at deres barn etter lovens ordlyd skal pådyttes “kristen og moralsk oppseding” (a), les nemlig: “kristne og humanistiske verdier” (b), les nemlig: “sannhet, menneskeverd, nestekjærlighet, demokrati og menneskerettigheter” (c). Minoritetsforeldre kan da vel ikke motsette seg “felles verdier for nesten alle i Norge” (c)? Menneskerettighetskonvensjonene krever dessuten ikke “verdinøytralitet” i forhold til (c)! Og mellomkonstruksjonen “kristne og humanistiske verdier” (b) “framhever” (c) og må leses “i sammenheng”, slik at alle anstendige minoritetsforeldre må skjønne at de må godta at deres barn etter skolen formålsbestemmelse skal gis “kristen og moralsk oppseding” (a). George Orwell kunne ikke sagt det bedre enn høyesterettsdommer Stang Lund.

       Hs øvrige juridiske tolkningsinnsats for å redde formålsparagrafen og annen anfektbar norsk skolelovgivning lar jeg ligge. H har her gjort substansiell kritikk unyttig.

Men jeg vil nevne at H flere steder påpeker at konvensjonene ikke krever at obligatorisk undervisning skal være “verdinøytral”. Samme synspunkt går igjen i departements- og stortingstekster om KRL-faget. Det er forunderlig. For igjen er det ingen som er, og ingen som kan være, uenige. Derimot, hvorvidt KRL-faget er livssynsnøytralt, dét er et menneskerettslig tungtveiende spørsmål og ikke ukontroversielt. At KRL-faget ikke er verdinøytralt er en selvfølgelighet. KRL-dommen etterlater tvil om H har oppdaget distinksjonen (mellom “livssynsnøytralt” og “verdinøytralt”).

Ad tema (2):

Blant Hs dokumenter i KRL-saken var professor Andreas Føllesdals “Kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering. Erklæring til bruk i ankesak om KRL-faget i Høyesterett” (Føllesdals “Erklæring”, M&R, dette hefte). Føllesdal gjennomgår først KRL-fagets legitime og gode målsettinger. Han gir uforbeholden tilslutning til at dagens og morgendagens medborgere i et livssynspluralistisk norsk samfunn

·      trenger solid informasjon om kristendommen slik den preger det norske samfunnet

·      må ha informasjon om flere av de livssyn som er og vil forbli utbredt i Norge

·      sosialiseres til medborgernormer, deriblant demokrati, likeverd, sannhet og politisk toleranse

·      trenger trening i å omgås og drøfte etikk og livssynsspørsmål blant mennesker med forskjellige livssyn, i et felles fag.

Føllesdals første punkt innebærer at lærestoffet i et obligatorisk fellesfag om religion, livssyn og etikk ikke må være kvantitativt likt fordelt på alle livssyns- og trossamfunn. Norsk historie og samfunnsliv gjør det rimelig at kristendom, særlig i evangelisk-luthersk form, er sterkere representert i pensum enn andre livssyn.

Hovedsaken i Føllesdals ”Erklæring” er hans argumentasjon, i avsnittene 4 og 5, for to normativt avgjørende minoritetsinnvendinger mot KRL-faget:

·      KRL-faget har et innhold og tar i bruk pedagogiske virkemidler som er egnet til å prege elevene til kristen tro.

·      KRL-fagets læreplan kan vanskelig tolkes annerledes enn at én av statens hensikter med faget er å oppdra til kristen tro.

H forholder seg, så vidt man kan merke, ikke til Føllesdals underbygging av de sentrale menneskerettslige ankepunktene mot KRL-faget (ankepunkter som ikke må forveksles med eventuell uenighet om kvantitativ pensumfordeling på ulike livssyn).

Jeg trenger ikke gjenta den argumentasjon H har oversett (og viser til Føllesdals “Erklæring” i dette hefte). Men jeg skal gi et lite eksempel på Hs ubekymrede videreføring, som egen saksoppfatning, av statens sentrale selvmotsigelse om KRL-faget, i stortingsmeldinger, stortingsinnstillinger og fagplaner. Dommer Stang Lund skriver:

Det framgår av forarbeidene i forbindelse med innføringen av KRL-faget at departementet og flertallet i Stortinget var sterkt opptatt av at faget skulle være et ordinært skolefag for alle elever. Dette har kommet direkte til uttrykk i lovteksten, jf. § 2-4 annet ledd første punktum. Lovgiver har også gitt uttrykk for at KRL-faget skal være et kunnskapsfag, jf. eksempelvis Ot.prp. nr. 38 (1996–1997) side 6 annen spalte og side 10. § 2-4 tredje ledd fastslår at kristendommen, andre religioner og livssyn skal presenteres ut fra sin egenart. (Min utheving.)

Om læreplanverket skriver Stang Lund dette:

De ankende parter anfører at uttalelsene om KRL-faget i planen sidene 89 og 91 gir et eksempel på preferanse for den kristne tro og påvirkning av elevene til denne tro. […] De påberopte uttalelser i planen sidene 89 og 91 plasserer, slik jeg forstår disse, kristendommen i norsk og europeisk kultur og gir retningslinjer for den pedagogiske tilnærming til Bibelen, kristendommen og andre religioner og livssyn. Planen understreker at KRL-faget skal gi kunnskap om, ikke opplæring til, den kristne tro, jf. side 89.

Et gjennomgående trekk i de statlige KRL-dokumentene er motsigelsene mellom på den ene siden forsikringer om “kunnskapsfag”, “ordinært skolefag for alle”, “objektivt, kritisk og pluralistisk” og på den annen side et pedagogisk program for livssynsmessig identitetsforvaltning. Selvmotsigelsen er ofte innebygd i en og samme setning, som hos Stang Lund i det første sitatet ovenfor. Læreplanen, som det vises til i det andre sitatet, har samme selvmotsigende struktur:

Faget skal gi kunnskap om, ikke opplæring til, en bestemt tro. Det skal ivareta den enkelte elevs identitet ut fra egen tilhørighet […]. (Læreplanverket 1996: 89–90; min utheving.) <NB utheving mangler><jeg kutter ut utheving her>)

For at selvmotsigelsen skal bli eksplisitt, må vi ta for gitt kunnskap om kristendom, nemlig at det dreier seg om en universalistisk og misjonerende tro. Kristendom kan ikke pedagogisk “presenteres ut fra sin egen art” som tro uten at dens sannhetskrav er klart kommunisert. Elevers “identitet” eller “tilhørighet” som kristne kan ikke “ivaretas” gjennom objektiv, kritisk og pluralistisk pedagogikk. – For øvrig har departementet klart tilkjennegitt at KRL-faget ikke er å anse for “objektivt, kritisk og pluralistisk”, i dets drøfting av eventuelle fritak (her sitert etter KRL-dommen):

Generelt sett blir vurderingstemaet for skolen om den konkrete undervisningen er egnet til å påvirke elevene i retning av en bestemt tro eller livssyn, eller for øvrig kan oppfattes som deltakelse i religiøs aktivitet eller tilslutning til et livssyn.

Et objektivt, kritisk og pluralistisk skolefag om religion, livssyn og etikk er både pedagogisk mulig og politisk ønskverdig. Men verken pedagogisk eller menneskerettslig er det legitimt å forlange både i pose og sekk. Et ja til det menneskerettslige kravet om at “obligatorisk undervisning i religion og livssyn må være objektiv, kritisk og pluralistisk” er uforenlig med et ja til et obligatorisk fellesfag som skal ta utgangspunkt i kristen formålsparagraf, har “kristendom” som privilegert term i fagnavnet og – hovedsaken – som i innhold, virkemidler og målsetting er egnet til å prege elevene i retning av kristen tro.

Konklusjon

Etter mitt skjønn var H i ankesaken om KRL-faget redelighetsforpliktet til å foreta en kritisk prøving av sakens realiteter: til å overprøve hvorvidt KRL-faget i pedagogisk praksis, innhold, virkemidler, offisielt formål og juridiske rammer reelt krenker ufravikelige menneskerettsnormer for obligatorisk undervisning i religion og livssyn. H har ikke foretatt en reell prøving av sakens realiteter og sveket landets livssynsminoriteter.

Menneskerettighetene er til for å sikre alle samfunnsmedlemmer minstevilkår for et anstendig liv i frihet og verdighet. Størst betydning har de for minoritetene i et samfunn. Demokrati og rettsstat forutsetter et uavhengig og ikke feigt rettsvesen som evner å overprøve en eventuell demokratisk misbruk av flertallsmakt som krenker et mindretalls menneskerettigheter. Når foreldre i Norge med barn i skolepliktig alder, og som tilhører minoritetslivssyn, har gode grunner for å hevde at et obligatorisk skolefag krenker deres ufravikelige menneskerett, har de også moralsk rett til å trekke sine barn ut av slik undervisning. Og det er skam for Norge.

       H har forspilt en sjanse til å geleide det skolepolitiske Norge ut av en beskjemmende blindvei. Den juridiske knuffingen om fritak, helt eller delvis, med begrunnet søknad eller på ferdigtrykt skjema, er en gedigen blindvei som er blitt påtvunget norske livssynsminoriteter ved flertallets urimelige maktbruk. Veien å gå videre er trolig å samle alle gode krefter om å få til et obligatorisk skolefag om religion, livssyn og etikk som er både pedagogisk godt og menneskerettslig legitimt – altså et fag som minoritetsforeldre ikke lenger kan ha gode grunner til å ville trekke sine barn fra.

Men hvis KRL-faget ikke i mellomtiden blir revidert i samsvar med hva som er slikt fags gode og legitime formål, bør saken gå videre til Strasbourg.

Kan livssynsminoritetene i Norge vente seg medhold ved en eventuell anke til Strasbourg? Det kan vi ikke-jurister kanskje få en pekepinn om, hvis norske menneskerettsjurister tar utfordringen: Vær så snill og belys, kritisk og uhildet, spørsmålet om høyesterettsdommen mot HEF i KRL-saken er god juss.