Rapport fra seminaret

 

 

Dialog eller konfrontasjon?

Religion- og kulturmøte

mellom kristne og muslimer i Norden

 

 

10.-12. mars 2000, Lysebu, Oslo.

Arrangør: Fondet for dansk-norsk samarbeid.

Referat ved Oddbjørn Leirvik.

 

 

Planlegningskomite: Lissi Rasmussen (Islamisk-Kristent Studiecenter, København), Khurshid Ahmed Sultan (Dokumentations- og Rådgivningscenter mod Racediskriminering, København), Oddbjørn Leirvik (Det teologiske fakultet, Universitetet i Oslo), samt biskop Sigurd Osberg (Tunsberg, Norge) og gen.sekr. Per Ivar Vaagland fra Fondet for dansk-norsk samarbeid.

 

Deltakere, inklusive innledere: Ca. 50 kristne og muslimer fra Danmark og Norge, representanter for religiøse organsisasjoner samt ulike offentlige og akademiske institusjoner.

Deltakerliste vedlagt.

 

Program: Se vedlagte programoversikt, og det summariske referatet fra de ulike sesjonene i det følgende. I tillegg til de tematiske drøftingene inneholdt programmet også noen religiøse aktiviteter. Det ble avholdt muslimsk fredagsbønn og kristen søndagsgudstjeneste, samt en ”Felles andakt i Abrahams tegn” med lesninger, betraktninger og bønner fra de to religionene.

 

Oppfølging: under oppsummeringen kom det fram et klart ønske om å kunne møtes på ny til dansk-norske samtaler om kulturmøte, kristendom og islam. Det ble også uttrykt ønske om et fast dansk-norsk nettverk med utgangspunkt i seminarets deltakere. Fondet for dansk-norsk samarbeid antydet i første omgang muligheten for en oppfølgingskonferanse på Schæffergården i København. Muligheten for nettbasert kontakt ble også nevnt.

 

 


Sesjon 1:

EUROPEISK ISLAM OG AKTUELLE UTFORDRINGER

FOR KRISTEN-MUSLIMSK DIALOG I EUROPA

 

 

Jørgen Nielsen (direktør for Centre for the Study of Islam and Christian-Muslim Relations, Birmingham): Det historiske konfrontasjonsparadigme og tendensen til å tolke konflikter som religionskrig må utfordres. Vi må lære å tenke og tale pluralistisk, slik det nå blir mer og mer naturlig i de nye generasjonene. Vi må styrke de moderate kreftene på begge side. Vi kan bare motvirke konfronterende tenkemåter og ekstremisme ved å gjøre noe sammen som kristne og muslimer. Yusuf al-Qaradawi (som mange europeiske muslimer lytter til) sier: vi trenger en mer pluralistisk fiqh(islamsk lovtolking), og kristen-muslimsk dialog er en plikt! Vi må også synliggjøre positive utviklingstrekk i mange land – situasjonen skifter hele tiden. Teologisk dialog er viktig nok, men ufordringen gjelder alle, ikke bare de teologisk interesserte. Vi ser allerede at en ganske bred dialogaktivitet både er legitimert og institusjonalisert i stadig flere land, og at den også involverer myndigheter og næringsliv (politisk, økonomisk, kulturell og religiøs dialog). Mens de første dialoginitiativer kom fra kristent hold, ser vi nå at også stadig flere muslimske organisasjoner og land tar initiativ til kulturdialog/religionsdialog.

 

Anne Sofie Roald (norsk-svensk muslim, IMER/Högskolan i Malmö): Dialog og fundamentalisme er to forskjellige svar på den samme utfordring, nemlig globaliseringen. Hva er ”dialog”? En liberal respons, som åpner for en friere religionstolkning? Noen vil være redde for en slik utvikling, og si at religionsdialog fører til relativisme, mens andre vil ønske større åpenhet for nye måter å forstå sin egen religion på. I dialogen hjelper vi hverandre til å overleve som religiøse i et sekulært sammen, og vi får sjanse til å utvikle oss sammen på tvers av religionsgrensene.

Den offentlige dialogen, for eksempel i Sverige, kan være ganske sterkt preget av penger og makt. Svenske myndigheter krever at muslimske organisasjoner slutter seg sammen i riksorganisasjoner, noe som har forsterket utviklingen av et selvutnevnt mannlig lederskap hos muslimene. Hvem representerer hvem i dialogen? Politisk er det et visst trykk ovenfra i retning av assimilering og utviskning av forskjeller. Det svenske Euroislam-prosjektet er i en kategori for seg, som et typisk regjeringsinitiativ med internasjonal horisont. Når det gjelder kristen-muslimsk dialog i svensk organisasjonsliv, er det interessant at en del muslimer har gått inn i de kristne sosialdemokratenes ”broderskapsrörelse”.  På lokalplanet er det Svenska Kyrkan som har stått bak de fleste dialoginitiativer. I Malmö finnes det eksempel på felles anti-voldskampanjer, knyttet opp til World Conference for Religion and Peace.

Islam i Sverige: trolig 230 000 muslimer i dag, 70 000 av disse er registrert som organiserte muslimer. De mest utdannede (for eksempel mange fra Iran og Irak) ser ut til å være de minst religiøst aktive.

 

Fra samtalen:

*          USA er et eksempel på avslappet multikulturalisme, med en ”positiv likegyldighet” til hvilken religiøs identitet du har.

*          I Danmark er det et problem at det finst så mange forskjellige muslimske organisasjoner, og så mange ”private muslimske kongedømmer” som følger etniske grenser og fører til segregering.

*          Er Svenska Kyrkan mer sentralisert og dermed også mer forandringsdyktig enn den danske Folkekirken? 

*          Det er dagliglivets problemer som står i sentrum for folks dialoginteresse, mer enn teologi …

*          Hva er dialog? En alvorlig samtale mellom likeverdige partnere, som søker noe mer enn bare kompromisser, nemlig gjensidig forståelse …

*          De med mest åpne/liberale holdninger til religionsmøtet er de som sitter mest sentralt plassert i organisasjonene, samt de yngste på begge sider …

 

 

Sesjon 2:

HOVEDTRENDER, ISLAM OG KRISTENDOM I NORDEN

 

Jørgen Jørgensen (Hjørring Seminarium): mange i majoritetsbefolkningen spør om det finnes en grense for nøytraliteten. Problemet er ikke bare å få til en positiv grunninnstilling, men enda mer å kunne nærme seg ”grensespørsmålene” på en ærlig og konstruktiv måte. Hvordan kan en bygge gode relasjoner (”møtets form”), og samtidig tale åpent om reelle, innholdsmessige spørsmål som handler om identitet og grenser? Forenklinger må unngås - hva er for eksempel dansk identitet? Den er pluralistisk i seg selv. På leting etter nye måter å tale om identitet på melder spørsmålet seg:  kan sekulariseringen forstås som en renselsesprosess?

 

Fathi Alev (Foreningen af Studerende Muslimer): Vi har ikke kommet særlig langt i refleksjonen over det å være muslim i minoritetssituasjon. I Danmark er muslimsk fragmentering (mange organisasjoner, ingen samordning) både en styrke og svakhet. Vi begynner kanskje å bli klare for et ”islamsk råd”. Men det er en mentalitetskløft i det muslimske miljø. Derfor er det kanskje mest nærliggende å begynne med et muslimsk ungdomssamarbeid på tvers av nasjonal bakgrunn. Ungdom har ikke så fasttømrede holdninger. Obs. internetts betydning for muslimsk ungdomsidentitet! Eksempel: www.islam.dk (en uavhengig gruppe står bak).

 

Lena Larsen (norsk muslim, Institutt for Menneskerettigheter): Islam i Norden begynte med innadrettede aktivitetet, med fokus på moskeen, fredagsbønn, koranskoler, halal-mat … Norske konvertitter har gått ”rett til bøkene” i sitt arbeid med islamsk identitet, og vært aktive i å bygge muslimske institusjoner utenfor moskeene. Mens man tidlig på 80-tallet diskuterte om besøkende kvinner må bære hijab i moskeen og om en ville slippe inn fotografer, har moskeene på 90-tallet har moskeene blitt mer og mer åpne for besøk, noen av den bryter nesten sammen av den store pågangen fra skoler, media osv. Islamsk Råd ble til delvis som respons på et kirkelig initiativ. Erfaringer fra kvinnedialog mellom kristne og muslimer i Norge (jf. bok som utgis høsten 2000: ”Kvinner i dialog med og uten slør”, Pax forlag) viser hvor viktig det er å ha en intim dialog uten tilskuere, ikke bare en offentlig, religionspolitisk samtale. Andregenerasjonsmuslimer er i konstant krysspress: hvordan kan de få være seg selv? Eksempel på muslimsk initiativ: ”Ungdom mot vold”. Stadig flere spørsmål blir grepet fatt i av muslimer – for eksempel helsekost, svømmeundervisning for kvinner, krisehjelp for kvinner, problemet med tvangsekteskap. Behovet for verdig synlighet blir stadig større – vi bærer fortsatt mye av det islamske bare inne i oss, eller lever det ut i kjellerlokaler …

            Islam i Norge: ca. 70 000, av disse er så mange som 45 000 organisert.

 

Jan Opsal (norsk teolog, Misjonshøyskolen, Stavanger): Det finnes to hovedtendenser blant kristne – enten å sette likhetstegn mellom det kristne og det norske, eller motsattt å se på kristendommen som en motkultur. Den første, folkekirkelige tendensen ser kristendommen som en bærebjelke i norsk kultur, og Den norske kirke som en samfunnsinstitusjon. Den andre, motkulturelle tendensen omtaler ofte norsk allmennkultur som post-kristen. Kristnes forhold til islam er ofte preget av uvitenhet og frykt – en farlig kombinasjon! Mange er villige til å tro nesten hva som helst om den andre … Samlet sett kan en se fem ulike strategier (en med negativt, fire med positivt fortegn) når det gjelder kristnes forhold til islam: 1) ideologisk og politisk kamp mot islam, uten noe møte ansikt til ansikt, og med konsekvent negativ omtale av den andre, 2) et ønske om å bære fram et kristent vitnesbyrd for muslimer, utifra tanken at man har rett og plikt til å møtes som representanter for misjonerende religioner 3) et ønske om dialog, med vekt på kvaliteten i samtalen 4) et ønske om sosial samhandling 5) et ønske om også religiøs samhandling.

 

 

Sesjon 3:

VILKÅR FOR MUSLIMSK IDENTITETSDANNELSE

I UNGDOMSMILJØER

 

Sissel Østberg (Høyskolen i Oslo, jf. hennes avhandling Pakistani Children in Oslo: Islamic Nurture in a Secular Context (1994-1998), Institute of Education, University of Warwick, UK 1998): Man ser en økende bevissthet om identitet i takt med stigende alder. De fleste muslimske barn og unge i undersøkelsen som er nevnt ovenfor trekker ikke islam i tvil, men opplever seg likevel først og fremst som ”norske ungdommer”. Deres identitet er plural, fleksibel og situasjonsbestemt – men like fullt velintegrert (”et integrert selv i all sin mangfoldighet”).

Kilder for integrert plural identitet hos oppvoksende muslimer i Oslo: 1) Islam, men ikke først og fremt som lære og plikter. Det dreier seg om en kombinasjon av formell opplæring (koranskole, bønn) og en uformell religiøs sosialisering som gir islam feste i deres liv, som en kroppslig og sosial forankring knyttet til familien. 2) Et narrativt identitetsarbeid, noe som forutsetter at barn og unge føler seg frie til å fortelle sin egen historie, at det er rom for forhandlinger i det muslimske miljøet, og at det er åpenhet for islam i storsamfunnet.

 

Kadafi Zaman (norsk-pakistansk muslim, forf. av boken Norge i svart, hvitt og brunt: en multikulturell mosaikk, 1999): Jeg har opplevd en utvikling i måten å omtale meg selv på – fra ”pakistaner” til ”norsk-pakistaner” til det langt mer sammensatte ”muslim, sosialdemokrat, norsk, EU-tilhenger, pakistansk …”. Førstegenerasjonen av muslimer i Norge har i liten grad opplevd å få en positiv selvbekreftelse, i stedet har de fått skylden for alt. Dette har også bidratt til usikkerhet og frustrasjon hos andregenerasjonen. Utfordringen for yngre muslimer nå er å kombinere østlig familietenkning med vestlig individualisme: en spennende kollisjon, som frigjør energi!

 

Mustafa Hussain (dansk-pakistansk sosiolog og medieforsker): Mediene bidrar til en ”tilskrevet” identitet, som bruker prototyper for å konstruere en typisk ”muslim”. Tendensen i mediene er å sette opp ”det muslimske” i kontrast mot ”det danske”, og dermed utelukke muslimene fra det danske fellesskap. Religiøse og nasjonale kategorier blandes sammen: det tales nesten alltid om ”muslimer” og ”dansker”, ikke om ”muslimer” og ”kristne”. Ironisk nok er det også typisk å fokusere på ”muslimer” når de har gjort noe ”ikke-muslimsk” (for eksempel noe kriminelt). Ungdom med problematferd som har muslimsk bakgrunn blir prototyper, og farger de generelle inntrykket av andregenerasjons muslimer. Rasistiske holdninger retter seg stadig oftere mot ”muslimer”, ikke mot ”innvandrere”. Hvordan bidra til et annet klima i mediene? Jf. pakistanske aviser, som hvert år har julehilsener til de kristne!

Til forståelsen av medienes betydning i dansk innvandrerdebatt og identitetsdiskurs, obs. Peter Hervik (red):  Den generende forskellighed. Danske svar på den stigende multikulturalisme, Hans Reitzel 1999.

 

Samtalen:

*          Har vi kommet så langt at vi fører en dialog om hvordan vi kan bygge en felles framtid?

*          Til kritikken av mediene: mediene er alltid konflikt- og personorienterte, det går utover alle, ikke bare muslimene. Vi står overfor et generelt problem!

*          Det forsterker problemene at muslimer selv ofte taler generelt om ”muslimer”. Som muslimer må vi se kritisk på vår egen rolle når det gjelder å skape et nyansert bilde av islam!

 

 

Sesjon 4:

UTFORDRINGER I SKOLEN/

SKOLENS RELIGIONSUNDERVISNING

 

Tim Jensen (Center for Religionsstudier, Odense universitet): Dansk folkeskole har gitt fritak fra kristendomsundervisningen fra 1937. Man gjorde slutt på konfesjonsbindingen til Folkekirken i 1975, men beholdt den lutherske lære som sentraltema. Samtidig kom fremmede religioner inn i læreplanen, med en religionsvitenskapelig tilgang til islam i dagliglivet. I 1984 kom kristendommens møte med andre religioner inn som nytt tema, men med kristendommen som orienteringspunkt. Ny målformulering: å bli fortrolige med sentrale verdier i ”dansk kultur”. I 1989 kom det en veiledning som kunne tolkes dithen at kristendom skulle forkynnes som dansk kultur (det danske vi = sekularisert kristendom?), og at islam ble redusert til en innvandrerreligion. Speiler skolen fordommene i offentligheten? I 1994 kom någjeldende folkeskolelov, som forutsetter at kristendomsundervisningen skal omfatte andre religioner og livssyn, vel å merke på deres egne premisser. Målformuleringen er fortsatt at elevene skal bli fortrolige med dansk kultur, men også at skolen skal bidra til forståelse for andre kulturer (en generalbestemmelse for alle fag i skolen). Det tales allment om at ”den religiøse dimensjon” har betydning for livsforståelsen. Men utgangspunktet er stadig vekk kristendomsundervisningen, og andre religioner kommer først inn for alvor på høyere klassetrinn. Hans eget syn: det burde være obligatorisk å undervise om forskjellighet allerede fra første klassetrinn! Det er også nødvendig å dekonstruere det kristne religionsbegrepet, som i dansk sammenheng ofte er rent eksistensielt orientert, og ukroppslig … Når det gjelder fritaksbestemmelsen, er hensynet til foreldreretten nødvendig i henhold til internasjonale konvensjoner. Men hvordan unngå at foreldrenes ofte monolittiske og snevre religionsforståelse blir presset nedover barna? Målet må være å skape et fag som kan gjøres obligatorisk. Skolen har ansvar for at barna ikke går uopplyste ut av folkeskolen.

 

Sidsel Lied (Høgskolen i Hedmark): Norge har gjennomgått en utvikling fra en forholdsvis enhetlig evangelisk-luthersk kultur via sekularisering til pluralitet. Religionsundervisningen i folkeskolen har tilsvarende utviklet seg fra kristendomsundervisning via valgmulighet mellom kristendom- og livssynsundervisning (fra 1974) til et samlet og i en viss forstand pluralistisk KRL-fag fra 1997 (”Kristendomskunnskap med religions- og livssynsorientering”. Navnet burde ha vært ”Religion og livssyn”!). Diskusjonen om det nye faget viser at mange er redde for å miste ”identiteten”, men pluraliteten har kommet for å bli. KRL-faget fokuserer på kristendommen som kulturarv, og har en historisk tilnærming til religionene. Men like viktig er det at KRL-faget ønsker å la religionene komme til uttrykk i samsvar med sin egenart, og som ”levende kilde for tro, moral og livstolkning” (Læreplanen). Det kvantitative forholdet mellom kristendomsundervisning og undervisning om andre religioner er forutsatt å være gjenstand for lokal tilpasning (men ikke mindre enn 50% kristendomsundervisning?). Det nye faget har ingen åpning for fullt fritak, bare delvis fritak for enkelte aktiviteter. Faget er omstridt, spesielt blant minoritetene.

I den religionspedagogiske debatten er det to hovedlinjer. Linje 1 fokuserer på allmenne verdier og på religion som fenomen, ser religiøse fortellinger som allmennmenneskelig fellesgods, og taler om plurale identiteter i stadig endringsberedskap (”the postmodern player”?). Linje 2 neglisjerer ikke fellestrekk, men fokuserer likevel mer på særtrekkene ved de enkelte religioner og livssynsmessige tradisjoner. Den ser fortellingene som representative uttrykk for de enkelte religioner, framhever primærsosialiseringens betydning for en relativt stabil identitet, og har hovedfokus på det som skjer i den enkelte elevs møte med de forskjellige religioner. ”Der grenser ikke finnes, må de settes med dødsens alvor”.

 

Kebba Secka (lærer, leder for Islamsk Råd Norge): Minoritetene føler at det stilles altfor høye krav til foreldrene om å kunne begrunne sine ønsker om ”delvis fritak” fra KRL-faget. ”Har du tre barn i grunnskolen, må du opprette hjemmekontor for å kunne følge med”. Og hvor er pengene/ressursene til en lokal tilpasning som kunne tatt mer hensyn til minoritetene? Muslimenes forslag, som alternativ til det KRL-fag de nå fører rettssak mot staten om: Et felles fag som tar utgangspunkt i felles normer og verdier, behandler religionene på en likeverdig måte, og er nøytralt, pluralistisk og objektivt. KRL-fagets overordnede mål om å gi ”grundig kjennskap” til kristendommen er ikke nøytralitet. Også de andre religionene må få komme til orde som omfattende ”kulturarv”, ikke bare kristendommen. Det er også problematisk at hvem som helst kan stå fram som læremester i islam i skolen, uten nødvendige kunnskaper. Religionsundervisningen må ta sitt utgangspunkt i prinsippet ”kjenn deg selv først”, og gi god undervisning i egen religion på barnetrinnet. På ungdomstrinnet er elevene modne for en mer fordomsfri debatt.


Abdul Wahid Pedersen (dansk imam, tidl. friskoleleder, medl. Islamisk-Kristent Studiecenter): Det er 20 muslimske privatskoler i Danmark, uten spesifikke utdanningskrav for lærerne. De fleste er etnisk-kulturelle like mye som ”muslimske”. Det er likevel et felles ønske bak skolene om undervisning i arabisk, Koran-undervisning og islamkunnskap. Problematisk: at de muslimske friskolene konkurrerer ikke på kvalitet, men på pris, og at mange problembarn blir skjøvet over til privatskolene. Også problematisk at kreative og musiske fag ofte kommer i bakgrunnen. Et positivt trekk er det sterke foreldreengasjementet. Hans personlige valg: har ikke selv sine barn på muslimsk privatskole, og betrakter den religiøse oppdragelsen primært som hjemmets oppgave.

 

Samtalen:

*          Skolens forpliktende samtale med trossamfunnene må sees som en del av skolens generelle bevegelse ut i samfunnet!

*          De to linjene i den norske debatten kan ikke settes opp som klart alternative posisjoner. Debatten er mer nyansert enn dette, og en representant for linje 1 vil neppe akseptere å bli karakterisert som ”postmodern player”.

 

 

Sesjon 5:

RELIGIONSFRIHETSPERSPEKTIVET

 

Khurshid Ahmed Sultan (Dokumentations- og rådgivningscenter mot Racediskrimination):

Hvilken rolle spiller religionstilhørighet i ”rasediskriminering”? På ti år økte muslimenes antall i Danmark fra 50 000 til 150 000. Formelt er muslimene anerkjent som trossamfunn, men mange har likevel en opplevelse av religiøs diskriminering. I dag er det politisk omstridt å si at Danmark er et ”flerreligiøst” samfunn. Man opplever et økende krav om assimilering, som kobles til et syn på religion der man enten omtaler dansk kultur som kristen, eller karakteriserer religion som privatsak. Det er behov for i større grad å ta religion og religiøst mangfold på alvor som en offentlig sak, og da ikke bare som en av flere ”sosialsaker”! Muslimene har behov for å bli anerkjent ikke bare som individer, men som religiøs gruppe. Dét aktualiserer spørsmålet om hvem som representerer muslimene. Utfordringen til myndighetene er å gjøre rede for hva slags organisering de ønsker seg fra muslimenes side.

 

Tore Lindholm (Institutt for Menneskerettigheter, Oslo): Religionsfriheten er omtalt i § 18 i Verdenserklæringen sammen med tanke- og samvittighetsfrihet. Den må også omfatte friheten til å skifte religion. I § 22-23 i Konvensjonen om sivile og økonomiske rettigheter forbys blant annet enhver religionstvang, samtidig som det åpnes for å sette grenser for religionsfriheten bl.a. av hensyn til offentlig ro og orden. Også foreldreretten i religiøse spørsmål er fastslått i internasjonale konvensjoner. Et hovedanliggende i menneskerettighetskonvensjonene er å forby enhver diskriminering. Menneskerettighetene – også de som angår religionsfriheten – er å betrakte som utfravikelige. De angir minimumskrav som alle må oppfylle. Som et ressursrikt land må for eksempel Norge kunne gå lenger enn det minimum som menneskerettighetene forutsetter når det gjelder å sikre religionsfriheten. Det kan for eksempel bety en mer aktiv tilrettelegging for minoritetene. Men først og fremst må Norge rydde opp i de problemene som statskirkeordningen – mange vil også si KRL-faget – fortstatt skaper. I skolesammenheng må en dessuten ta rettighetskonflikter på alvor: hvem har rett til å bestemme over barnets beste – barnet, foreldrene, staten?    

Litteratur om den norske situasjonen: Religion, livssyn og menneskerettigheter i Norge (red. Inge Eidsvåg og Lena Larsen), Universitetsforlaget 1997 (resultat av et bredt sammensatt dialogprosjekt).

 

 

Sesjon 6:

FELLESSKAPSVERDIER I ET FLERRELIGIØST SAMFUNN

 

Torben Jacobsen (Islamisk-Kristent Studiecenter, København): Vi er inne i en læreprosess, som handler om å akseptere det flerreligiøse samfunnet. Prosessen har proaktive og reaktive faser, og man må forvente en viss ”kulturkamp”. Folks bekymringer må tas på alvor. Det handler likevel ikke om en debatt mellom minoritetene og majoritetskulturen – debatten er vel så mye en debatt innenfor majoritetskulturen! Utgangspunktet for debatten er for en stor del negative følelser i majoritetskulturen. De negativt innstilte betoner skrekkvisjonene av ”de andre”, de positivt innstilte betoner de utfordringer vi selv står overfor som majoritet. Innvandrerdebatten er del av et større mønster: moderniteten har generelt et sterkt ønske om å normalisere avvik, og en tendens til å definere seg selv i motsetning til andre. Også en viktig del av det muslimske miljøet skjermer seg mot en virkelig dialog. Utfordringen til en åpnere samtale er folkelig, og bør ikke politiseres for mye – om Danmark skal ha en Verdikommisjon, bør det være et initiativ fra organisasjonene, og ikke komme fra Folketinget.

 

Mazhar Hussein (dansk-pakistansk muslim, lege, Gentofte hospital): Vi har ingen felles fortid, men skal skape en felles framtid. Skal vi lete etter felles ”verdier”, eller heller konsentrere oss om ”spilleregler”? Hvorfor skal vi alltid måtte forholde oss til ”kristne” verdier? Hvorfor ikke like gjerne ”sekulære”? Likevel har kristne og muslimer noen fellesverdier (han var selv med i Kristeligt Folkeparti i en periode …) – for eksempel familieverdier, vektleggingen av den personlige omsorg, skolens respekt for foreldreretten … Nå kan man med god grunn si at kristne og muslimer også er helt uenige om en del ting. Uenige er imidlertid også muslimer seg imellom! Stadig oftere ser man at verdiallianser går på kryss og tvers av religionsgrensene. Hva eventuelle fellesverdier er kan ikke helt beskrives på forhånd. Det viktigste er kanskje respekten, på tvers av ulike verdier. I verdisamtalen må man likevel likevel for ordens skyld kunne sette noen grenser for hva som er ”kristent” og ”muslimsk”, for eksempel som avgrensning overfor Jehovas Vitner og Ahmadiyya-bevegelsen.

 

Nasim Riaz (Skolesjefen i Oslo, medl. av Islamsk Råd og Verdikommisjonen): Dialog forutsetter at man er trygg på seg selv. Mye er i endring når det gjelder verdier, for eksempel i synet på familien, og på homofili. Hvilke verdier skal vi formidle til våre barn? Som kvinner er vi bekymret for vold mot barn og kvinner i familien, og opptatt av situasjonen til de eldre og funksjonshemmede … Det blir en stadig større utfordring å kunne ha respekt for uenighet. Hva kan vi egentlig stå sammen om? Jo, respekten for å være annerledes, i erkjennelsen av at hele menneskeheten er Guds familie! Den eneste forskjell som Gud legger vekt på, er fromhet, godhet og rettferdighet. Gud er ikke partisk i forhold til rase eller religion.

 

Dag Hareide (Verdikommisjonen): Vi er vitner til en stadig mer omfattende global dialog om fellesverdier – knyttet til temaer som miljø og økologi, kultur og utvikling, ”global governance”, ”social accountability” i næringslivet, og religion (obs. erklæringen om en global etikk fra Religionsparlamentet i Chicago, 1993). Verdikommisjonen i Norge ble initiert av politikerne, men er samtidig et uttrykk for politikernes avmakt overfor sentrale trekk ved samfunnsutviklingen. Vi har mer penger, men tyveri øker. Vi har mer utdannelse, men volden brer om seg. Vi har mer fritid, men er mer stresset enn før. Samtalen om fellesverdier bør fokusere på åndelige verdier. Åndelige verdier blir det (på godt og vondt) mer av jo mer vi deler dem.

I Norge har samtalen om verdier delvis sin bakgrunn i konflikt, nemlig omkring religionsundervisningen i skolen. Det gode paradokset er at denne konflikten har vært med på, ut fra nødvendighet, å skape en mer institusjonalisert religions- og livssynssamtale i Norge. Ett eksempel på dette er Samarbeidsrådet for tros- og livssynssamfunn i Norge (fra 1996), et annet Verdikommmisjonens nasjonale dialog om tro og livssyn (fra 1999) som også har formell representasjon fra trossamfunnene.

 

 

Sesjon 7:

OPPSUMMERING

 

*          Vi må arbeide videre med forholdet mellom religiøse og ikke-religiøse (dvs. allmenne, sekulære) verdier. Vi må bidra til å gjøre dialogarbeidet til noe allment, og ikke redusere det til en religiøs interesse. Menneskeverdet kan være et samlende fokus, gjerne med globalt utblikk.

*          Men kristne og muslimer bør kunne utfordre så vel politikere som religionsvitere om å ta ”de troende” på alvor …

*          Det er viktig at kvinneperspektivet kommer fram i dialogen mellom kristne og muslimer. Fordommene hos kristne og muslimer er ofte knyttet til kvinnebildet.

*          Å være i dialog handler dypest sett om å hengi seg til en væremåte …

*          På dette seminaret har vi vist fram det i oss selv som vi gjerne vil vise fram – hva med alt det andre?

*          Likevel har vi arbeidet sammen om livsviktige spørsmål. I et muslimsk perspektiv kan man si at det vi har gjort på dette seminaret er jihad – som handler om å kjempe mot sitt eget ego slik at man åpner seg for dialog, samarbeid, ideutveksling og engasjert samarbeid!

*          Dialog vil øve oss i å krysse stadig flere grenser. Dialog vil også øve oss i å ta den gylne regel på alvor, og å ta ansvar for hverandre: ”det du vil at andre skal gjøre mot deg, skal du også gjøre mot dem”.

*          Dialog gir oss mulighet til å forstå vår forskjellighet. Det vi ønsker for oss selv, må vi også ønske for alle. Som troende vil vi si at alle er skapt av Gud. Eller i et mer allment språk: vi er alle mennesker, med følelser!

*          Vi ønsker å forsette det dansk-norske, kristen-muslimske samarbeidet som er påbegynt på dette seminaret. Men vi må avklare om vi vil samarbeide på et akademisk og/eller praktisk nivå, samt om vi i større grad vil gå inn i ”trosdialogen” og dermed også ta opp teologiske spørsmål.

*          Uansett fokusering må vi våge å ta opp også de vanskelige følelsene og spørsmålene.

*          Vi må også tenke igjennom hvem ”vi” er, hvor representative vi er, og hvem andre som bør inviteres inn i dialogen.

 

 

En stor takk til Fondet for dansk-norsk samarbeid,

og deres generøse bidrag til å virkeliggjøre seminaret!