Kjettersk djevel i forkledning

Klassekampen 27.06.2006

Ulrika Mårtensson klassekampen@klassekampen.no

 

 

Fra korstogene til i dag har den kristne polemikken mot islam vært voldsom, mener Nasir Khan. Men det er bedring i vente.

 

Nasir Khan, filosof og historiker, har gjort en idéhistorisk studie av kristen polemikk mot islam, fra islams framvekst til dagens amerikanskledete «krig mot terror». Boken hans «Perceptions of Islam in the Christendoms» retter seg til både spesialister og allmenninteresserte, og utgjør et innlegg i pågående kristen-muslimsk dialog. Den er også et bidrag til kritikken av «orientalisme», eller med filosofen Edward Saids terminologi: det ideologiserte, vestlige islamstudiet. Boken inneholder en mengde interessant materiale, kronologisk disponert i femten kapitler. Der Robert Irwin i sin bok «For Lust of Knowing: The Orientalists and their Enemies» (London: Allen Lane, 2006) behandlet både orientalistenes kristne islampolemikk og deres sterke engasjement - for ikke å si lidenskap - for islam, bidrar Khan i sin bok framfor alt med innblikk i det mindre kjente emnet Koranens kristendomskritikk. Problemet Khan behandler, er motsetningen mellom den kristne treenighetslæren og Koranens forestilling om Gud og profetskapet. Ifølge Koranen var Jesus et vanlig menneske som Gud valgte ut til profet og til å møte Guds åpenbarte ord, men som ikke selv var guddommelig, ettersom ikke noe menneske kan ha del i Guds natur. Den kristne treenighetslæren, som ble utviklet gjennom kirkerådene i Nicea (325) og Kalcedon (450), innebærer derimot at Gud omfatter tre personligheter: Faderen, Sønnen og den Hellige Ånd. Dermed, påpeker Khan, forvandles det historiske mennesket Jesus til den overnaturlige skikkelsen Sønnen, som tilskrives delaktighet i Guds natur - og gjennom ham blir også de troende kristne delaktige. Denne trosforestillingen har dominert vestlig kristendom fram til moderne tid, da bibelforskningen og teologien, under påvirkning av moderne empiriske vitenskaper, satte som mål å komme bak dogme og myte og rekonstruere «den historiske Jesus». Her bruker Khan sitt eget polemiske grep: Endelig har kristne teologer kommet fram til Koranens standpunkt, nemlig at den eneste rasjonelt forsvarlige forestillingen om Jesus er at han var en menneskelig profet, ikke Gud. I stedet har kristne apologeter gjennom historien hevdet enten at islam er et brudd med det kristne budskap, på linje med de kirkene som aldri godtok treenighetslæren, eller at muslimer har misforstått treenigheten og dens forestilling om Guds enhet. I begge tilfellene kan muslimer - ifølge de kristne - føres tilbake til den rette troen gjennom opplysende dialog. Det er imidlertid utelukket, ifølge Khan: Koranens forestilling om Gud har blitt utformet som en til treenighetens tanke om menneskelig delaktighet i Guds natur. Dette uttrykkes tydeligst i Koranens sure 112, «Den fullkomne troen» (her i min oversettelse): «Si: Han er Gud, den Ene, Gud, den Uavhengige. Han har verken født eller blitt født, og Han har ikke noe avbilde.» Koranens utfordring av treenighetslæren er at ikke noe menneske kan være delaktig i Guds natur. Khan framstiller treenigheten som et maktutøvelse, fordi han knytter guddommeliggjøringen av Jesus til det romerske imperiets ødeleggelse av den jødiske staten og opphøyningen av kristendommen til romersk statsreligion i år 391. Gjennom bokens kapitler skisserer Khan den kristne dogmatikkens og polemikkens utvikling på bakgrunn av forholdet mellom kristne og islamske stater: det muslimske kalifatet i Baghdad og Spania på 700-, 800- og 900-tallet; det kristne Spania og Vest-Europa under «gjenerorbringens» og korstogenes tid på i perioden 1100 - 1500; den middelalderske kristne skolastikken; Mongolerobringene på 1200- og 1300-tallet; den europeiske renessansen, reformasjonen og det ottomanske imperiets tid fra 1300- til 1600-tallet; opplysningstidens 1700-tall og kolonitidens 1800- og 1900-tall, fram til våre dager. Og den kristne polemikken og politikken beskrives gjennomgående som og. Koranen framstiller Jesus som den mest beskyttelsesverdige av profeter, og kristne hadde også religionsfrihet og selvstyre under islamske statsmakter, om enn som andrerangs borgere. Selv etter krigshandlinger mot kristne fiender har muslimske herskere vist statsmannskap og storsinnethet - som da den muslimske hærføreren Salah al-Din tok Jerusalem tilbake fra korstogsfarerne i 1187 og ga fritt leide til kirkens menn, sivile og kapitulerte militærer, til tross for at jødiske og muslimske innbyggere hadde blitt massakrert. Til gjengjeld har kristne teologer konsekvent ydmyket profeten Muhammed, og kristne makthavere og hærer har utøvd ufattelig vold så snart anledningen har bydd seg, nå senest i «krigen mot terror». Hvorfor? Årsaken som avtegner seg i Nasir Khans bok, er den arrogansen som hører sammen med forestillingen om Jesu guddommelige natur. For eksempel gjør abbeden Petrus den Ærverdige av Cluny (d. 1156) følgende kobling mellom den kristne «kjetteren» Arius, Muhammad og selve Antikrist: «Det høyeste målet med dette kjetteri [islam, red.] er å framstille Herren Kristus som verken Gud eller Guds Sønn, men helt enkelt som en mann (om enn en stor mann som var elsket av Gud) - en vis mann og den største av profeter. I sannhet, det som ble tenkt ut gjennom djevelens list og først ble propagandert av Arius og siden av Satan, nemlig Muhammad, kommer til å fullbyrdes gjennom Antikrist, ifølge den djevelske planen». (s. 275) På lignende vis filosoferte Martin Luther: «Antikrist er Paven og Turken. Et levende beist må ha både kropp og sjel. Antikrists sjel eller ånd er Paven, og Turken er hans kjøtt og kropp.» (s. 336). Denne destruktive kristne polemikken gjenfinner Khan i dag spesielt blant amerikanske konservative kristne. Men historien har også en lys side. Siden opplysningstiden har et vitenskapelig islamstudium vokst fram. Til tross for polemiske innslag har dette studiet sin rot i samme rasjonalisme som har ledet til menneskeliggjøringen av Jesus. På dialogsiden har den katolske kirken og protestantiske organisasjoner (World Council of Churches/WCC) gjort policy-veiledende erkjennelser om at andre religioner, inklusive islam, er både sanne og gode. Paven og WCC har dessuten tatt avstand fra USAs og Storbritannias angrep på Irak som et ledd i «krigen mot terror». Religionene har nå funnet en felles plattform og felles vurderinger hvorfra man kritiserer imperialistisk politikk. Her, i det politiske engasjementet, blir dialogen meningsfull, ikke i et forsøk på å overtale hverandre om sannheten, mener Khan. Problemet som gjenstår, er konservative kristne, som svartmaler islam på klassisk vis og gir sin fulle støtte til amerikansk imperialisme, som de utnytter i sin misjon. Samlet sett gir Khan en meget interessant og lærd framstilling av sitt emne. Som alt annet kan boka naturligvis kritiseres: Utvalget av kilder og litteratur er i tynneste laget, og primærkilder siteres ofte fra andrehåndskilder. Dessuten tar han ikke opp muslimsk praksis. «Krigen mot terror» framstår derfor som umotivert kristen aggresjon, og det samme gjelder for den første Golfkrigen i 1991 og USAs militære nærvær i Saudi-Arabia. Khan ser også helt bort fra muslimske angrep av ulike slag som ligger bak utviklingen, og det faktum at verken George W. Bush eller Tony Blair har uttalt seg nedsettende om islam. En meningsundersøkelse foretatt i Midtøstens arabiske land mot slutten av 2005, gjengitt i tidsskriftet Foreign Affairs i år, viser også at flertallet oppfatter amerikansk Midtøstenpolitikk som sekulært motivert: Drivkraften er sikkerhet og strategiske interesser, ikke religiøs tro og misjon. Nasir Khan «Perceptions of Islam in the Christendoms» Solum Forlag, 2005

 

©Klassekampen