Oddbjørn Leirvik:

 

Religion i skulen og det islamiserte lovverket i Pakistan

Delrapport frå Oslokoalisjonens delegasjonsreise til Pakistan, november 2005


 

Etter 11. september 2001 har det vore eit sterkt internasjonalt fokus på den rolla som dei tradisjonelle madrasaene har spela i radikaliseringa av pakistansk islam, mellom anna som rekrutteringsbasar for Taliban. Ei rekkje kritiske rapportar har blitt produsert, av internasjonale observatørar og byrå som International Crisis Group.[1]

Samtidig har det i dei seinare år blitt ført ein intens debatt om den rolla som islam spelar i den offentlege skulen i Pakistan. Kritiske rapportar har blitt publisert om læreplanar og lærebøker, med fokus på sekteriske definisjonar av medborgarskap, religiøs indoktrinering og kvinnesyn.[2] Også når det gjeld religion i den offentlege skulen har det internasjonale påtrykket vore sterkt, ikkje minst frå amerikansk hald.[3] Men både i Pakistan og i andre muslimske land som har vore utsett for ein liknande kritikk finst det også sterke krefter internt som arbeider for å reformere læreplanane.[4]

Både i den interne debatten i Pakistan og den internasjonale diskusjonen har kritikken av religiøs indoktrinering i skulen blitt sett i lys av den allmenne islamiseringa av pakistansk lovverk og offentlege institusjonar som vart sett i verk frå slutten av 1970-talet, då Zia ul-Haq gjennomførte sin storstilte islamiseringskampanje. Debatten har særleg fokusert på dei såkalla ”hudood ordinances” frå 1979[5] samt blasfemilova frå 1985 som opnar for dødsstraff for vanæring av Profeten Muhammad, og dei konsekvensane desse lovene har hatt for kvinner og religiøse minoritetar.

 

Madrasaene

 

Pakistanske madrasaer, som tilbyr gratis utdanning og tiltrekkjer seg millionvis av pakistanske skuleborn, er konfesjonelt forankra og knyter til ulike sunnimuslimske tradisjonar som deobandi, barelwi og salafi. Også sjiamuslimane har sine madrasaer. Det sentrale spørsmålet i madrasa-relaterte rapportar og debattar er kor vidt deira lærebøker og undervisningsformer er med på å tenne hat mot andre religionar og motivere unge menn til å engasjere seg i jihad mot Vesten. Den pakistanske regjeringa introduserte i 2005 eit sett med nye reglar for madrasane, for betre å kunne kontrollere deira læreplanar og rekruttering. Mellom anna har det blitt lagt sterke restriksjonar på opptak av utanlandske studentar, samtidig som madrasaene har blitt sett under eit visst press for å registrere seg som statleg godkjende skular. Dei tiltaka som har blitt sett i verk har blitt møtt med motstand frå madrasa-nettverka, som ikkje vil akseptere denne typen statleg kontroll av religiøs verksemd.

            Under vårt besøk orienterte den norske ambassaden oss om dei nye tiltaka frå regjeringa si side og delte sine inntrykk av ein religionsminister på offensiven. I løpet av vårt opphald møtte vi fleire representantar for dei store madrasa-nettverka. I Islamabad møtte delar av delegasjonen Sami ul-Haq, leiaren for den sterkt omdiskuterte madrasaen al-Haqqania i Nordvest-provinsen som var arnestad for fleire sentrale personar i Taliban-rørsla.

            Heile delegasjonen besøkte to madrasaer, Dar ul-Ulum Muhammadiah Ghouthiah i landsbyen Bhera Sharif som ligg mellom Islamabad og Lahore, og Jamia Ashrafia i Lahore. Skulen i Bhera Sharif er reist i tilknyting til ein heilagstad som dei siste to generasjonane har vore tilknytt Chistiyya-rørsla. Den grunnleggande visjonen for madrasaen er klart sufi-orientert: ”The essence of Sufism is softening of the heart, through dhikr and education.” Tre språk blir undervist: arabisk, persisk og engelsk (studentane les mellom anna Rumi på persisk). Besøket avdekka elles sterke kontrastar mellom ei svært påkosta og moderne guteavdeling og ei jenteavdeling som gav den kvinnelege delen av delegasjonen (som fekk lov å gå inn) ei kjensle av å kome inn i eit veritabelt kvinnefengsel.  Når det gjeld den aktuelle debatten om madrasaene, var representantane Dar ul-Ulum Muhammadiah Ghouthiah opptatt av å få fram at deira madrasa faktisk hadde fått positiv omtale av ein amerikansk senatsmedlem.

            På Jamia Ashrafia i Lahore møtte vi dei muslimske representantane for det muslimsk-kristne dialogforumet World Council of Religions – Pakistan (WCR-P), som alle er leiarar for sentrale madrasanettverk. Ein av desse er Fazul ur-Raheem, leiaren for Jamia Ashrafia. Dei fem nettverka det er tale om representerer ulike tendensar som deobandi, Jamaat-i islami, barelwi og sjia. I spissen står Muhammad Hanif Jalandhry frå Jamia Khair ul-Madaris i Multan som også er leiar for ein paraplyorganisasjon for madrasane (Ittihad Tanzemat Madaris Dinia) som vart grunnlagt i 2000. Vi møtte mange menneskeretts- og kvinneaktivistar som stilte spørsmål ved madrasa-leiarane sin reelle dialogvilje, ikkje minst når det gjeld viljen til kritisk diskusjon av det islamiserte lovverket. Dei som har fasilitert skipinga av WCR-P (her har både den norske ambassaden og Kirkens Nødhjelp spela ein sentral rolle) viser til den strategiske tydinga det likevel kan ha å involvere såpass konservative muslimske leiarar, som alle har forankring i sterke madrasa-nettverk, i forpliktande religionsdialog.

            På møtet med WCR-P fortalde den norske delegasjonen om eit hefte med toleransehistorier (”Joyful coexistence”, jf. nedanfor) som Christian Study Centre i Rawalpindi har utgitt. Jalandhry viste spontan interesse for dette og fekk overrekt eit eksemplar. I seinare samtalar med Kirkens Nødhjelp har Jalandhry og dei andre muslimske representantane i WCR-P gitt uttrykk for at dei er interessert i undervisningsopplegg om religion, toleranse og menneskerettar, til bruk i leiartrening og eventuelt på deira madrasaer.

            Etter møtet med dei muslimske representantane i WCR-P fekk vi ei omvising på Jamia Ashrafia, som også har norsk-pakistanske elevar. Inntrykket vi fekk var at Jamia Ashrafia er ein relativt tradisjonell madrasa, men med ønskje om ei viss modernisering.

            Som det går fram av avsnittet nedanfor om det islamiserte lovverket, gav menneskerettsaktivisten Asma Jahangir uttrykk for sterk skepsis til madrasa-nettverka sin nyproklamerte vilje til moderasjon og dialog. I følgje Jahangir hadde dei konsekvent motsett seg alle kvinne- og menneskerettslege reformforslag som har blitt fremja i seinare år. Jahangir understreka også at ein må ta på alvor den finansielle og ideologiske makta som madrasa-nettverka representerer, og at deira maktposisjon i utdanningssektoren har blitt styrkt, ikkje svekka, etter 11. september 2001 (fordi regjeringa ikkje tar tilstrekkeleg ansvar for å reformere og utvikle utdanningssystemet).

            Også Peter Jacob, leiaren for den katolske organisasjonen Iustitia et Pax i Lahore, understreka at finansieringa av madrasa-nettverka må granskast kritisk (han nemnde ein del eksempel på tvilsame forhold som har blitt avdekka dei siste åra). Liksom Jahangir kritiserte han også den sekteriske profilen som leiarane for desse nettverka har markert seg med.

           

Religion i den offentlege skulen

 

Som nemnt innleiingsvis har det i dei siste åra blitt produsert ei rekkje kritiske rapportar om læreplanar og lærebøker i den offentlege skulen. Frå eit minoritetsperspektiv er det lita hjelp i at kristne, hinduar og sikhar er fritatt for islamfaget (islamiyat), så lenge islam også gjennomsyrar dei fleste andre skulefaga. Sjølv om kristne og andre minoritetar i prinsippet har rett til eit etikkfag som alternativ til islamfaget, er det få skular som i praksis tilbyr dette og mange kristne er med i islamfaget for å få dei nødvendige poenga.

Dei aktuelle rapportane har ikkje primært fokusert på religionsundervisninga i skulen men i staden avdekka det store omfanget av islamiserande element i skulefag som urdu, engelsk, Social Studies og Pakistan Studies. Rapportane har kritisert ignoreringa av religiøse minoritetar i historiebøkene og dei fiendebileta av India og hinduismen som pregar skulebøkene i mange fag. Dei har også sett fingeren på jihad-doktriner og kjønnsstereotypiar i skulebøkene. Parallelt med dei offentlege debattane har Ministry of Education allereie gjort ein del endringar i dei aktuelle læreplanane og skulebøkene. Kor langt departmentet er villig til å gå, er omdiskutert.

Delegasjonen møtte A.H. Nayyar og M.S. Khawaja ved Sustainable Development Policy Institute (SDPI) i Islamabad, som i 2004 gav ut den mest omdiskuterte rapporten om islam i skuleverket: ”The Subtle Subversion. The State of Curricula and Textbooks in Pakistan. Urdu, English, Social Studies and Civics”. Rapporten var ferdig i 2002 men vart først publisert i 2004. Ifølgje forskarane ved SDPI har religiøse leiarar heilt frå Zia ul-Haq si tid systematisk forsøkt å presse igjennom ein smal visjon av pakistansk nasjonalisme med islamsk forteikn, noko som også har sett sitt avgjerande merke på det pakistanske skuleverket. For SDPI sin del er det openbert ein sekulær visjon som ligg til grunn for deira kritikk. Som det vart uttrykt i samtalane med oss: ”aukande religiøsitet tyder minkande toleranse”.

Deira kritiske rapport frå 2002/2004 skapte store oppslag i media og provoserte også styresmaktene (med dåverande undervisningsminister Zubaida Jalal i spissen) til å ta til motmæle. SDPI på si side påpeikte at det under Jalal endåtil vart introdusert ein ny leksjon om jihad i urdufaget. I samtalane med oss gav SDPI uttrykk for ein større optimisme i høve til den noverande læreplanavdelinga (Curriculum Wing) i undervisningsdepartementet. I samband med produksjonen av nye lærebøker i 2005, sende læreplanavdelinga faktisk SDPI sin kritiske rapport til lærebokforfattarane. SDPI nemnde også at dei har planar om å produsere ein ny rapport etter at dei nyaste lærebøkene frå 2005-2006 har blitt granska.

Sjølv om SDPI såleis kunne sjå teikn til positive endringar, peika dei på at det grunnleggande problemet – at skulen påtvingar alle studentar majoriteten si tru – langt ifrå er løyst. ”Kristne burde bringe dette inn for retten, men dei tør ikkje.”

            Spørsmålet om religion i skulen vart også tatt opp i delegasjonens møte med staben i Christian Study Centre i Rawalpindi. Senteret driv eit omfattande brubyggingsarbeid mellom kristne og muslimar på lokalplanet, under overskrifter som ”Weaving Communities of Hope: Inter-Faith Harmony among Grassroot Communities”. Leiartrening står sentralt, samt produksjon av materiale som løftar fram dei gode tradisjonane for interreligiøs sameksistens i Pakistan (som nemnt har dei utgitt eit knippe med lokale toleransehistorier, under overskrifta ”Joyful coexistence”). Senteret har også arbeidd med skulerelaterte spørsmål og har planar om å publisere ein kritisk rapport om aktuelle læreplanar og lærebøker. I desse spørsmåla har dei kontakt med både SDPI og International Islamic University i Islamabad.

            Som nemnt ovanfor har SDPI vore kritisk til den måten tidlegare undervisningsminister Zubaida Jalal handterte spørsmålet om læreplanreform. I delegasjonens møte med Zubaida Jalal i Islamabad (Jalal arbeider no med tilrettelagt undervisning i skulen) presenterte ho sitt eige perspektiv på religionsrelatert skulereform. Ho understreka mellom anna det arbeidet som har blitt initiert for å revidere islamundervisninga i skulen (faget islamiyat), med større vekt på karakterdanning og toleransebygging og nedtoning av skiljet mellom sunni og sjia. Ho viste også til at lærebøker i etikk (alternativet til islamiyat) har blitt utvikla i dialog med biskopen av Rawalpindi. (I eit seinare møte med Peter Jabob, leiaren for organisasjonen Iustitia et Pax, hevda han at det endåtil i etikkfaget har blitt undervist om andre religionar frå eit islamsk synspunkt.)

Til den meir generelle debatten om islamisert skuleverk viste Jalal til at reformtiltak ofte møter hard motstand både frå frå ”lærebokmafiaen” og konservative religiøse leiarar. For eksempel nemnde ho at då departementet ønskte å ta inn i islambøkene passasjar frå Muhammads avskilstale som kunne motverke ekskluderande haldningar, vekte dette kraftige protestar frå Jamaat-i islami. Når det galdt hennar eiga rolle som undervisningsminister, hevda ho å ha tatt initiativ til å fjerne koransitat i biologibøkene, slik at desse no berre inneheld referansar til bestemte koranvers, ikkje sjølve koranteksten. For Pakistan Studies sin del sa ho seg samd i at lærebøkene i dette faget hadde fått meir og meir karakter av å vere religionsbøker men at departementet hadde søkt å møte dette ved å utvikle eigne geografibøker. Til kritikken frå SDPI hevda ho at denne allereie er forelda, og oppmoda dei til å granske dei nyaste lærebøkene. Ho kritiserte også SDPI for å overdimensjonere hindu-hatet i lærebøkene men vedgjekk at deira kritikk av islamiseringa av urdufaget og Pakistan Studies hadde vore rettkomen.

Frå delegasjonens side vart det elles stilt spørsmål om kva undervisningsdepartementet gjer for å motverke dei konservative kulturelle haldningane som mange av lærebøkene reflekterer, særleg når det gjeld kvinnas stilling. Vi diskuterte også omfanget av analfabetisme og skulevegring i Pakistan.

            Spørsmålet om religion i skulen stod også sentralt i våre samtalar med den kristen-muslimske menneskerettsorganisasjonen Idara e-Amn e-Insaf i Lahore. Aktivistane vi møtte (med den kristne advokaten Naeem Shakir i spissen) karakteriserte skulens læreplanar som på same tid islamisert og militarisert. Som eksempel på islamiseringa viste hans kollegaer til skuleveggar utsmykka med smågutar som ber gevær, og ABC-bøker der A står for Allah, B for gevær (på urdu), C for artilleri (på urdu), J for jihad osb.  Sjølv om det finst gode reformkrefter, blir desse systematisk motarbeidd av mullahane som gjer eit kvart konkret endringsforslag til ei ”nasjonal sak”. 

Med referanse til stadig nye valdsepisoder (som åtaket på kyrkjer i landsbyen Sangla Hill like før delegasjonsbesøket), framheva menneskerettsaktivistane i Idara e-Amn e-Insaf at systematisk toleranseundervisning på brei basis er det einaste motmiddelet. Med tanke på sjølve religionsundervisninga i skulen, viste ein av lærarane i nettverket til at mange kristne foreldre (også i privatskulekjeda Beacon House) vil at borna deira skal ta islamundervisning i staden for det alternative etikkfaget, fordi islamfaget gir fleire poeng.

Når det gjeld kritiske kvinneperspektiv på undervisninga i skulen, hadde delar av delegasjonen eit møte med Munawwar S. Mirza ved Institute of Education and Research, University of Punjab. Mirza står bak rapporten “Gender Analysis of School Curriculum and Textbooks” som er utgitt av University of the Punjab i samarbeid med UNESCO. I følgje Mirza er det særleg fire fag der formidlinga av ”islamske verdiar” står sentralt: Islamiyat, urdu, Social Studies, og engelsk. Når det gjeld toleranseundervisning, understreka ho at ei slik undervisning må introduserast på ein ikkje-provoserande måte, slik at det ikkje blir oppfatta som anti-islamsk. Til SDPI-rapporten hadde ho mange kritiske merknader og spegla vel her det gjengse synet hos personar nær den politiske eliten at sekulært orienterte grupper går altfor langt i sin motstand mot skulens islamske karakter.

Hennar eiga hjartesak er å avdekke dei konservative kvinnebileta som dominerer i lærebøkene. Den nemnde rapporten avdekker korleis lærebøkene i fleire fag konsekvent framstiller jenter og kvinner som ettergivande og i underordna roller, medan mennene blir framstilt som sterke, modige og aggressive. Ho peika også på at jentene blir framstilt i stadig meir tilbaketrekte roller i takt med stigande klassetrinn (jf. det kulturelle mønsteret med gradvis usynleggjering i det offentlege rom). Som eit eksempel nemnde ho ein passasje i ei lærebok der det står at ”No er du 12 år og tida har kome til å bli gift, flytte til eit anna hushald og lære deg huslege plikter. No er tida for leik over.”

Eit anna spørsmål som kom opp under vårt besøk var nasjonaliseringa av dei kristne privatskulane som skjedde i 1972, under Z.A. Bhutto si presidentperiode. Katolikken Victor Mushtaq som er sekretær for minoritetane i parlamentet, la vekt på den negative verknaden som nasjonaliseringa hadde på kristen danningskultur i Pakistan. Sjølv om Musharraf har gitt fleire av desse skulane tilbake til kyrkjene, har mykje av deira kristne karakter gått tapt i mellomtida. I samtalar med dei kristne som delegasjonen møtte fekk vi også eksempel på at kristne lærarar hadde blitt pressa ut av leiarposisjonar i den offentlege skulen, for eksempel etter klagemål om at læraren ville kristne elevane.

 

Debatten om det islamiserte lovverket

 

I samtalar i den norske ambassaden vart vi orientert om det sterke påtrykket frå det internasjonale samfunnet for å endre det islamiserte lovverket, særleg den såkalla ”Hudood Ordinance” frå 1980-talet. President Musharraf har fleire gongar uttrykt at denne forordninga burde trekkjast tilbake, men ikkje tatt noko stødig initiativ. Konkrete reformer som har blitt diskutert er å innordne hudood-lovgivinga i den ordinære straffelovgivinga (slik at den skal bli lettare å endre), å fiksere ein minimumsalder for giftemål, å endre lovgivinga slik at ein hindrar at kvinner som blir utsett for valdtekt blir dømde for utruskap, og å gi kristne og andre ikkje-muslimar fullverdig vitnekraft i rettssalen. 

            Spørsmål relatert til lovverket vart også tatt opp i delegasjonens møte med The Council of Islamic Ideology som vart etablert så tidleg som i 1962. Rådet har som oppgåve å undersøke om lovforslag som blir lagt fram for parlamentet er i samsvar med Koranen og Sunna. Rådet kan også fremje eigne forslag. Under vårt besøk fortalde Rådets leiar Khalid Masud (tidlegare direktør for Institute for the Study of Islam in the Modern World i Leiden, Nederland) at dei hadde initiert eit forskingsprosjekt på korleis hudood-lovene fungerer, og at dette spørsmålet ville bli tatt opp i full breidde i 2006. (Rådet foreslo då også i 2006 visse endringar i hudood-lovgivinga, noko som umiddelbart vekte protestar frå pressgruppene av konservative religiøse leiarar.[6]) Vi vart forklart at rådet prøver å balansere mellom sekularistar og konservative religiøse, og fasilitere dialog mellom desse. Rådet prøver også å halde kanalane opne til internasjonale menneskerettsmiljø. Når det gjeld kvinnespørsmål, vart det vist til at både sekulære og islamske aktivistar ønskjer å gjere endringar i lovverket og måten dette blir praktisert på, men at dei møter motstand frå dei rike og mektige vaktarane av æreskulturen. På den andre sida viste nokre av dei vi møtte til at det også kan vere eit problem at så mange av kvinneaktivistane er ”dogmatiske sekularistar”, med Europa som referanseramme.

På våre spørsmål om kor vidt Rådet har ein open kommunikasjon med kristne miljø, vart det vist til ein viss kontakt med Christian Study Centre i Rawalpindi (som delegasjonen seinare besøkte). I samtalen om dette vedgjekk Khalid Masoud at det er ei utfordring å involvere minoritetane meir i Rådets samtalar om juridisk reform (sjølv om Rådet, som det vart forklart, er eit organ som skal saumfare lovverkets islamske karakter, ikkje eit dialogforum). Til spørsmålet om reaksjonar på religionsskifte, som delegasjonen også tok opp, gav Rådets leiar uttrykk for opne og reformvennlege haldningar.

Når det gjeld blasfemilovgivinga og praktiseringa av denne, var dette diskutert med fleire av dei vi møtte. Mellom anna tok vi opp blasfemilova i vårt møte med Maulana Hamid ul-Haq Haqqani, son til Sami ul-Haq frå al-Haqqani madrasaen, konservativ islamsk leiar og sentral parlamentarikar. I diskusjonen antyda Hamid ul-Haq at spørsmålet om dødsstraff for blasfemi eventuelt kan revurderast, sjølv om han i prinsippet forsvarer bruken av strenge straffereaksjonar for blasfemi.

Det islamiserte lovverket stod også i fokus for våre samtalar med organsisasjonen Idara e-Amn e-Insaf (”Organisasjonen for tryggleik og rettferd”) som vi møtte i Lahore. I spissen for Idara e-Amn e-Insaf står den kristne advokaten Naeem Shakir som på 1990-talet var forsvarar for mange kristne som vart stilt for retten med klagemål om blasfemi. Shakir er også medforfattar til ein kritisk rapport om hudood-lovene som The National Commission on the Status of Women tok initiativ til og som vart publisert i 2003 (”National commission on the status of women's report on hudood ordinance 1979”[7]). I den offentlege debatten om hudood-lovene fokuserer Shakir og hans mange meiningsfeller i ulike religiøse leirar på lovene sin diskriminerande og undertrykkande funksjon i høve til kvinner og religiøse minoritetar.[8]

  På vårt møte med kristne, muslimske og sekulært orienterte aktivistar i denne organisasjonen, vart den rettslege situasjonen i Pakistan omtala som ”a state of terror” der både kristne og muslimar når som helst kan bli trekte for retten etter klagemål om blasfemi frå naboar eller religiøse leiarar som ønskjer å gi dei ein lærepenge eller stoppe munnen på dei. Aktivistane i Idara e-Amn e-Insaf kritiserte dei muslimske representantane i World Council of Religions for å fremje sin eigen konfesjonelle agenda. Dei tvilte på madrasa-leiarane sin vilje til å adressere dei mest kontroversielle lovgivingsspørsmåla og oppfordra dei kristne representantane i WCR-P til å utfordre sine muslimske partnarar på dette punktet. (Biskop Samuel Azariah, som er ein sentral deltakar i WCR-P, er også er ein sentral støttespelar for Idara e-Amn e-Insaf.)

Delegasjonen møtte også sjiamuslimen Syed Afzal Haider, ein av Naeem Shakirs medforfattar til rapporten frå 2003 om hudood-lovene. Haider har også vore medlem av The Council of Islamic Ideology i fire periodar, og er ein av grunnleggarane av Human Rights Committee of Pakistan. I møtet med Haider forklarte han sitt prinsipielle syn på hudood-passasjane i Koranen og Hadith (”it has to do with God’s boundaries, not criminology”). Når det gjeld dei pakistanske hudood-lovene, kritiserer han liksom Naeem Shakir den måten dei råkar kvinner og religiøse minoritetar på, og stiller også spørsmål ved det konstitusjonelle grunnlaget for parlamentets vedtak av desse lovene. Han fortalde også om sine skarpe diskusjonar med The Council of Islamic Ideology om hudood-lovene.

I Lahore hadde delegasjonen elles eit lengre og inntrykksfullt møte med advokaten og menneskerettsaktivisten Asma Jahangir i Human Rights Committee of Pakistan som no også har tatt over funksjonen som menneskerettsrapportør for FN. På spørsmål om korleis ho vurderte dei muslimske representantane i WCR-P si rolle i menneskerettslege spørsmål, peikar ho på at Jamia Ashrafia konsekvent har gått i mot alle kvinnerettsleg reformforslag og generelt prøvd å obstruere den pakistanske menneskerettskommisjonen sitt arbeid. Ho hevda også at fleire av dei madrasa-nettverka som er representert i WCR-P har drive kampanjer for å implementere handkutting og steining (straffemetodar som Hudood Ordinance opnar for, men som kvinne- og menneskerettsaktivistar så langt har greidd å hindre[9]). Jahangir hadde også merka seg at Jalandhry, etter at han involverte seg i dialogarbeid, på heimebane og også blitt involvert i liknande fora internasjonalt, hadde skrytt av sine reiser til Vesten men samtidig fortalt at desse reisene hadde gjort han enda meir overtydd om kor dekadent Vesten er. For sin eigen del hevda ho at dersom konservative religiøse leiarar vil engasjere seg i seriøs dialog og bli tatt alvorleg internasjonalt, må dei også vise vilje til å bli konfrontert på kritiske punkt – ikkje minst i spørsmål som gjeld kvinners rettar. Til The Council of Islamic Ideology si rolle meinte ho at liberalarane i Rådet ikkje leverer det dei lovar og at regjeringa, trass i enkelte reformforslag som måtte kome frå Rådet, framleis forsvarer mullahane.

Til spørsmålet om korleis den kristne minoriteten har blitt ramma av blasfemilova, viste Jahangir til at mange kristne menneskerettsaktivistar har vore skuffa over kyrkjeleiarane sin relativt lave profil i desse sakene.

No råkar blasfemilova som kjent ikkje berre dei kristne, men også muslimske minoritetar og dissidentar. I Lahore møtte delegasjonen leiande representantar for ahmadiyya-muslimane, som ofte blir råka av blasfemilova og i tillegg lid under Pakistans særskilde lovgiving mot denne gruppa. Den aktuelle lova forbyr mellom anna ahmadiyya-muslimane å ”gi seg ut for” å vere muslimar. I møtet vi hadde med dei gjorde dei også greie for korleis ordninga med særskilde valgrupper (”separate electorates”) hadde råka ahmadiyya-muslimane. På vårt spørsmål om dei opplevde noka form for interreligiøs solidaritet i minoritetsspørsmål vart det klart at ahmadiyya-muslimane sin situasjon er nokså unik fordi deira spesifikke problem er relatert til forbodet mot å opptre som muslimar (”We are not comfortable with being called a minority – we regard ourselves as Muslims!”) Dei viste også til at kyrkjeleiarar på 1980-talet offentleg hadde gått ut mot ahmadiyya-muslimane, i kompaniskap med sunni-muslimske leiarar. På det prinsipielle nivået kritiserer ahmadiyya-leiarane den pakistanske staten for å gjere statsborgarskap og medborgarlege rettar til eit teologisk spørsmål.

Delegasjonen hadde også eit møte med Peter Jacob, leiaren for organisasjonen Iustitia et Pax (”Justice and Peace”) som er relatert til den romersk-katolske kyrkja men arbeider på interreligiøs basis. Også deira arbeid har fokus på den rettslege situasjonen for kvinner og religiøse minoritetar. Vi fekk med oss deira seinaste rapport (frå 2005) om korleis religionslovgivinga fungerer, med dokumentasjon av alle kjende rettsaker under blasfemilova.[10] Jacob la vekt på at halvparten av dei som blir råka av denne lova, er muslimar. Når det gjeld Hudood Ordinance, peika han liksom fleire andre på at alle reformforslag har blitt effektivt blokkert av konservative krefter i departementa og parlamentet, og at regjeringa ikkje tør å utfordre desse kreftene i frykt for auka oppslutnad om dei religiøse partia og MMA-alliansen.

 

 

To motsette perspektiv på toleranseundervisning i Pakistan

 

Før delegasjonsreisa til Pakistan hadde Oslokoalisjonen invitert World Council of Religions – Pakistan til å sende to deltakarar til ein konferanse i Istanbul om ”Learning about the Other and Teaching for Tolerance in Muslim Majority Societies”. Konferansen vart halden i byrjinga av november 2005, av Oslokoalisjonen i partnarskap med Centre for Values Education i Istanbul. WCR-P nominerte Muhammad Hanif Jalandhry frå muslimsk side og Naeem Shakir frå kristen. Begge vart forhindra frå å kome på grunn av for seint innsende visumsøknader, men sende inn kvar sitt skriftlege bidrag til konferansen.

            Dei to bidraga gir eit talande bilete av kor ulike perspektiv ein kan leggje på spørsmålet om toleranseundervisning i Pakistan. Naeem Shakir legg i sitt bidrag (”Education for building a pluralistic society in Pakistan – a socio-political perspective”) vekt på det politiske rammeverket for all undervisning i Pakistan og understrekar samvirket mellom militarisering og islamisering av det pakistanske samfunnet (”Three generations of this unfortunate nation were taught how to become a war hero and how bad guys were non-Muslims. The concept of jihad was propagated at state level through literature and mass media”). I den same perioden, peikar han på, har mullahane spreidd ordodoksi og obskurantisme gjennom madrasaene. Særleg i kjølvatnet av Zia ul-Haq sine islamiseringskampanjar, slår Shakir fast, eroderte den sosio-politiske toleransen mellom ulike folkegrupper. I den noverande situasjonen, seier Shakir, har islam heilt utvetydig status som statsreligion og ei rekkje lover har gjort situasjonen til kvinner og religiøse minoritetar prekær (”Women and non-Muslims are not provided equality under various laws of the land and thus both sections of the society stand marginalized”). Historisk sett finn Shakir noko av grunnlaget for polariseringa i den britiske splitt og hersk-politikken overfor hinduar og muslimar.

I den neste delen av sitt bidrag, der Shakir refererer meir direkte til lærebøker i Social Studies, viser han korleis framstillinga er gjennomsyra av tanken om at muslimane utgjer eit særskilt og framifrå fellesskap, medan andre religionar gjennomgåande blir framstilt i eit kritisk lys. Shakir konkluderer med at lærebøker vanskeleg kan ha noko anna innhald enn den ideologien som gjennomsyrar konstitusjonen og lovverket. Derfor er spørsmålet om toleranseundervisning i skule eit sosio-politisk spørsmål meir enn eit pedagogisk. Shakir avsluttar bidraget sitt med ei breiside mot madrasaene sin fundamentalistiske profil, og ein kritikk av regjeringa si ettergivande haldning overfor konservative religiøse pressgrupper.

            Jalandhry sitt bidrag (”Learning about other religions and tolerance education in Muslim majority societies”) har ein heilt motsett profil og er frå ende til annan ein apologi for islam. Han innleier bidraget med å kritiserer konferansetittelen for sterk slagside, fordi den (slik Jalandhry ser det) tar det for gitt at ” religious intolerance and bigotry is prevalent only in societies which are mainly Muslim dominated”. Han antydar også at konferansetittelen speglar ”the world intelligentsia” sin veldige iver etter å reformere dei muslimske samfunna. Deretter gir han ei rekkje eksempel på at det faktisk er muslimane som dei siste åra systematisk har blitt diskriminert og forfølgde, i Bosnia, Tjetjenia, Filippinene, Kina, India og mange andre stader. Programmatisk slår han fast at ”Muslims one the whole are much more tolerant than any other religion, race or class”. Medan muslimane alltid har gitt amnesti til sine fiendar etter å ha vunne i strid, har dei kristne feira sine sigrar med massakrar og folkemord. Med dette synet som horisont, kallar han konferansearrangørane til å omdefinere konferansens tema og agenda til heller å handle om den intoleransen som muslimar systematisk blir utsett for, verda over. Han utfordrar alle til å finne eit einaste eksempel på at muslimane, der dei har sete med makta, har nekta ikkje-muslimar deira rettar. For sin eigen del hevdar han at det å ha ulike reglar for ulike religiøse grupper, ikkje kan kallast religiøs intoleranse. Med meir positivt forteikn inviterer han konferansen til å definere nærare kva ein meiner med toleranse og intoleranse, og til å formulere ”a morality code” for samhandlinga mellom minoritetar og majoritetar.

            I den siste delen av sitt bidrag går Jalandhry så meir direkte inn på situasjonen i Pakistan. Han presenterer seg som leiaren for det største madrasa-nettverket i landet, Wiqaf-ul-Madaris Al-Arabia Pakistan, som i følgje Jalandhry har ni tusen institusjonar og seks millionar elevar. Etter å ha gått i rette med den bølgja av negativ propaganda som han meiner at det internasjonale samfunnet utset Pakistan og landets religiøse institusjonar for, avsluttar han innlegget sitt med eit sterkt forsvar for blasfemilova og den pakistanske særlova mot ahmadiyya-muslimane.

Slik er utgangspunktet for den vidare samtalen mellom minoritetane i Pakistan og dei som representerer det konservative religiøse establishment. Det er også i dette spenningsfeltet regjeringa i Pakistan prøver å manøvrere.          

 

Kontakt med pakistanske universitet, særleg med tanke på samarbeid om ”Training Course in Freedom of Religion or Belief”

 

Rapporten ovanfor har fokusert på den pakistanske debatten om religion i skulen, og linjene mellom denne og den pågåande diskusjonen om det islamiserte lovverket.

            I tillegg til dei møta delegasjonen hadde med menneskerettsaktivistar og folk som arbeider innanfor skulesystemet eller med kritiske analyser av dette, møtte (delar av) delegasjonen også representantar for følgjande fem universitet: University of Peshawar (som Norsk Senter for Menneskerettigheter har samarbeidd med i fleire år); Shari’a-fakultetet ved International Islamic University i Islamabad; ein representant for Riphah International University i Islamabad; representantar for fleire fakultet ved Punjab University i Lahore; og Fatimah Jinnah Women University i Rawalpindi. Ved alle desse besøka vart det overrekt gåveeksemplar av Oslokoalisjonens store bokverk om trusfridom, Facilitating Freedom of Religion or Belief. A Deskbook (Leiden 2004). Boka vart også gitt som gåve til dei fleste andre som delegasjonen besøkte.

            På møta med universiteta vart ulike former for akademisk samarbeid lufta. Eit hovudformål var å drøfte sjansane for samarbeid om eit ”Training Course in Freedom of Religion or Belief” som Oslokoalisjonen (ved dei to redaktørane Cole Durham og Tore Lindholm) har utvikla i tilknyting til den nemnde ressursboka. Kurset er tenkt gjennomført i forskjellige variantar og på ulike akademiske nivå, i kontekstar som Indonesia (i indonesisk utgåve), Kaukasus/Sentralasia (i russisk utgåve), og eventuelt i Pakistan (der ein kan bruke den engelske originalversjonen av boka). Kurset føreset at det i tillegg til kursmateriale frå boka også blir utarbeidd lokalt rettsleg og kontekstbelysande materiale, ved lokale akademiske partnarar.

            Mottakinga ved dei universiteta delegasjonen besøkte var positiv. Fleire uttrykte også interesse for eit samarbeid om det nemnde kurset. Dette kom særleg klart til uttrykk ved Fatimah Jinnah Women University.

 

Oppfølging

 

Oppfølginga av universitetskontaktane vil skje i ramma av prosjekta ”Training Course on Freedom of Religion or Belief” og ”Kvinner, islam og trosfrihet”. Når det gjeld ”Training Course”, vil utgreiing av eit mogeleg samarbeid med Fatimah Jinnah Women University bli gitt prioritet.

Når det gjeld dei kontaktane som er etablert i relasjon til skulesektoren, vil desse bli følgd opp i samband med prosjektet ”Teaching for Tolerance”. Kontaktane med madrasa-nettverket vil også bli følgd opp i ramma av prosjektet ”Kvinner, islam og trosfrihet”. Det vil også bli vurdert å engasjere ein norsk-pakistansk fagperson til å granske undervisningsmateriale som blir brukt i dei store madrasa-nettverka.

            Utover dette vil Oslokoalisjonens engasjement i høve til menneskerettslege aktivistmiljø og ulike fora for religionsdialog skje i samarbeid med Kirkens Nødhjelp sitt arbeid i Pakistan. Pakistan-delegasjonen hadde i mars 2006 eit eige møte med Arne Sæveraas for å sjå på ulike former for samarbeid. På møtet drøfta vi mellom anna behovet for å knyte kontakt mellom World  Council of Religions, etablerte fora for kristen-muslimsk samhandling som Christian Study Centre, og menneskrettsaktivistar som dei i Idara e-Amn e-Insaf (Kirkens Nødhjelp har i løpet av 2006 etablert kontakt med både Christian Study Centre og Idara e-Amn e-Insaf).

            Meir generelt har også eit mogeleg samarbeid om ein større norsk-pakistansk konferanse blitt nemnt, med fokus på religionspolitikken og forholdet mellom majoriteten og dei religiøse minoritetane i dei to landa.

 

 

Referansar

           



[1]  Sjå følgjande rapportar og artiklar, som det også finst lenker til på nettsidene til Oslokoalisjonens prosjekt Teaching for Tolerance:

 

·         P.W. Singer: Pakistan's Madrassahs: Ensuring a System of Education not Jihad (Washington DC: Brookings Institutions Analysis Papers #14, November 2001);

·         International Crisis Group: Pakistan: Madrasas, Extremism And The Military (ICG Asia Report N°36 29 July 2002);

·         International Crisis Group: Unfulfilled promises: Pakistan's failure to tackle terrorism (ICG Asia Report N°7316 January 2004);

·         Andrew Coulson: Education and Indoctrination in the Muslim World: Is There a Problem? What Can We Do about It? (Cato Policy Analysis No. 511, March 11, 2004);

·         Madressah incentives scheme to be expanded: Curricula reforms to continue (Dawn, 27-07-04);

·         Saleem H. Ali: Islamic Education and Conflict: Understanding the Madrassahs of Pakistan (US Institute of Peace, August 2005);

·         Samina Ahmed and Andrew Stroehlein: Pakistan: Still Schooling Extremists (The Washington Post, 17.07.2005);

·         William Dalrymple: Inside the madrasas (The New York Review 02-11-2005) og Inside Islam's 'terror schools' (New Statesman 28-03-05);

 

[2]  Sjå følgjande rapportar og artiklar:

 

·         Munawar S. Mirza: Gender Analysis of School Curriculum and Textbooks. Islamabad: UNESCO and Institute of Education and Research, University of the Punjab (2004).

·         The Subtle Subversion. The State of Curricula and Textbooks in Pakistan (Report by Sustainable Develoment Policy Institute, Islamabad, 2004 – jf. medieoppslag då rapporten vart presentert i mars 2004);

·         Iftikar Ahmed: Islam, Democracy and Citizenship Education. An Examination of the Social Studies Curriculum in Pakistan (Current Issues in Comparative Education, 7 (1), December 15, 2004)

·         Yvette Claire Rosser: “Contesting Historiographies in South Asia: The Islamization of Pakistani Social Studies Textbooks”, i Religious Fundamentalism in the Contemporary World (ed. Santosh C. Saha), Lanham etc.: Lexington books 2004, s. 265-307.

·         Allan Pitman og Farrukh A. Chishtie: “Pakistan: The Clash of Globalizing Forces”, i Educational strategies among Muslims in the context of globalization. Some national case studies ( edited by Holger Daun and Geoffrey Walford), Leiden: Brill 2004, s. 104-121.

 

[3]  Jf: US concern at Pakistan textbooks (Aamer Ahmed Khan, BBC, 19-08-2005)     

 

[4]  Jf. Reformers work to rid 'diet of hate' from Muslim textbooks (Chicago Sun-Times, 27-11-2005); Bernadette L. Dean: Developing a Citizenship Education Programme for Pakistan: Drawing on Progressive Interpretations of Concepts in the Islamic Tradition (Paper for a conference at Teachers College/Columbia University, November 4th & 5th, 2005)

 

[5]  The Offence of Zina (Enforcement of Hudood) Ordinance; Offence of Qazf (Enforcement of Hadd) Ordinance; Offence Against Property (Enforcement of Hudood) Ordinance; The Prohibition (Enforcement of Hadd) Order. Sjå Report on Hudood Ordinances 1979, National Commission on the Status of Women Islamabad 2003.

               

[6]  Sjå rapporten Hudood Ordinance 1979 (Pakistan). An Interim Brief Report (The Council of Islamic Ideology,  2006) og Naeem Shakirs kommentar ”Succumbing to mullah pressure”, The Post 28 September 2006.          

 

[7]  Sjå samandrag av rapporten

 

[8]  Sjå Naeem Shakir: Women, minorities and hudood laws in Pakistan (Asian Human Rights Commission, 2003).

 

[9]  Jf. Asma Jahangir og Ilina Jilani: ”The hudood ordinance – a divine sanction?” Lahore: Sang-e-Meel Publications 2003.

[10] Sjå Human Rights Monitor 2005. A report on the Religious Minorities in Pakistan. Lahore: National Commission for Justice and Peace andPakistan Catholic Bishops' Conference.