Pinsevennene kommer

Dagbladet 04.06.2006

Torkel Brekke

Del: 1 Side: 34

 

 

Glem debatten om islam. Det er den konservative, karismatiske kristendommen som eksploderer på verdensbasis.

 

Rekk opp hånden den som kan forklare hvorfor vi feirer pinse! Av de omkring 60 studentene på forelesningen om religion og globalisering ved Universitetet i Oslo, var det ikke én hånd som gikk i været.

Det er ikke studentenes skyld. Jeg er sikker på at ungdommen har et høyt kunnskapsnivå. De vet sikkert masse om Internett, om global oppvarming og WTO. En kort innføring i pinsens betydning var altså på sin plass, syntes jeg.

ORDET «PINSE» kommer opprinnelig fra det greske ordet pentekoste, som betyr den femtiende. Opprinnelig feiret jødene en takkefest på den femtiende dagen etter påske. Men i kristen tradisjon fikk høytidene ny betydning. I den kristne verden feirer man pinse på den femtiende dagen etter påske for å minnes at Den Hellige Ånd kom over apostlene.

På dette punktet i forelesningen trakk jeg fram Bibelen og leste fra Apostlenes gjerninger kapittel 2: «Tunger likesom av ild kom til syne. Det kom et brus fra himmelen, og det blåste. Apostlene ble fylt av Den Hellige Ånd, og de begynte å tale i andre tungemål». Sære greier.

Studentene begynte å se trette ut. Så det var på tide å trekke fram de store amerikanske vekkelsesbevegelsene.

AMERIKANSK KRISTENDOM gjennomgikk store endringer rundt begynnelsen av 1900-tallet. Sterkt påvirket av engelske vekkelsesbevegelser, vokste det fram nye kristne strømninger med ledere som ville skape en fornyet, levende religiøsitet. De store vekkelsene har feid over både Europa og USA med jevne mellomrom på 1700- og 1800-tallet.

Metodismen var et sentralt element i den store vekkelsen på slutten av 1800-tallet, og den ble en hovedkilde til pinsebevegelsen fordi den skapte kristne miljøer som var opptatt av at religion skulle være noe frivillig, noe som skapte engasjement og opplevelse hos den enkelte troende. Voluntarisme og individualisme ble stikkord i pinsebevegelsen da den begynte sin utvikling rundt forrige århundreskifte. LOS ANGELES er kanskje ikke stedet du først forbinder med åndelighet og spiritualitet? Tenk om igjen. Det er nemlig fra englenes by at pinsebevegelsen ble lansert som global bevegelse. Den karismatiske, afroamerikanske baptistpastoren W.J. Seymour kom til LA fra Texas i 1905, og begynte å holde prekener over Apostelens gjerninger.

I en gammel og falleferdig metodistkirke i Azusa Street samlet folk seg for å høre Seymour snakke om åndens dåp. Han ville at folk skulle bli fylt av Den Hellige Ånd og tale i tunger. Akkurat som apostlene for 2000 år siden.

Fra Azusa street har pinsebevegelsen spredt seg i alle retninger. Som ild i tørt gress, som varme hvetebrød - ingenting er helt dekkende. Dette er en global revolusjon. Pinsebevegelsen er en like selvsagt del av globaliseringen som nettopp Internett, global oppvarming og WTO.

ER GUD DØV? NEI! Dette var budskapet på en stor plakat som var hengt opp av en sur nabo utenfor kirken Bethel Tabernacle på den karibiske øya St. Lucia, et av stedene hvor jeg i det siste har samlet intervjumateriale for å forstå hvorfor og hvordan pinsebevegelsen sprer seg.

Gudstjenestene i kirken var faktisk en øredøvende affære. Størstedelen av gudstjenestene ble brukt til at den lokale pastoren serverte noe som minnet mest om en calypsokonsert. Han sang prekenen inn i en mikrofon mens han danset energisk fram og tilbake ved alteret med mikrofon i den ene hånden og Bibelen i den andre.

Vi som sto i forsamlingen måtte naturligvis danse med musikken, og vi stimlet ut i midtgangen for å få armslag. Som pastoren ropte av og til: «Vi er et karibisk folk. Vi må gjøre det vi kan best. Dans! Dans for herren!» Av og til kollapset en av kvinnene på gulvet i religiøs ekstase.

DET ER HER, i Latin-Amerika og Karibia, at pinsebevegelsens helt unike appell først ble tydelig for forskere. I flere latinamerikanske land har snart halvparten av befolkningen forlatt den katolske kirke til fordel for de protestantiske pinsemenighetene.

En skeptisk og forenklet fortolkning av utviklingen her, ser på dette som nordamerikansk kulturimperialisme. For misjonærer fra USA og Canada har vært sentrale i spredningen av pinsebevegelsen i hele området. Dette er Nord-Amerikas bakgård. Økonomisk og politisk imperialisme ledsages av en religiøs og kulturell dominans, som i bunn og grunn er uønsket og fremmed. Sier noen.

Også andre steder finner man oppfatninger om aggressiv misjon som en trussel mot lokal kultur og religion. I flere buddhistiske samfunn i Asia forsøker man å utarbeide strategier for å motstå det enorme presset som karismatiske misjonærer representerer. I Sri Lanka har buddhistmunker og politikere foreslått lover som forbyr det de opplever som misjon med uetiske midler, altså omvendelsesstrategier som innebærer forskjellige former for materielle lokkemidler. Man har lignende reaksjoner i en rekke andre samfunn i Asia.

EN AMERIKANSK KONSPIRASJON? Blant forskere som oppfatter seg som postkoloniale, hva nå det betyr, er det en solid tradisjon for å se på Bibelen som et våpen, og misjonærer som voldelige okkupanter.

Men det er for enkelt å se pinsebevegelsen som enda en nordamerikansk sammensvergelse for å knuse alternative verdensbilder. I de områdene jeg selv har intervjuet pinsevenner, framstår tvert imot bevegelsen som et tilbud mennesker velger selv fordi den passer med behov og håp de bærer på, men ikke helt har funnet måter å kanalisere.

Mange blir med fordi venner og familiemedlemmer trekker dem inn. De tiltrekkes ofte av frivilligheten og individualismen, ofte av muligheten til å delta i Gudsdyrkelsen med et bredt følelsesregister, og ofte tiltrekkes de av tilgangen til et nytt språk for å takle økonomiske utfordringer i hverdagen, eller de liker pinsebevegelsens grunnleggende oppfatning om fysisk og psykisk helbredelse.

TALL OG DEFINISJONER varierer, men grovt regnet kan vi si at en halv milliard mennesker er pinsevenner. Tallet vokser. Så glem debatten om islam. Det er den konservative, karismatiske kristendommen som eksploderer på verdensbasis.

Hvis du skulle gjette hvor verdens største kristne menighet er, ville du gjettet Seoul, Sør-Korea? Sikkert ikke. Men kristendommens sentra er i ferd med å flytte seg vekk fra Europa og Nord-Amerika til Asia, Latin-Amerika og Afrika takket være pinsebevegelsen.

Mange forskere vil si at denne religiøse revolusjonen har langt større politisk betydning enn noe annet som skjer i global religion i vår tid.

Torkel Brekke er religionsforsker ved Universitetet i Oslo «Dette er en global revolusjon.»Ideer

 

Bildetekst: VERDENSOMSPENNENDE BEVEGELSE: (Over, f.v.) 15 kilometer øst for San Salvador i El Salvador er det gruppedåp i Ilopango-sjøen, mens et kor av unge kvinner synger i den slaviske pinsevennkirken i Missoula i Montana i USA. (Under, f.v.) Det er søndag og pinsevenngudstjeneste i Suva på Fiji-øyene, mens pinsevenner i Norge møttes til bønn mot Satan og artisten Marilyn Masur under Quart-festivalen i Kristiansand. Foto: Scanpix og Torstein Øen

 

©Dagbladet