klassekampen.gif

 

 

Privilegert toleranse

Klassekampen

 -  23.10.2008

 -  Side: 12

 -   

 

Hva framstår som sentrale verdier i dagens Norge? Gir det mening å snakke om norske verdier? Hvilke verdier er i så fall unorske? Dette er sentrale spørsmål i boka «Verdier», redigert av Oddbjørn Leirvik og Åse Røthing, som lanseres i dag.

 

Fokus for vårt kapittel i boka, «Norske verdier: Homotoleranse og heteroseksualitet», er hvordan toleranse for homoseksualitet framstår som en sentral verdi i undervisning om seksualitet i norsk skole, samtidig som heteroseksualitet kontinuerlig promoteres som mest ønskelig og attraktivt.

I boka «Det norske sett med nye øyne» (2002), pekte antropologen Marianne Gullestad på at seksuell frigjøring og likestilling mellom kjønnene er blant kjernesymbolene for hva «vi» i Norge står for og som konstituerer «oss» i motsetning til «dem» som antas å ikke dele norske verdier.

Kjønnslikestillingen som norsk verdi og kjennetegn på «det norske», har i løpet av de siste 10-15 årene fått en avlegger eller en lillesøster, om man vil. Verdien av likestilling mellom kjønnene har så å si smittet over på relasjonen mellom heteroseksuelle og homoseksuelle livsformer. Likestilling mellom heteroseksuelle og homoseksuelle er riktignok en mindre grunnfestet verdi enn idealet om kjønnet likestilling. Denne «likestillingen» framstår dessuten ofte mer som «homotoleranse» og dermed som et ulikeverdig forhold hvor en privilegert part sier seg villig til å «tolerere» en underordnet part.

Vi vil argumentere for at heteroseksualiteten verdsettes på en slik måte i Norge i dag at det undergraver likestillingen mellom heteroseksuelle og homoseksuelle livsformer og endog skaper homofobi. Vårt utgangspunkt for å diskutere dette er studier av hvordan undervisning og lærebøker tematiserer seksualitet på ungdomstrinnet i norsk skole.

Undervisning om homoseksualitet i norske skoler springer i stor grad ut av gode intensjoner om å sikre at elever har tolerante holdninger til lesbiske og homofile. Homotoleranse trer derfor ofte fram som et sterkt krav når homoseksualitet tematiseres. Dette er tydelig både i lærebøker og i klasseromsundervisning. [1]

Elever som ikke uten videre gir sin tilslutning til entydig homotoleranse, kan risikere å bli irettesatt og kritisert til dels kraftig, både av medelever og lærere. [2]

Homotoleransens motsetning i klasserommene er homonegativismen. Med homonegativisme mener vi i denne sammenhengen negative og ofte aggressive uttrykk og utsagn som vender seg utover, mot andre, og som stadig vekk kommer som respons på læreres tematisering av homoseksualitet. Eksempler på dette er utrop av typen «Homofili er en sykdom!» Mindre høylydte homonegative kommentarer og tilrop mellom elever forekommer kontinuerlig i mange klasserom og utenfor klasserommet er «jævla homo!» et utbredt skjellsord.

Homonegativisme er ofte uttrykk for nettopp negative holdninger til homoseksualitet. Men det kan også tolkes som avstandsmarkeringer i forhold til skolekulturens normative norskhet eller som respons på fornemmelser av ikke-inkludering i skolens forestilte «norske» verdifellesskap.

Det vi her har omtalt som homonegativisme kalles ofte homofobi. Vi synes imidlertid det gir mer mening å skille mellom homonegativisme som noe som enkelt sagt vendes mot andre, til forskjell fra homofobi som noe som vendes innover og som handler om frykt for og motstand mot å tenke seg selv om noe annet enn heteroseksuell.

Det er nemlig i prinsippet fullt mulig å være homotolerant overfor andre og samtidig ha homofobi med hensyn til å skulle tenke egen framtid som ikke-heteroseksuell. Men hvordan kan det ha seg at ungdommer som uttrykker homotolerante holdninger i tråd med skolens ambisjoner, samtidig kan gi uttrykk for sterk motstand mot og frykt for å tenke på seg selv som homoseksuell?

Hva er det som gjør at homotolerante ungdommer som lever i et selverklært homotolerant samfunn samtidig også kan være så bekymret for å skulle forestille seg sin egen framtid som ikke-heteroseksuell?

Toleranse for «de homofile» framstår som den viktigste målsettingen for undervisning om homoseksualitet i norsk skole i dag. Mange lærere ser imidlertid ut til å være forbauset over at elever fortsatt uttrykker både homonegativisme og homofobi – på tross av at homotoleranse fremmes i undervisningen. De gir uttrykk for at de hadde trodd at positiv omtale av «de homofile» skulle få større betydning for elevers holdninger og tanker og at de ikke helt skjønner hvorfor homoseksualitet fortsatt er «problematisk» i dagens homotolerante Norge.

Toleranseundervisning tar imidlertid ikke høyde for hvordan toleranseprat privilegerer de som gis anledning til å tolerere, mens de som blir tolerert samtidig blir andregjort. Vi tror dessuten forundringen over ungdommers negative holdninger har sammenheng med en manglende forståelse av hva man står overfor – kanskje lærerne kort og godt ikke ser heteroseksualitetens omfattende grep om elevenes liv?

Vi tror at heteroseksualiteten gir flere privilegier enn det som kommer fram i fortellingen om norsk homotoleranse og at ungdommers homofobi kan forstås i lys av dette.

Den høye verdsetting av heteroseksualitet i det norske samfunnet kommer tydelig til uttrykk ved at heteroseksualitet privilegeres i skolens undervisning på flere måter: Heteroseksualitet (1) tas for gitt som ramme for samtaler om seksualitet, det (2) framstår som usynlig og derfor ikke trenger noen forklaring eller begrunnelse, og (3) antatt heteroseksuelle elever får anledning til å mene noe om «de homofile» og om «homoseksuelle praksiser» som fenomen.

Et fjerde privilegium kan se ut til å være at heteroseksualiteten har monopol på den lykkelige framtiden. Den aller tydeligste illustrasjonen på at framtiden er heteroseksuelt konnotert, kommer til uttrykk i en veletablert kopling mellom selvmord og homoseksualitet: En framtid som ikke-heteroseksuell kan fortone seg som så umulig og ulykkelig at selvmord framstår som et bedre alternativ [3].

Koplingen mellom homoseksualitet og framtidsulykke impliserer en tilsvarende sterk kopling mellom heteroseksualitet og framtidslykke, og vårt inntrykk er at undervisning i den norske skolen ikke gjør tilstrekkelig for å utfordre og destabilisere disse koplingene. Så lenge homoseksualitet knyttes til problemer og framtidsulykke, mens heteroseksualitet nærmest framstår som en forutsetning for lykke og framtid, er det ikke underlig hvis elever lærer seg å begjære heteroseksualitet og å frykte homoseksualitet.

Det kan se ut som den norske homotoleransen forutsetter et heteroseksuelt subjekt – en hetero som kan være raus og inkluderende overfor (de) homofile. Dersom homotoleranse i dag anses for å være en norsk verdi kan dette også si noe om hvem som anses for å være «norske». Norske muslimer som offentlig har uttrykt intoleranse for homoseksuelle livsformer, kvalifiserer for eksempel ikke til å være «gode nordmenn», noe forstander i Det Islamske Forbundet, Basim Ghozlan, også skriver om i boka «Verdier» [4]. Det kan dermed se ut som det er verdifullt i Norge å være homotolerant, uten at dermed anses som verdifullt å leve homoseksuelt.

Kanskje er det snarere slik at homotoleranse er en del av norsk normativ heteroseksualitet?

For ungdommer som forsøker å orientere seg seksuelt kan framtiden som ikke-hetero fortsatt framstå som skremmende uklar. Det er tydeligst hvilke verdier som tilsynelatende ikke videreføres hvis heteroseksualiteten velges bort. For å komme unge menneskers homofobi til livs, ser det ut til å være en forutsetning at landskapet for seksuell orientering åpnes opp og verdisettes på nye og andre måter enn det som er tilfellet i dagens undervisning – og øvrig samfunnsprat – om homoseksualitet, heteroseksualitet og seksuelle orienteringer.

Åse Røthing og Stine Helena Svendsen

@Vignett tekst:

[1] Røthing, Åse: «Gode intensjoner, problematiske konsekvenser. Undervisning om homofili på ungdomsskolen». Norsk Pedagogisk Tidsskrift 91 6:485-497, 2007; Røthing, Åse og Stine Helena Svendsen: «Undervisning om seksualitet ved ungdomsskolene i Trondheim kommune». Trondheim kommune 2008.

[2] Røthing, Åse: «Homonegativisme og homofobi i klasserommet. Marginaliserte maskuliniteter, disiplinerende jenter og rådville lærere». Tidsskrift for ungdomsforskning 7 1:27-51, 2007.

[3] Jf. Hellesund, Tone: «Lengten etter normalitet. Unge homofile og sjølvmordsforsøk». i Lesbiske og homofile i møte med helse- og sosialtenesta, Anbjørg Ohnstad og Kirsti Malterud (red.), 2006.

[4] Se også Gressgård, Randi og Christine Jacobsen «Krevende toleranse. Islam og homoseksualitet». Tidsskrift for kjønnsforskning 2: 22-40, 2008.

«Vi tror at heteroseksuali­teten gir flere privilegier enn det som kommer fram i fortellingen om norsk homotoleranse»

Bildetekst: norske verdier: Toleranse for «de homofile» framstår som den viktigste målsettingen for undervisning om homoseksualitet i norsk skole i dag. Men det trengs en problematisering av verdisetting av heteroseksualitet i det norske samfunn, mener artikkelforfatterne.

 

Foto: Heiko Junge, SCANPIX

©Klassekampen