Lars Gule, generalsekretær, Human-Etisk Forbund:

 

Religionskritikk og folkeskikk

 

Dagbladet 20. desember 2003


 

Gjennom en rekke utspill har Human-Etisk Forbund (HEF) bidratt til kritisk debatt om islam. En viktig del av denne debatten har dreid seg om Ibn Warraqs bok ”Hvorfor jeg ikke er muslim,” men flere innvendinger mot HEFs standpunkter reiser viktige problemstillinger i forhold til religionskritikk mer generelt. Dette kommer særlig tydelig fram i Oddbjørn Leirviks innlegg i Dagbladet 13.12.

 

Finnes islam? Dette er et berettiget returspørsmål til Leirvik fordi han i sitt innlegg hevder at HEF i sin kritikk er basert på ”ein unyansert essensialisme.” Han med flere mener at HEF postulerer en uforanderlig essens som årsaken til nettopp de undertrykkende sidene ved islam. Som alternativ til essensialismen påpekes at islam er et utrolig mangfold som slett ikke har noen vesenskjerne. Dermed kan islam både forandre seg over tid og frikjennes for kritikkverdige forhold som tilbakeføres til kultur og tradisjon i stedet.

 

Nå er det pussig at en teolog, som i alle fall er forpliktet på essensen i egen religion, kritiserer andre for essensialisme. Men det er ikke HEFs eller min mening at islam har noen uforanderlig essens. Tvert i mot er alle religiøse uttrykk tolkninger. Likevel finnes det noe felles ved alle former for islam. Hvis ikke det var noe som var felles, ville alt kunne kalles islam – og da er ingenting islam. Da ville heller ikke Leirvik kunne ha skrevet en bok om ”Islamsk etikk.” Hva slags etikk har han studert? Det er vel ikke all verdens etikk, men nettopp islams etikk som har stått i fokus?

 

Med andre ord går det utmerket godt an å snakke om islam uten å bli essensialist i metafysisk forstand og likevel operere med fornuftige bruksmåtedefinisjoner med empirisk forankring.

 

Alternativet som framsettes til den påståtte essensialismen er nettopp islams mangfold. I mest ytterliggående utgave sies det at islam er det muslimer til enhver tid sier er islam. Da får man med at mange muslimer mener kvinneundertrykking er uislamsk (for eksempel Anne Sofie Roald, Lena Larsen), at mange mener islam er fullt forenelig med menneskerettigheter og demokrati (for eksempel Shirin Ebadi), og at mange muslimer er opptatt av progressive tolkninger som er forenlige med moderne verdier. Mange av dagens islamforskere vektlegger slike ”progressive” tolkningsbevegelser blant muslimer (Kari Vogt, Oddbjørn Leirvik mfl.).

 

Problemet er at man må ta det onde med det gode – for det er enda flere muslimer som har konservative for ikke å si reaksjonære tolkinger og holdninger: Er ”alt” i muslimenes mangfold islam, da er også tvangsekteskap, steining, amputasjoner, intoleranse, dødsstraff for frafall, undertykkelse av kvinner osv., (en del av) islam. Mange islamapologeter, både muslimer og islamforskere, hevder for eksempel at fundamentalistisk islam er et marginalt fenomen. Det er ikke mange som støtter Osama bin Laden, heter det. Men det er utvilsomt enda færre muslimer som er tilhengere av de progressive tolkningene. Da gjenstår det svært mye innen det som med rimelighet kan defineres som islam ut fra både tekster, tolkninger og praksiser, som er kritikkverdig.

 

Det er alltid et dilemma at andre, med andre motiver, kan bruke en argumentasjon på en måte avsenderen ikke har tenkt. Krass religionskritikk av islam kan brukes av fremmedfiendtlige på samme måte som berettiget kritikk av Israel også kan plukkes opp av antisemitter og nynazister. At dette skjer, må ikke få lov til å lamme berettiget kritikk. Derfor blir det også viktig at HEF har helt andre motiver enn islamofobe og rasister. Det understreker også Leirvik gjennom sin påpekning av at HEF konsekvent forsvarer muslimenes livssynsfrihet. Det er på den måten vi forebygger at HEF tas til inntekt for fremmedfiendtlige posisjoner, men vi kan altså ikke hindre at noen misbruker vår argumentasjon.

 

Ibn Warraq burde i prinsippet svare for seg selv på den kritikken som framkommer mot hans bok, men det er ikke mulig – han leser ikke norske aviser. Derfor vil jeg avvise en av de mer utbredte misforståelser, nemlig at hans bok er skrevet tilpasset et amerikansk kristenfundamentalistisk høyrepublikum, senest påstått av Mohammed Shoaib Sultan (Dagbladet 12.12). Jeg kjenner ikke Ibn Warraqs politiske ståsted, men vet at han arbeider tett sammen med amerikanske humanister som er mest kjent for sine liberale og – i amerikansk sammenheng – radikale politiske standpunkter, inklusive motstand mot USAs krig i Irak. Originalutgaven av boka kom på det generelt religionskritiske humanistforlaget Prometheus Books. Dette kan likevel ikke hindre at amerikanske neokonservative eller norske rasister i ”Forum mot islamisering” bruker argumenter fra boka.

 

Både Leirvik og Kari Vogt har påpekt en urimelig omtale av den liberale muslimske juristen Abdullahi Ahmed an-Na’im, kjent for boka ”Toward an Islamic Reformation,” i etterordet til Ibn Warraqs bok. Under min faglige gjennomgang av dette etterordet, gjorde jeg oppmerksom på den feilaktige framstillingen og foreslo endringer. Disse var Ibn Warraq helt enig i. Ved en feil i produksjonen av den norske utgaven, ble dessverre gal versjon av etterordet trykket. Det beklager forlaget (og riktig versjon er lagt ut på Humanist Forlags hjemmesider: http://www.humanistforlag.no/).

 

På bakgrunn av HEFs krasse religionskritiske holdning til islam, stiller Leirvik, som også er nestor i det interreligiøse dialogarbeidet i vårt land, det viktige spørsmålet om det er mulig for HEF fortsatt å delta i livssynsdialogen i Norge. Han mener formen på vår kritikk stenger for den tillit og det konstruktive samarbeid som dialogen forutsetter. Human-Etisk Forbund opplever det ikke slik. Gjennom mer enn 10 år har HEF prioritert og vært aktivt i livssynsdialog og samarbeid.

 

Det finnes ikke noe fasitsvar på hva som er riktige form på religionskritikken. Det må være anledning til å være krass og tydelig i offentligheten når man henvender seg til de mange. Det er naturlig å bruke en annen form i forholdet til enkeltpersoner. Her kan det ikke være annet enn alminnelig anstendighet og hensyntagen – eller folkeskikk – som bestemmer hvordan man opptrer. Personlig tillater jeg meg å være krassere i min kristendomskritikk overfor Leirvik, som har en faglig tyngde i tillegg til sin tro, enn overfor personer med en enklere ”barnetro.” Men denne distinksjonen kan man ikke gjøre i avisinnlegg og bokutgivelser.

 

Ellers er det vårt inntrykk at mange, også kristne og muslimer, setter pris på vår klare tale.