Jan Rantrud:

 

Kan vi kritisere islam? Fiendebilder og fredsvisjoner

 

Trykt i noe endret form som kronikk i Vårt Land, 5. januar 2004, under overskriften ”Kan det bli fred i krigens hus?”

 

Jan Rantrud er teolog og høgskolelektor ved Norsk Lærerakademi. Han har bodd flere år i Midtøsten som misjonær og er medlem av Midtøsten-baserte kristen-muslimsk-jødiske dialog- og samarbeidsfora.


 

To nye bøker  på norsk om islam har vakt oppsikt. Islam og Terrorisme av Mark Gabriel og Hvorfor jeg ikke er muslim av Ibn Warraq.  Til sammen gir de en framstilling av Islam som en religion der Jihad-begrepet er en innebygget og uunngåelig del som faktisk betyr hellig krig. og som har som målsetting å erobre verden med alle tilgjengelige midler. Krig, proselyttering, bestikkelser, ekteskap, trusler, innvandring og propaganda. Videre sier de i ganske kategoriske ordelag at Islam er uforenlig med menneskerettigheter og demokrati slik dette forståes i vestlig sammenheng, og at denne religionen er entydig kvinneundertrykkende og frihetsfientlig og uten muligheter eller håp om å forandre seg tilstrekkelig til å bli smertefritt integrert i et vestlig samfunn.

 

 

HVA SIER DE?

 

Det er ingenting nytt eller oppsiktsvekkende i seg selv i innholdet i noen av disse bøkene. Det betydningsfulle er at de er blitt skrevet og utgitt her. At de er blitt sensurert bort fra akademiske nettsider er informativt, men ikke overraskende.

 

Den best dokumenterte og seriøse av bøkene er skrevet av en tidligere professor i islamsk historie ved verdens mest prestisjetunge islamske universitet. Den er utgitt på et kristelig forlag og stort sett tiet i hjel. Den andre er skrevet av en anonym sekulær humanist fra et ukjent muslimsk land og utgitt på et av verdens mest politisk korrekte forlag. Den har satt saker og ting i gang.

 

Det er utvilsomt riktig at slike bøker skaper et fiendebilde av Islam hos dem som leser dem uten å ha lest og hørt det samme mange ganger før. Alt det bøkene sier er i god overensstemmelse både med en lesning av Koranens tekster og norske tolkninger av dem. Mark Gabriels bok gir den sakkyndige begrunnelsen for hvorfor den snille og elskverdige lesningen av tekstene som dominerer i våre lærebøker og publikasjoner ikke er representativ for gjengs muslimsk teologi. Forenklet sagt er Koranens tidlige og korte surer ganske imøtekommende og tolerante i omtalen av andre trosretninger som kristendom og jødedom slik Muhammed kjente dem. De senere og lengre avsnittene er derimot temmelig krigerske med sterke oppfordringer til ekstrem vold for å utrydde all uautorisert tro og gudsdyrkelse. Representativ muslimsk teologi sier at de senere surene skal danne premissene for tolkningen av de tidlige (naskh-prinsippet). Altså helt motsatt av det inntrykk som skapes når islams trosgrunnlag presenteres gjennom det filter vi nesten unntaksløst ser hos oss.

 

Det samme kommer fram ved lesning av relevant Hadith-litteratur og vår tids primærkilder – arabiskspråklige aviser, bøker og internettkilder. Islam i oversettelse er noe annet enn islam på religionens eget morsmål.

 

Men det er langt fra politisk korrekt i Norge å si det samme om islam som islam har sagt om seg selv og oss i alle år.

 

KRIG OG KORSTOG?

 

Det ovenstående bør imidlertid bare kunne sies dersom vi samtidig innser at kristendommens trosgrunnlag og ytringsformer gir et helt tilsvarende bilde. Bibelens gamle og nye testamenter er fulle av kompromissløse og hatske utfall mot troens fiender. Det samme gjelder kristen litteratur fra de første tider inntil skrivende stund. Inntrykket man får skapes av det utvalget man gjør. Vi har lang tradisjon med å fordømme våre motstandere nord og ned, og vi har ført korstog med mye annet enn ordets sverd gjennom tusen år. Vi må lukke øynene for en lang historie for å nekte å anerkjenne muslimer når de kaller de pågående verdenskonflikter for vestens sammensvergelse og korstog mot islam. Det er ikke ekstremisme å oppfordre til hellig krig mot vesten. Sett fra den siden er det en normal informert holdning som kommer til uttrykk.  Det burde derfor ikke være vanskelig å forstå frustrasjonen når islams verdens martyrer styrter flyene inn i Twin Towers eller sprenger bombene i menneskemengdene med høye rop om hellig krig når reaksjonen blir at her er det ingen krig mellom Islam og de som aksjonene er rettet mot. Bombing i Afganistan og invasjon i Irak har ingenting med krig mot islam å gjøre, proklameres det nesten like ofte som at bombene dreper muslimer. Vi har alltid brukt samme midler mot dem som de mot oss. Det er det vi gjør når vi slipper fredsbevarende sattelittstyrte bomber og driver humanitær innsats med stormpanservogner.

 

Hvem tror vi at vi klarer å overbevise om at det vi ser i bombesiktet ikke er et fiendebilde? For vi er Krigens verden – Dar al-Harb, og vi må se det i øynene.

Avsett ti sekunder til refleksjon så skjønner vi hvordan bildet av oss ser ut fra den andre siden.

 

INTEGRER DEM!

 

En slik refleksjon er noe vårt sekulære samfunn aldri kommer til å gjøre. Muslimer har en plass i politiske og samfunnskulturelle målsettinger verken som venner eller fiender men som potensielle integreringsobjekter. Styrk integreringsprosessen så kommer alle muslimer før eller siden til å tro på likestilling og demokrati og partnerskapslov og menneskerettigheter og tverrpolitisk enighet om narkotikapolitikken.

 

Det er skremmende at det faktisk er noen som tror noe slikt, men det går an å skjønne at sterke krefter vil dette og bruker alle midler og den makt de har til rådighet for å gjennomføre prosjektet.  KRL-fag, grenseløs likestilling og minimalistiske formuleringer i ekteskapslovgivningen. Som storsamfunnets viktigste redskap bruker skoleverket begrepet inkludering i sin egen språkvariant for å legitimere tvangsopplæring i statlig KRL-fag både for lærere og elever.

 

Men islam er allerede en integrert religion i seg selv, og den kan verken integreres eller inkluderes under noe annet uten å gå i oppløsning og falle fra hverandre.

Integrering er derfor ikke noe ufarlig prosjekt. Det har aldri lyktes før og ingenting tyder på at det noensinne vil det. Slagordet som lyder – Bare vi blir kjent med hverandre og lærer om hverandre, vil vi respektere hverandre og leve fredelig sammen – er i beste fall villedende. Balkan-muslimer, serbere og kroater har kjent hverandre inderlig godt og har visst alt om hverandre gjennom seks hundre år. Jøder og Midtøsten-muslimer har enda lengre felles historie. Man hater på grunn av, ikke på tross av kjennskap og naboskap. Dessverre ser alt ut til at det er dette vi nå kommer til å lære de første leksjonene av etter at det er blitt for sent å snu. 

 

BARE FIENDER KAN SLUTTE FRED

 

Islam er en religion, og kristendommen er en religion. De snakker samme språk og kan forstå hverandre på en helt annen måte enn noen sekulær statsmakt noensinne vil eller kan.

 

Nettopp fordi vi har tenkt på samme måte og har brukt de samme midlene er kristne og muslimer i stand til å møte hverandre med usentimental realisme og reelt håp når vi bare får kommet ut av den politisk korrekte tåke. Vi vet at her er det ikke snakk om den samme gudstilbedelse eller to former for tro på det samme. Kristendom og Islam er like uforenlige i dag som da Muhammed grunnla sitt samfunn i Medina. Den enes trosbekjennelse er den andres gudsbespottelse.

Vi er fiender. Fiender kan slutte fred. Faktisk er det bare fiender man kan slutte fred med. Derfor er det fullt mulig. I islam er fredsslutning med fiender noe bortimot en eksakt vitenskap, med en hel terminologi – fra Sulh til Salaam, og konsistent teori. Hvis vi åpner våre øyne og våre bøker kan vi snakke sammen på alvor. Vi er i krig og har vært det lenge. Begge har som målsetting å gjøre sin egen tro enerådende i verden – bare les misjonsbefalingene i Evangeliene. Ingen av de to religionene har klart det eller ser ut til å klare det innen overskuelig tid. Det betyr ikke at noen av oss trenger å oppgi håpet eller forlange at den andre skal gjøre det. Men vi kan slutte fred i mellomtiden. Vi ber ikke sammen og vi holder Bibel og Koran godt fra hverandre mens vi lærer om vårt eget og snakker med våre fiender om fred. Vi bør gi egne og hverandres barn rett til å gå på skoler hvor de kan bære skaut eller kors og hvor de kan få lære om sin egen religion av sine egne.  Da kan vi til og med lære av hverandre. Kristne bør se at Islams konstitusjonelle integrasjon av  tro, mat, hygiene, fromhet, politikk, klesdrakt, bønn og døgnrytme er en enhet som vår form for kristendom har mistet og som den kan trenge et speil for å gjenfinne. Islam bør lære av sin historie at bare der hvor kristen og jødisk innflytelse har fått virke fritt har islam kunnet bygge kulturer de har grunn til å være stolte av.

 

For kristne og muslimer har også vennskapstradisjoner å bygge på. Denne skribenten glemmer aldri et besøk ved en sann kristen helgen – Mar Sharbel Makhloufs grav i Libanon mens borgerkrigen der raste på sitt verste. Maronittiske og melkittiske kristne, sjia- og sunnimuslimer kom sammen slik de hadde gjort det i generasjoner, denne gang med tillegg av en jødisk lege og en nordisk ignorant. De hjemmehørende hadde lagt til side sine våpen og bad hver til sin Gud om frihet fra hat og krig. Så gav de alle de penger de hadde med til en felleskasse for pleie av hverandres sårede. Fiender var de fremdeles og krigen var ikke slutt, men de som hadde bedt ved helgenens grav deltok ikke mer i den. Vi vil bare forstå hva det vil si å elske våre fiender den dag vi sprer tåkeheimen og ser fiendebildet rett i øynene. For det er bare fiender som kan slutte fred.