Kirkelig Fredsplattform

Tiår mot vold: Bygg freden!

 

Fører religionene til mer aggresjon og vold?

Notat fra felles fagforum/forumsamling, 12. september 2003

 

Til stede: 36 personer

Sted: Vestre Frikirke, Oslo

 

 

Innlegg v/ Torkel Brekke

Spørsmålet som samler oss i dag er et sammensatt spørsmål som det kan svares både ja og nei på. Det er imidlertid umulig å tenke seg en verden uten kultur, og i kulturen er religion en viktig bestanddel.

 

Vi trenger å se på historien. Begynnelsen i denne sammenhengen er reformasjonen, som medførte et nytt syn på forholdet mellom religion og politikk. Fyrsten måtte bruke makt for å opprettholde orden. I denne perioden av historien ble den pasifistiske tradisjonens gyldighet, som alltid har vært en del av kirkens tradisjon, knyttet til det såkalte åndelige regimentet. Fra reformasjonen opplevde man flere kriger i Europa. Prinsippet om at folkets religion er fyrstens religion holdt ikke i et religiøst delt Europa. Disse krigene kulminerte med freden i Westfalen i 1648 (etter 30-årskrigen).

 

På 1600-tallet så man en økende skepsis til sammenblandingen av religion og politikk i Europa. Dette var på mange måter en konsekvens av kontinentets økende samhandling med verden utenfor.

 

Synet på forholdet mellom religion og politikk i Europa er historisk betinget. I neste omgang førte kolonialismen til at europeerne leverte til alle andre de kategorier og begreper som man bruker til å tenke om seg selv. For eksempel: Da engelskmennene i India skulle kategorisere folk etter religion, var dette for inderne en ny måte å tenke om religiøs identitet på.

 

Under den kalde krigen var det en allmenn oppfatning at religion var i ferd med å bli borte som en politisk kraft og samfunnskraft. Sekularisering var det store ordet. Det som skapte en forandring på dette var den iranske revolusjonen i 1979. Den medførte et nytt syn på forholdet mellom religion og politikk. I dag er det veldig tydelig at religion har stor betydning for verden.

 

Samuel Huntington, amerikansk samfunnsviter, har utarbeidet teorier som utfordrer sekulariseringshypotesen. Dette kalles gjerne desekularisering. I sin bok ”Clash of civilisations” hevder han at kultur er den nye store kilden til konflikt. Han hevder at det historisk foreligger noen strategisk betydningsfulle enheter som opp gjennom historien har ført til konflikter: fyrsten, nasjonalstatene, ideologiene og nå altså sivilisasjonene.

 

Han hevder videre at det finnes åtte store sivilisasjoner: Vesten, den slavisk-ortodokse, Kina, Japan, India, Afrika, Sør-Amerika og islam. Huntington mener at de betydningsfulle forskjellene i verden i dag går mellom disse sivilisasjonene, sivilisasjonene handler om kultur og innen kulturen er religion den viktigste størrelsen.

 

Konflikter vil oppstå når sterke stater innen en sivilisasjon forsøker å påvirke stater innen en annen sivilisasjon. Derfor vil konfliktene skje langs de såkalte ”bruddlinjene” mellom sivilisasjonene. På bakgrunn av Huntingtons tanker vil svaret på utgangsspørsmålet være ja, religion vil være vesentlige underliggende faktorer for konflikter i framtiden.

 

Til tross for dette, er de religiøse ideene oversett i dag. I Afghanisatan var for eksempel Taliban i ferd med å gjeninnføre kalifatet. Taliban står for et millennialistisk syn. Mullah Omar var den som skulle lede den islamske sivilisasjon inn i en ny tid. Taliban har videre er sort/hvitt syn på verden som en evig kamp mellom godt og ondt, hvor oppgaven er å rense verden for de vantro. Sentralt står kampen for å rense de hellige stedene for det onde og sikre tilgang for de troende. Dette gjelder både USAs tilstedeværelse i Saudi-Arabia og Israels kontroll over Jerusalem.

 

Respons v/ Sturla Stålsett

Religionenes tilbakekomst i moderne tid var en overraskelse for mange. Den har blitt kalt ”Guds revansje”! Er dette et godt tegn eller et tilbakeskritt? Alle religioner har krefter som drar i begge retninger, kan både brukes for å skape konflikt, men også for å skape fred.

 

Huntington er en skarp iakktager. Han tegner et kart som det kan være fristende å orientere seg etter. Han er imidlertid svært omdiskutert. Kritikerne beskylder ham for å gjøre bildet for enkelt. De skarpe skillelinjene som han mener å observere er ikke der, han underbetoner forskjellene innad i kulturene og dessuten forandrer kulturene seg over tid. Sjelden er de konfliktene vi ser drevet av religion, selv om den spiller en underliggende rolle i en del sammenhenger.

 

Ofte er disse elementene til stede i miljøer som bruker religiøse ideer til å forsvare vold: troen på en absolutt autoritet, veldig sort/hvitt-tenkning (jfr. uttrykkene ”Den store Satan” og ”the axis of evil”), perspektivet er evigheten.

 

Hva gjør vi med slike ideer? Tør vi si i vår kristne tradisjon at deler av våre hellige tekster ikke lengre er normative? Hvordan forholder vi oss til forholdet mellom symbolsk og reell vold? Hvordan lese Bibelen på en etisk ansvarlig måte?

 

Stikkord fra samtalen

Identitet er et nøkkelord. Frykt for andre fører ofte til at man klynger seg enda sterkere til sin egen identitet. Identitet kan være en viktigere størrelse enn religion, selv om disse også henger sammen!

 

Alle muslimenes helligste steder er kontrollert av amerikanerne. Huntington hevder at islam i stor grad er preget av en mindreverdighetsfølelse som driver til vold.

 

Kjønnsperspektivet er viktig. Fundamentalisme er stort sett er mannsfenomen.

 

Skillet mellom muligheten til å kunne demonisere den politiske motstander eller ikke = skillet mellom ”konservativ” og ”liberal” religion.

 

Det er viktig å anerkjenne at andre ”kart” enn sivilisasjonsteorien kan passe med terrenget. For eksempel er de globale, økonomiske systemene en faktor som sterkt påvirker vold og konflikt.

 

 

Oslo, 19.09.03

Knut Refsdal