Oddbjørn Leirvik:

 

Religionskritikk eller maktkritikk?

 

Dagbladet, 24. desember 2003



I sitt innlegg ”Religionskritikk og folkeskikk” spør Lars Gule kva som er alternativet til ei  essensialistisk islamforståing. Er alternativet å hevde at ”islam” ikkje har noka fast kjerne, men løyser seg opp i uttallege og innbyrdes motstridande tolkingar som like gjerne kan kallast kulturelle som religiøse? Eg meiner ikkje det. Islam er namnet på ein religiøs tradisjon som har bestemte kjennemerke. Men konturane og grensene for denne tradisjonen er ikkje trekte ein gong for alle. I islam – som i alle verdsreligionar – går det føre seg ein kontinuerleg kultur- og definisjonskamp, med stadige nytolkingar som brytest med tradisjonen. Det er slike (ofte smertefulle) prosessar som gjer religionane til levande og dynamiske storleikar. 

 

Å diskutere kor vidt ”islam”, ”jødedom” eller ”kristendom” er kvinneundertrykkande eller kvinnefrigjerande, demokratisk eller udemokratisk, valdsfremjande eller fredskapande, er nokså ufruktbart. Same kva generelle påstandar ein set fram om den eine eller andre religinonen, kan påstanden enkelt falsifiserast ved å vise til at det faktiske finst store grupper muslimar, jødar eller kristne som står for det motsette.

Kva er så alternativet til å gi religionen i det store og breie skulda for undertrykking og overgrep? Alternativet er å gi religionskritikken namn og adresse, og slik transformere den til maktkritikk. Den typen islamkritikk som vi har bruk for, er maktkritikk av autoritære styresmakter, fundamentalistiske utdanningsinstitusjonar, pengesterke aktørar som masseproduserer bøker med tvilsamt innhald, intolerante religiøse leiarar, machomenn på heimefronten og andre som ein i humaniteten sitt namn må konfrontere. I kampen mot slike tendensar (som vi finn i alle religionar) går vel å merke reforminnstilte muslimar sjølve i bresjen.

 

Lars Gule hevdar at dei liberale tendensane i den islamske kulturkampen er få og svake. Ibn Warraq fråkjenner muslimske reformtenkjarar deira islamske integritet, fordi han har bestemt seg for at islam er ein fundamentalistisk religion. Slik bidrar dei begge til å marginalisere dei muslimske reformrørslene, til fordel for det konservative, illiberale islam. (Pussig dette, at humanetikarar har så vanskeleg for å forhalde seg til liberale tenkjarar innanfor islam og kristendom. Er det kanskje slik at humanetikk og religiøs fundamentalisme gjensidig stadfestar kvarandre?)

 

Religionskritikk i form av maktkritikk kan og bør religiøse og ikkje-religiøse menneske gå saman om, i alliansar som sannsynlegvis vil vere kontroversielle i alle leirar. Forskjellane innanfor religionane og livssyna er nemleg ofte større enn ulikskapane mellom dei.

 

Forskjellane er store også innanfor humanetikken. Den norske humanetikken ber i seg ei spenning mellom insisterande rasjonalisme og søkjande eksistensialisme; mellom militant ateisme og positiv humanisme. Den rasjonalistiske og ateistiske tendensen har flytande grenser mot Hedningesamfunnet. Om Human-Etisk Forbund vil hamre laus på ”religion” som sjølve rota til det vonde, er det vanskeleg å sjå korleis dei samtidig kan delta i dialog- og samarbeidsfora som føreset gjensidig respekt på tvers av tru og livssyn. Maktkritiske humanistar, derimot, er det god bruk for i dialogen.