Religionen tilbake i politikken

 

Intervju med Oddbjørn Leirvik og Sturla J. Stålsett ved Terje Hegertun, Vårt Land 7. februar 2005 (> jf. Vårt Lands nettutgave)

 

Religion er tilbake på den politiske scenen. Den spiller en viktig rolle for identitetsdannelsen i en globalisert verden.

 

 

– Mens sosiologene for noen tiår tilbake slo fast at jo mer sekularisert et samfunn ble, jo mindre plass ville det bli for religion, har tendensen snudd etter den kalde krigen. Nå er religionen tilbake i politikken, sier Sturla Stålsett ved Det teologiske fakultet i Oslo. Han er leder for et forskningsprosjekt som analyserer religionenes rolle i globaliseringsalderen. Sammen med en annen TF-forsker, Oddbjørn Leirvik, er de redaktører for boken The Power of Faiths in Global Politics, som nylig er utgitt på Novus Press. Boken følger i kjølvannet av en forskerkonferanse der både sosiologer, religionsforskere og teologer deltok, og flere av dem er også bidragsytere i boken. Den kanadiske religionssosiologen Peter Beyer spilte en sentral rolle i konferansen. Han har også levert flere av bidragene i boken.

– Fordi religion er blitt stadig mer synlig på den politiske scenen er det viktig å forstå på hvilken måte den påvirker de politiske prosesser i ulike deler av verden, hva som skjer med religionene som sådan og hvordan nasjonalstatene forsøker å regulere religionenes rolle, sier Leirvik.

I boken drøfter religions– og samfunnsforskere hvordan religionen påvirker sosiale bevegelser og nasjonal politikk i så ulike land som Tyrkia, Israel, Mexico, Cuba og Norge. Boken retter også søkelyset mot hvordan myndighetene prøver å kontrollere religionens makt i land som for eks. Japan, Kina, India, Indonesia, Nigeria, Egypt og Frankrike. Peter Beyer har blant annet funnet en rekke overraskende likhetstrekk mellom måten kinesiske og franske myndigheter har forsøkt å avgrense religionenes politiske spillerom.

 

Økt interesse

 

De store globale endringene gjør at flere enn før stiller spørsmål om egen identitet og selvforståelse. Identitetsmarkører som nasjonalstat og sosial tilknytning er under press. Dette bidrar til å forklare hvorfor den nye religiøsiteten beveger seg inn i det politiske rom, noe som også har vakt interesse blant en rekke religions– og samfunnsforskere. For om lag 10 år siden skrev historikeren Samuel P. Huntington i sin bok Clash of Civilizations at religionene som identitetsmarkører skjerper konfliktpotensialet i verden og må derfor betraktes som primærkilden til voldelige, politiske konflikter. Douglas Johnston og Cynthia Sampson har derimot et motsatt perspektiv. I boken Religion – the Missing Dimension of Statecraft hevder de at religiøs tro er blant de viktigste ressurser som kan anvendes for å løse konflikter, etablere dialog og drive fredsbyggende arbeid.

Peter Beyer har i mange år vært blant de fremste forskere på forholdet mellom religion og politikk. Han inntar en mellomposisjon som Stålsett mener er det mest fruktbare utgangspunktet i vurderingen av forholdet mellom religion og politikk. I sin bok Religion and Globalization fra 1994 analyserer han religonenes politiske rolle i en globalisert verden. Han er opptatt av hvorvidt offisiell religionsutøvelse har en strukturerende og sosial funksjon som går ut over rammen for den enkeltes individuelle tro.

­

Nyskapende

 

– Beyers nyskapende analyse er at det finnes en paradoksal spenning i forholdet mellom religion og global politikk, sier Stålsett. – På den ene side har globaliseringen ført til at ulike religiøse tradisjoner gjensidig påvirker hverandre i sterkere grad enn før. Religionenes geografiske og nasjonale grenser utviskes og de finner feste i nye områder i verden. Kristendommen er i dag minst like sterk i sør som i vest, og islam styrker sin posisjon i både Europa og USA. Dette kan sees på som en relativisering når det gjelder å betrakte ens egen religion som leverandør av entydige sannheter.

På den andre siden har Beyer i sin forskning sett en motsatt tendens, sier Stålsett.

– Relativiseringen har nemlig samtidig ført til at båndene mellom religion og kulturell og nasjonal identitet er blitt styrket. Globaliseringen har altså ført til en revitalisering av religionens og troens rolle i samfunnet. Den religiøse arv på et bestemt sted og ”folket” knyttes sammen og blir tildelt rollen som identitetsmarkør i kampen mot global relativisering og vestlig innflytelse, sier han.

Denne doble bevegelsen mellom relativisering og revitalisering mener forskerne kan bli brukt til både å fremme global integrering og til å kjempe imot politisk globalisering. Religion har uten tvil vært en viktig kraft bak globaliseringen. Men vi ser også at i en rekke kulturer og religioner øker fundamentalistiske holdninger som en reaksjon på vestlig innflytelse. Ulike religiøse bevegelser og ledere har også deltatt i antiglobaliseringsallianser som har oppstått for eks. i forbindelse med Irak-konflikten.

I innledningskapitlet skriver Stålsett og Leirvik at begge bevegelsene – både den globale integreringen og kampen imot den samme integreringen – må bli studert i et interreligiøst og interdisiplinært perspektiv for at man skal kunne forstå den komplekse rolle som religionene spiller i disse prosessene. ­

– Dette krever en ny refleksjon, spesielt blant oss som i tråd med den lutherske to-regimentslæren er vant til å skille tydelig mellom religion og politikk, mener Stålsett:

Dette velbrukte argumentet blir utilstrekkelig. At religion er en del av politikken, er nemlig ikke noe nytt, heller ikke i Norge, mener Stålsett.

– Vi har en statskirkeordning, og kristendom og religiøse tradisjoner er sentrale verdier som forener nasjonen og er et sentralt strømdrag i vår kultur, utfyller Leirvik. Dette ble i sin tid tydelig formulert som religiøs-nasjonalistisk retorikk av Arbeiderpartiets Gudmund Hernes og fulgt opp av KrF-politikere som svar på utfordringene fra det flerreligiøse Norge. Og det gjorde seg ikke minst gjeldende under utviklingen av det nye KRL-faget som har vært drevet fram ut fra et tverrpolitisk ønske om en integrasjonspolitikk basert på ”kristne og humanistiske verdier”,

 

Ansvarliggjøring

 

– At bildet er komplekst gjør at vi må nærme oss dette uten å overdrive i noen retning, understreker Leirvik.

– Når religion får politisk innflytelse, kan dette heller være et ønske om demokratisering enn det er en tanke om ensretting. Et relativt sentralt motiv i boken har derfor vært å vise hvordan religiøse bevegelser i møte med globaliseringsutfordringene også internaliserer humanistiske verdier som er konstituerende for et moderne demokrati. Leirvik mener at situasjonen i Tyrkia er et eksempel på hvordan et islamsk parti, Rettferdighetspartiet AKP, i møte med det handlingsrom som partiet fikk i tyrkisk politikk da det fikk majoritet ved valget i november 2002, ikke innførte  religiøs ensretting, men tvert imot bidro til en demokratiserende utvikling.

– Målet er riktig nok at religionens verdier skal prege samfunnslivet, men i følge ”muslimdemokratene” i AKP skal de ikke fremmes ved hjelp av totalitære og voldelige metoder, sier Leirvik.

– Når man ikke ser den samme utviklingen for eks. i Palestina, er det fordi nettopp så mange dører er stengt for reell politisk innflytelse. Dermed stimuleres i stedet en radikal form for politisk islamisme, sier Leirvik. Annerledes er det i Europa der det i sterkere grad finner sted en internalisering av menneskerettslige verdier som i sin tur fører til at religiøse ledere blir villige til å refortolke sin religionsoppfatning i en mer demokratisk retning. Lignende sterke liberaliseringstendenser ser vi for eks. i det politiske liv i Indonesia, verdens mest folkerike muslimske stat, sier Leirvik.

 

Et felles språk

 

Forskerne Ingvill T. Plesner fra Universitetet i Oslo og Tordis Borchgrevink fra Institutt for Samfunnsforskning er i sine kapitler i boken opptatt av hvilken rolle internasjonale menneskerettigheter spiller når religionen og politikken møter hverandre. Ut fra et trosfrihetsperspektiv kan det være akseptabelt at politikere driver en aktivt støttende religionspolitikk fordi det kan bidra til å fremme nettopp trosfrihet og sosial samhørighet. Men et ufravikelig krav er at det skjer med respekt for den enkelte troendes integritet og at det ikke forekommer noen former for diskriminering mellom religiøse grupper.

De mener dessuten at religonenes framvekst i en globalisert verden aktualiserer behovet for et felles språk og de spør: Kan menneskerettighetene nettopp være en slik ”felles valuta” som bygger bro mellom religiøse og sekulære myndigheter?

 

 

Trosdiplomati

 

– Det påtrengende spørsmål er ikke i dag hvorvidt det er koblinger mellom religion og politikk, påpeker Stålsett, men  hva slags religion og hva slags politikk som kobles. – Religion kan fremme både fiendtlighet og vold, men religion kan også vekke til rettferdighetssans, barmhjertighet og arbeid for fred, sier han.

– Man kan ikke uten videre sette et likhetstegn mellom konservativ tro og konfronterende religionspolitikk, sier Leirvik  Ett interessant eksempel er Douglas Johnston, et tidligere medlem av det halvhemmelige amerikanske nettverket The Fellowship Foundation. Han har etablert et internasjonalt senter for religionsdialog og bl.a. tatt initiativ til et samarbeid om religion og menneskerettigheter med islamistregjeringen i Sudan. Dette har skjedd ut fra en felles forståelse av religionenes offentlige funksjon.. Leirvik viser også til hvordan statsminister Kjell Magne Bondevik anser religionsdialogen mellom religiøse ledere å være en ”supplerende dimensjon” ved norsk utenrikspolitikk. Slik vil han forløse det fredsskapende potensialet som ligger i religionene.

– Trosbasert politikk trenger ikke å innebære at det innføres et religiøst styre. Troen mobiliserer religiøse ressurser og kan like gjerne fungere som et kall til politisk engasjement til fordel for sekulært demokrati og interreligiøs konfliktløsning. Men det er viktig at det er full åpenhet om religionens rolle i politikken, understreker Leirvik og Stålsett..

 

 

 

Halvstatlig fredsaktør

 

Den norske evangelisten Aril Edvardsen framheves som et av eksemplene på at konservative kristne kan få en god dialog med muslimer. Oddbjørn Leirvik skriver at det ikke er slik at teologisk liberale kristne står for dialog mens konservative står for konfrontasjon.

 

På talefot

 

Aril Edvardsen har med anbefalelsesbrev fra UD de senere år kombinert store vekkelseskampanjer i muslimske land med sitt nye trosbaserte diplomati i form av dialogkonferanser der høytstående muslimske ledere har deltatt. Edvardsen har ikke opptrådt som noen religiøs frifant, men heller vært en halvstatlig aktør og brutt nytt land, og det har overrasket mange at pinsevenner og konservative muslimer tilsynelatende kommer på god talefot med hverandre, sier Oddbjørn Leirvik. I boken The Power of Faiths in Global Politics har Leirvik et eget kapittel som ser nærmere på Edvardsens fredsdiplomati.

 

Liberaler

 

– Edvardsen kan verken karakteriseres som frigjøringsteolog eller liberal, men når det gjelder hans politiske tilnærming til religionsfrihet og tverr-religiøs sameksistens, må han beskrives som en liberaler, skriver Leirvik i sitt kapittel. Han mener at Edvardsens dialogframstøt ikke kan betegnes bare som taktiske manøvrer i arbeidet for å fremme sitt egentlige kall. Han kjenner seg åpenbart seriøst forpliktet til både å drive misjon og til å fremme fredens sak, siden det i Norge har kostet han mange venner innenfor den konservative delen av kristenfolket, mener Leirvik.

I juni i fjor deltok Edvardsen på en forskerseminar som Det teologiske fakultet i Oslo arrangerte. Her ga han klart uttrykk for hva som er hans grunnleggende motiv for sin gjerning: han er evangelist fordi han tror at Jesus er verdens frelser, og han holder fredskonferanser fordi han tror at alle mennesker er skapt i Guds bilde og derav trenger å oppdage at de er søsken på den samme jord, uavhengig av religiøs tro.

Religionshistorikeren Lina Snoek ved Universitetet i Bergen har gjort en tilsvarende analyse av en del menigheter tilknyttet pinsebevegelsen på Cuba. Der han mange fattige cubanere som ikke har villet identifisere seg med regimets sosialisme, i stedet funnet den lokale pinsemenighet som sitt hjem.